Den andre uken

Giro d'Italia er ikke som noe annet etapperitt. Det eneste man kan forvente er det uventede. Forhåndsfavoritten og fjorårsvinneren har brutt og det virker som om Vincenzo Nibali har alt i sin hule hånd. Før rittet tar fatt på den siste uken presenterer vi et knippe bilder fra uke to.

Tekst: Gjermund Kvåle Jordheim | Foto: Cor Vos

MAGADRAG: John Degenkolb gravde dypt og tok en etappeseier tidlig i Giroen. Nå har han brutt. Her blir han gratulert av landsmann Paul Martens

UNDERPRESTERTE: Benat Intxausti er vanligvis en habil temposyklist, men på Giroens åttende etappe kjørte han langt under par og mistet den rosa trøyen.

REGNER HUNDER OG KATTER: Giro d'Italia har til nå vært preget av MYE regnvær og svært glatte forhold

SÅPEGLATT: Stortalentet Fabio Aru går ned for telling, mens Serpa så vidt klarer å holde seg på hjula.

NED FOR TELLING:  Cristiano Zalerno sykler for Cannondale og er en av mange som har fått asfalteksem i løpet av Giro d'Italia

EN, TO, TRE!: Danilo Hondo (Radioshack) og Thomas Damuseau (Argos) deltar i italiensk synkronveltmesterskap. Fabio Taborre (Vini- Fantini) vil ikke være med.

STORSLÅTT: Rytterne inntok de skikkelige fjellene på 10. etappe.

UTILNÆRMELIG: Uansett hvordan man vrir og vender på det er det umulig og ikke godta at Mark Cavendish er verdens beste spurter.

LØVENES KONGE: Mario Cipollini kaster glans i målområdet

BESØK: Grega Bole smiler fra øre til øre når han får besøk hjemmefra

HJEMMEHÅPET: Vincenzo Nibali har ikke skuffet den italienske hjemmefansen og sitter nå i rosa trøye. Før den siste uken har to av hans argeste konkurrenter brutt. Ting ser bra ut for Vincenzo.

Kommer: Rapha v.s. Assos. Og annet stæsj.

Testing, testing, 1-2, 1-2. I løpet av forsommeren skal vi sammenlikne plagg fra Assos og Rapha, hjelmer fra MET og Mavic, og mere til. Se hva som kommer!

Tekst: Kjetil Haaland

En garde! Rapha Pro Team Long Arm Jersey skal duellere mot Assos iJ.tibuRu.4 (Foto: Kjetil Haaland)

Assos har status som det beste og Rapha har status som det kuleste i norske landeveiskretser. Vi putter 3 plagg fra hver av dem i cockpiten, det vil si skribentens syklistmagre kropp.

Jakker for standardsval norsk forsommer: Den sveitserrøde munnfullen Assos iJ.tibuRu.4 skal opp mot den like store munnfullen, men dog så britisksorte Rapha Long Sleeve Pro Team Jersey. Sprelsk italosveitsisk design mot engelsk understatement, men kan vi kåre en vinner?

Undertrøye må man ha. Rapha mot Assos er natur mot syntet: Rapha Short Sleeve Merino Base Layer skal sammenliknes med Assos' splunknye sS.skinFoil_spring.

Sømløs torso: Assos' nye undertrøyer (Foto: Assos)

En nikkers som holder de viktige sykkelmusklene varme er et herlig plagg når det er sommer i Norge, altså når temperaturen er mellom 8 og 16 grader. Vi tar for oss Assos tK.607_S5 og ser hva den gjør bedre og verre enn Rapha 3/4 Bib Shorts.

Varme skinker: Rapha 3/4 Bib Shorts (Foto: Rapha)

Syntettøyet skal vi vaske med Assos Active Wear Cleanser og ulla med Milo. Trenger vi virkelig vaskemiddel til 150 kroner for en fløyte, Assos?

Strad på hodet: Gerald Ciolek på vei ned Poggio (Foto: Cor Vos)

Vi tar for oss nødvendig hodepryd i det samme rennet: METs nye Stradivarius HES, som sitter på hodene til ikke ukjente MTN-Chubeka, og Mavics toppmodell Plasma SLR som lett Mavicgult-kjennelig kan sees beskytte Cofidis-rytterne mot skallebank og det som verre er.

I testkøen ligger også spennende feit Lizard Skins styretape, en vindjakke fra Gore, en regnjakke fra Mavic,  og en sadel med sprekk fra Pro. Watch this space.

Norske sykler

STÆSJ: Det må stæsj til for å ta de fete bildene som dukker opp i Landevei #10.

Landevei har akkurat avsluttet testingen av norske sykler. Slik så det ut i Holmenkollen i går, så det er bare å glede seg til bildene som kommer på trykk i Landevei #10!

Tekst og foto: Henrik Alpers

Mange lurer på hvilke parametre vi legger til grunn når vi tester sykler, og hvorfor. Når vi tester sykler i Landevei, er vi opptatt av alle detaljer. En sykkel kan være fabelaktig å sykle på, men det hjelper lite om den er så dårlig skrudd sammen at den ikke vil vare en uke. Dette blir selvsagt satt på spissen, men det er stor forskjell på hvor mye tillitt vi får til leverandørene når syklene triller inn til test. Vi vurderer også nøye hvor mye utstyr du får for pengene, og hva slags. Sete, styre og design har ofte individuelle preferanser, men vi er helt klare på at noen er mer populære enn andre, og vil være et klart bedre utgangspunkt å eksperimentere ut ifra. Hvilken sykkel du vil ha er selvsagt subjektivt. Men vi jobber hardt for å finne den sykkelen som er best til gjennomsnittsleseren, den aktive syklisten, som er like opptatt av å sykle lange opplevelser som ritt. Vi er opptatt av tydelige tekster, slik at du lett kan lese deg til om du vil ha en annen sykkel enn testvinneren.

Nedenfor lister vi opp testkriteriene, med en forklaring til hvert punkt.

UTSTYR MHT PRIS:
Hvor lekre deler får du i denne prisklassen? Hvor dyre er komponentene som sitter på? Her skal det selvsagt være så bra som mulig. Har produsenten bevisst satt på et ukjent og rimelig dekk trekker det ned. Kjente merkevarer med høy annenhåndsverdi trekker opp. Vi gir minus når syklene frontes som "Full Ultegragruppe", for så at produsenten har satt på en billigere kassett eller kjede, deler som det er vanskelig for forbrukeren å oppage at er av en lavere kvalitet. Og vi elsker når produsentene har kvalitetsdeler over hele fjøla fordi det er best, selv om de tjener mindre penger på enkeltsalget.

KLATRING:
Hvor god er sykkelen oppover? Hva med når det virkelig er bratt, eller når vi skal kjøre fra gutta en gang for alle i kneika? Og hva når bakken er en mil lang, og vi må kverne løs i tre kvarter? Noen sykler kjennes bare bedre ut oppover. Geometri, hjulvalg, styre, sete, vekt og balanse er alle faktorer som spiller inn. Vekt er ikke alltid avgjørende, noen sykler har simpelthen et voldsomt skyv oppover av andre årsaker.

UTFOR:
Enkelte ritt avgjøres faktisk nedover. Noen sykler er så stive, trygge og stabile at det er som å kjøre tog ned bakken. Enkelte er så nervøse og skvetne at vi ikke tør å slippe bremsene. Noen sykler er overlegne i høy fart opp mot 100 km/t, mens andre er best i tekniske bakker. Noen er best på absolutt alle områder.

TEMPO: 
Digger du å kjøre fort på flatene? Bare ligge i bukken og dunke avgårde? Moderne aerosykler har vist seg gode på dette, og enkelte andre vanlige sykler også. Her er det få sykler som utmerker seg i negativ retning, og de er jevnt over veldig like. En ting som er viktig er dog en form for komfort. Om sykkelen er for stiv og hard blir det fort mye risting og vondt i ryggen. Det hjelper ikke om du skal sykle eksempelvis Trondheim-Oslo.

SPURT:
Det er målstreken som teller. Har sykkelen det som trengs for å gi gass over streken? Stivhet i krankpartiet, fronten og på styret er viktige faktorer her, i tillegg til den lille x-faktoren som gjør at du føler deg som Thor Hushovd i det du makser ut akselreasjonen.

KOMFORT:
En sykkel skal være behagelig å sykle på. Den skal dempe vibrasjonene fra underlaget, både foran og bak. Det gjør vondt å få alle asfalthullene rett opp i ryggen. Mange tror at en komfortabel sykkel er myk å sykle på. Dette er helt feil. Det er ikke mindre komfort i en sykkel som brukes av en spurter. Sykkelen til Peter Sagan for eksempel, har gjort det bedre i komforttester enn mange rene brosteinssykler. Med time etter time på setet er komfort veldig viktig.

PRESENTASJON:
Hvor godt er sykkelen bygget? Henger styrebåndet og slenger, og er ikke giret justert? Er vaierendene lange og flisete, og styrelageret slapt? Eller er det kanskje motsatt, sykkelen er upåklagelig? Her er vi kanskje Norges mest pirkete gjeng. Den minste lille detalj vipper sykkelen ned i karakter. Vi synes dette er et svært vikitg punkt, det sier mye om tillitten vi kan ha til leverandøren. Greier de ikke levere en sykkel ordentlig til test, hva får kunden da?

SYKKELGLEDE:
Det kanskje viktigste punktet av alle. Enkelte sykler gjør at vi får lyst til å sykle, bare fordi sykkelen er så fin. Da er sykkelgleden på topp. Enkelte sykler er så dårlige at vi heller tar en løpetur. Da må leverandøren revurdere hele sykkelen.
   

SERIØS: Tore Haslemo næres av blodig alvor på en Hard Rocx.

Togtider

Landeveissykkelnorge fra snøen går til sankthans: Kjededrill. Iallefall for de som skal sykle Styrkeprøven. Ingen kjører turritt som nordmenn!

Tekst og foto: Kjetil Haaland

Black Edition: Ottestad IL Sykkel

 Bilde fra Dovreskogen, midtsommerlørdagen i 1999. Det regner og er 7 grader, og BOC cruiser i 45 km/t:

- Jeg fryser! Jeg vil ha regnjakke.
- Du får ikke regnjakke! Ingen vinner Styrkeprøven i regnjakke!!

I 1999 var regnjakkeforbud BOCs aerotrick.

Bilde fra senere samme dag, i Djupdalsbakken: SK Rye, i laser, halvparten av det som er igjen av laget har på gul spinnaker. Tapere.

Det er lenge siden 1999. SK Rye har siden da satt standarden for hvordan man kjører Styrkeprøven fort, både kjøreteknisk og utstyrsmessig. Andre klubber har yppet seg, og noen kjøpelag har også syklet fortere enn hva SK Rye har gjort, men Rye er Styrkeprøvenklubben både i spiss og bredde.

Lokomotiv Ottestad: Stolte nyekviperte menn i sin beste alder som skal klå Rye.

Det gir en helt spesiell tilfredstillelse å sitte i en velfungerende kjede, sammen med folk man har trent sammen med og kjenner styrkene og lytene til, mens smertene flytter seg rundt i kroppen etter som timene går. Lidelsesmonotomi som spirituell forløsning, til sangen fra høyprofilkarbonhjul i femti.

Hverdagslige navn

I forrige uke presenterte vi rytterne med de grommeste navnene, helt uavhengig av kjøreferdigheter. Lidenskapelige som vi er, her er de ti kjedeligste navnene og hvorfor. Enig eller uenig? Fyr løs i kommentatorfeltet. 

Tekst: Henrik Alpers  |  Foto: Cor Vos 

10: Willem Wauters, Vacansoleil

Født og oppvokst i sykkellandet over alle sykkelland Belgia, det bare måtte bli syklist av Willem Wauters. Landet som har opphav til flere tvilsomme episoder enn Hotel Cæsar er også innehaver av noen av de friskeste sykkelnavnene. Phillippe Gilbert, Tom Boonen og Bert de Backer er alle fostret opp mellom ølbryggerier og små byer. Willem Wauters likeså, men det er for lite smell i navnet til å få oppmerksomhet.

PROFF: Willem Wauters er proff og naturlig lekker på sykkelen, men navnet er for kjedelig til å være belgisk.

9: Fabio Aru, Astana

Ikke lett å høre at Fabio Aru er italiensk, navnet er for kort og kjedelig. Han omringes av friske navn som hos den katolske presten Franco Pelizzoti, ryddegutten for mafiaen Sonny Colbrelli, mannen som fortsatt bor hjemme hos sin mor; Daniele Benatti, fotballdommeren Salvatore Puccio og kvinnebedåreren Ivan Santamorita. I kroken står Fabio Aru, et navn det nesten er umulig å synge slik teatralske italienere gjerne gjør.

BEKLAGER: Fabio Aru vant etappen, men pikene valgte en herre med lengre navn.

8: Hubert Dupont, AG2R

Dette navnet kunne nesten likeså godt stått på listen over fete navn, men havner på denne listen av to årsaker. Hubert er et litt for klassisk-slapp-subbende-kontormedarbeider-uten-vilje-til-å-hjelpe-andre-navn, og det er vanskelig å se for seg en kar ved navn Hubert som svinger sabelen i front av feltet. Dessuten, Dupont vekker minner fra Tintinserien, og tilsammen blir det kræsj. Hubert Dupont er faktisk en aggresiv rytter, så han lever i virkeligheten litt bort fra navnet sitt.

BALANSEKUNST: – Syyyyykt vanskelig å holde balaaaaaansen på de tynne hjula da!!

7: Tom Danielson, Garmin Sharp

Tom har vært revisor i det samme selskapet, Bornemouth Accounting, helt siden han gikk ut fra revisorhøyskolen i 88. Han har matpakke med to brødskiver hver eneste dag, og han spiser de klokken 11.22. Danielson har i virkeligheten klokket 35 år, og er med det en av de eldre rytterne i feltet. Han har syklet mistenkelig lenge og fort, og har rekorden opp det kjente fjellet Mount Washington, en rekord han forøvrig tok fra Tyler Hamilton. Synd med det kjedelige navnet.

GRRR: Åhhh, så sint, grr, så sint!!

6: Pavel Brutt, Katusha

Den unge mannen kjørte seg inn i manges hjerter da han i en tidligere Giro var i brudd så godt som hver eneste dag, og han ga seg vel heller ikke før han omsider vant en etappe. En overraskelse vil bli sendt i posten til den som måtte vite hvilken etappe det er snakk om! Pavel er et klassisk russisk idrettsnavn, mens etternavnet er den norske utgaven av DNF- Did not finish. Aggresiv rytter- defensivt navn gir han en sikker plass på listen.

FLØRTER: – Du var flink da! –Du var også flink da! – Jeg tror du var flinkest.. – Nei du var flinkest!!! – Du er så søt :)

 5: Lars Bak, Lotto-Belisol

Hørt i kommentatorbua:
– Hvem er Lars Bak?
– Jeg vet ikke?
– Vet du ikke hvem Lars Bak er?
– Selvfølgelig vet jeg hvem Lars Bak er!
–  Hvem da?
– Jeg ser ikke, Lars Bak er i veien!
– I veien for hva da?
–  Å se hvem Lars Bak er?
– Kan NOEN SVARE HVEM SOM ER BAK LARS??
– Heter han ikke Lars Bak da?

... To timer senere:

– Så Lars Bak er ikke bak?
– Bak Lars Bak er Jan Bakelants
– Svarer du og nå?
– Skal du ha deg en på trynet??

BAK ENHVER MANN: Står en sterk kvinne, heter det i ordtaket. Bak dette bildet står et reklamebyrå og en klisjé av en idé. Klarer du forresten å gjette hvem som er bak Lars Bak?

4: Svein Tuft

Svein Tuft er pokker til både kar og rytter, og har kanskje syklet med en av de lekreste tempodraktene noensinne, den kanadiske mesterskapstrikoten. Utrolig synd at navnet hans vekker for mange minner til Tufte IL, fotballaget som synes det var morsommere å skåre selvmål enn å treffe ballen.

VAKKER: Kanadisk mesterskapstrøye i tempo, en flott drakt.

3: Christian Meier, Orica Greendedge

Christian Meier skulle egentlig vært alpinist, men på grunn av snømangel i Sydtyskland ble han aldri det. Fra spøk til alvor, Meier kjører i disse dager sterkt for Orica Greenedge, har vært kanadisk U23-mester og mester for senior, og holder vekten helt nede på 60 kg(!). Navnet vekker minner til en tysk alpinist fra mellomkrigsårene. Eller noe sånt.

ARGYLE: Christian Meier, snart i en blomstereng nær deg.

2: Adam Hansen

Nok en revisor, denne gangen fra Wales. Adam Hansen får oss til å tenke på en kar som har stått opp klokken 06.25 hver eneste dag siden muren falt, og han har ikke vært borte fra jobb annet enn den ene dagen konen skulle føde. Adam Hansen er en slags walisisk utgave av John Smith. I virkeligheten er Adam Hansen til opplysning ubeskrivelig morsom på sosiale medier, og er en av få som fortsatt kjører alle Grand Tours. Han vant i forrige uke en regntung etappe, og er en racer på å teste nytt utstyr. Vi digger Adam Hansen.

UMULIUS: Adam Hansen fra den gangen han bodde på Dikemark.

1: Grega Bole, Vacansoleil

Ajajaja, ugreit! Har du sett Grega? Grega hvem? Grega Bole? Bole er noe du driver med på bakgårdsgymsaler med tvilsom ledelse, hvor du i garderoben finner gamle klaskeskap til klærne, litt sånn som i politiskolen. Grega er et fornavn med enormt potensiale, men det svikter fullstendig når det kommer til etternavnet. Landevei mistenker ikke Bole for boling, sånn til opplysning.

JAVEL?? – Så jeg har det kjipeste navnet også, okey? Det er vel sånn det skal være da, flott!!!

10 hjemmeseirende i Giroen

Fra 1909 til  2012 har førti italienere vunnet sekstisju av de nittifem Giro d'Italia som har vært arrangert. Vi presenterer ti av disse rytterne, i kronologisk rekkefølge.

Tekst: Kjetil Haaland  |  Foto: Cor Vos

Ganna: Bein som trestammer. Og sorte sokker! (Foto: Wikimedia commons)

Luigi Ganna (1883-1957) vant det aller første Giro d'Italia. Da hadde rittet 8 etapper, og det var 2448 km langt. På spørsmål om hva han følte etter å ha vunnet en slik utrolig utholdenhetsprøve skal han ha svart "jeg har vondt i rævva".
Suksess var det, så La Gazzetta dello Sport utvidet rittet med to etapper og 500 km i 1910.
Ganna vant også Milano-Sanremo, og senere hadde han sitt eget sykkelmerke. En av veiens giganter. Etapperitt før første verdenskrig var for de tøffeste av de tøffe. Sultne var de også, mange av dem.

Girardengo: Pent kneppet, men det er nok ikke Rapha.  (Foto: Wikimedia commons)

Constante Girardengo (1893-1978). 2 Giro, 3 Lombardia, 6 Milano-Sanremo, 9 italienske mesterskap, og den første verdensmester i 1927 på biltestbanen vi i dag kjenner som Nordschleife på Nurburgring. Den første campionissimo. Karrieren hans startet før første verdenskrig, men de fleste av seirene hans kom etter, og det til tross for at han såvidt overlevde spanskesyken i krigsårene. Mer populær enn Mussolini, og sistnevnte var fryktelig populær i Italia på 1920-tallet. Ville ikke bli gammel, og holdt på til 1936, da han var 43, lenge etter at nestemann på vår liste hadde stjålet rampelyset.

Binda: Eget museum, eget dameritt,  egen rem.

Alfredo Binda (1902-1986) vant til Girardengos og publikums store forbløffelse Giroen i 1925 og også tre år på rad fra 1927 til 29. Da ba arrangørene ham allernådigst om å kjøre det der treukersrittet de har i Frankrike i stedet, siden forutsigbarhet ikke selger sportsaviser. Binda hadde nese for forretninger, så da ingen av de fremforhandlede kompensasjonspenger kom brøt han like godt hele Touren. Han var den første som vant en femte Giro, i 1933. Han ble også verdensmester tre ganger, italiensk mester fire ganger, og førstemann til Sanremo to ganger, like god på flatene som i fjellene. Senere var han trener for både Bartali og Coppi, og hadde forretninger innen sykkeldeler. I dag gir Bindas legendariske tåremmer høye stilpoeng om du bruker en til å feste reservepariserdekket ditt under sadelen, og Elisa Longo Borghini som sykler for norske Hitec Products er årets vinner av endagsrittet Trofeo Alfredo Binda.

Bartali: Skjortesnipper trenger vi ikke, men hvorfor gikk brystlommer av moten, egentlig?

Gino Bartali (1914-2000). Gino den fromme. Jernmannen. En boksers ansikt. En ødelagt stemme. Kameratene skal ha gravd ham ned i snøen, slik guttunger gjør. Sterkt religiøs antifascist. Var motstandsmann under krigen, og bidro til å redde hundrevis av jøder fra å bli sendt i konsentrasjonsleir, men det ble ikke alminnelig kjent før etter hans død.
Bartali vant Giroen i 1936, 1937 og 1946, Tour de France to ganger (den ene gangen reddet han ikke Italia fra borgerkrig, men det er en god historie), Sanremo fire ganger, Lombardiet to ganger og var italiensk mester fire ganger. Det medieskapte rivaleriet med nestemann på listen bergtok nasjonen.

Coppi: Il Campionissimo

Fausto Coppi (1919-1960). Fem Giro d'Italia (1940, 47, 49, 52 og 53). Han fikk tid til å være krigsfange mellom de to første. Videre to Tour de France, fem Lombardiet, fire italienske mesterskap, tre Sanremo, Paris-Roubaix, en regnbuetrøye, en timesrekord som sto i flere tiår, og en hvitkledd dame. Det siste skulle han, ateisten, ikke funnet på midt under den siste Giroen han vant. Dette mente iallefall det i all hovedsak strengt katolske publikum, og vendte ham ryggen.
Coppis kallenavn var hegren. Han var keitete på landjorden, men på Bianchien (Coppi og Bianchi er nærmest synonymer) steg han oppover og oppover. Det sies at han fikk 46x18 til å se lett ut opp Stelviopasset i 1953. Coppi skal bare ha brukt bomben, amfetamin, når det var nødvendig, men det var i følge ham selv nødvendig nesten hele tiden.
På en kombinert ritt- og jakttur i Burkina Faso sent i 1959 pådro Coppi og franskmannen Raphaël Géminiani seg malaria. Hjemme igjen fikk Geminiani korrekt behandling, og Coppis leger fikk beskjed, men man hørte ikke på franskmenn i Italia på den tiden, og Coppi døde to dager etter nyttår.

Purung: Gimondi i den pene Salvarano-trøya, med brystlommer.

Felice Gimondi (Født 1942). Kan sees for Bianchi-Campagnolo i Jørgen Leths eminente Girofilm Stjernerne og Vannbærerne. Han jobber for Bianchi fremdeles, 70 som han har blitt. Vant Giroen i 1967, 67 og 76, og har rekorden i antall pallplasseringer i rittet med ni. Har som en av de få også vunnet Tour de France (han kom inn som reserve på Salvaranos lag i 1965 og vant likegodt hele greia. Instant folkehelt), og Vuelta de España. Har tatt to Lombardiet, Sanremo, Paris-Roubaix, regnbuetrøya, og to italienske mesterskap. Man kan jo undres over hvor mye han ville vunnet om det ikke var for en viss Eddy Merckx.

Saronni: Strammer Bindaremmene i startbua før en tempoetappe

Giuseppe Saronni (Født 1957). Goodwood rifle-shot var kallenavnet han fikk da han tok regnbuetrøya i 1982. Rask sprint, ja! Vant Giroen i 1979 og 83, totalt 24 etapper, og var erkefienden til Francesco Moser (som vi får skrive om en annen gang). Har vært italiensk mester, vunnet Lombardiet, Sanremo,
og Fleche Wallone.
I dag styrer Saronni Lampre-laget med streng hånd.

101: Har vært ute for Pavel Tonkov i Dolomittene. Piraten gjør morgenrituale, 1998.

Marco Pantani (1970-2004) krasjet i 1996 ut av Milano-Torino. Hematokrittnivået hans ble målt til over 60%. Han var en fantastisk klatrer med sjørøverskaut og ørering og et naturlig lavt nivå av røde blodlegemer, hvilket var en stor fordel på det EPO-infiserte nittitallet. I 1998 lagde han hakkemat av Pavel Tonkov i fjellene, vant Giroen, ble superhelt, parkerte Jan Ullrich på Galibier i Touren og vant den også, og ble Gud. Han lå an til å vinne Giroen i 1999 også, men så målte hematokritnivået hans over 50% og da var det på hodet ut av rittet. Senere så vi enkelte blaff av det han var elsket for, men det gikk raskt nedover med ham, også mentalt. Han døde av en overdose kokain  på valentinsdagen.

Takk for meg! En oppstaset Gilberto Simoni skal akkurat til å finne en knagg å henge doningen på, 2010.

Gilberto Simoni (Født 1971). Gibo vant Giroen i 2001 og 2003. I 2002 ble han kastet ut av rittet på grunn av spor av kokain i en dopingprøve. Han ble frikjent for doping i ettertid men da var det jo for sent. Hvordan det gikk i 2004 leser du om nedenfor, og i 2005 var Paolo Savoldelli bare for rask utfor. Oppover var det få som kunne følge Gilberto Simoni.

2004: Damiano Cunego stikker av med hele Giroen. Bak sitter lagkamerat Gilberto Simoni i rosa og tenker: Drittunge!

Damiano Cunego (Født 1981). Den lille prinsen. Vant 22 år gammel Giroen for nesen på lagkamerat Simoni, og alle så for seg en ny stor liten treukersmann. Cunego bestemte seg imidlertid for å slå inn på den smale sti, og har siden vunnet tre Lombardiet, Amstel Gold race, og tre Giro del Trentino, et ukelangt etapperitt kjent for sine hysterisk bratte bakker.

Kule proffdrakter

Sykkeltøy skal ha helt sorte bukser hevdes det. Vi er i våre mest strikte øyeblikk rørende enige. Men det finnes unntak, så her  er 10 kule proffdrakter, sånn omtrent, med bukser i flere farger enn sort.

Tekst: Kjetil Haaland. Foto: Cor Vos

Ulle: Stilig for Bianchi

Bianchi har brukt profesjonell sykkelsport som markedsføringskanal siden sportens begynnelse, men det er ti år siden de sist var hovedsponsor. Trøya var størstedelen av tiden lys blå med hvitt felt på bryst og rygg. Noen ganger ble det lys blå byttet ut med Celeste, som da Bianchi steppet inn som sponsor for Jan Ullrichs lag i 2003.

Knut Knudsen: For Bianchi-Faema.

Bianchitrøyene hadde noen ganger sekundærsponsoren på kontrastfarge, og vips så er vi ikke stort mer enn et sidepanel og litt argyle fra den riktig så elegante Garmin-Sharp anno 2013.

Det Røde Toget: Saeco, her for Di Luca i 2004

Helrøde Saeco regnes som det første laget med sprinttog, med posørrakett Mario Cipollini som avslutter. Senere dro det Danilo Di Luca, Gilberto Simoni og Damiano Cunego frem til seier.

Lampre: Rask drakt opp Poggio, Maurizio Fondriest vinner Sanremo i 1993.

Lampres blå og rosa har vært med i proffsirkuset i over 20 år. Fargene er lagets, ikke sponsorenes.
Det er først i 2013 med sykkelfabrikant Meridas inntreden som tittelsponsor at litt Meridagrønt har kommet til. De tre fargene ligger 120 grader fra hverandre på fargesirkelen. Kult det også.

Svanesang: Den siste Mapei-drakta er blitt en klassiker, og det helt uten sorte bukser. Tom Steels modellerer.

Nittitallets mastodontlag Mapei, hvis klassikeravdeling i dag er kjent som Omega Pharma-Quickstep, byttet design hvert år, stadig med mørk blått, fargede kuber og blågrå halvsirkler. Mye rart opp igjennom, men i 2002, det siste året Mapei sponset profflag, fikk de det til. Fargerike kuber over alt, og rolig blå bakgrunn til sponsorene. Denne er stadig drakten til Mapeis bedriftslag.

Renault-Elf: Tøff som Grevlingen selv.

Pannebånd var et kortlivet plagg i proffsykling, men den herlige gul-sort-hvite asymmetrien til Renault-Elf sto fint til både Bernard Hinault og Laurent Fignon.

Lemond-Zoom! Z var nye designtider. 

Z er et fransk  firma i barnetøybransjen, og sponset en første proffdrakten der de nye mulighetene i sublimasjonstrykk ble brukt. En drakt som blir kulere for hvert år som går.

På hjul: Urs, med bart og Freuler-ramme, for Atala

Atalas blå- og gråstripete drakt er selvskreven her. Vi linker til et nærbilde vi fant hos cyclocross.cx, så får dere heller tilgi oss en overdose Urs Freuler.

Tom Simpson: Briten viser en drakt så bra at Glomdal har modernisert den bare bittelitt.

Peugeot sponset sykkellag i så mange år at antallet klasseryttere som var innom er så stort at vi kun nevner to: Bernard Thevenet og Eddy Merckx. Nydelig hvit trøye med sort sjakkmønstret bånd, en bilsportassosiasjon, selvfølgelig.

ONCE: Revolusjon 1998, her ved brødrene Jalabert.

Da den særdeles merkelige Giant TCR ble det spanske ONCE-lagets sykkel i 1998, disket Castelli opp med et av de bedre draktdesignene de har gjort, og da blir det jo bra. Gult og sort med hvit aksentuering står seg godt, og minst en norsk klubbdrakt er sterkt inspirert av den.

Fantastisk neon: Vini Fantini og damelaget MCipollini-Giordana

Luca Scintos neongule armada gjør seg bemerket i Giroen. Han har, uventet til å være ham, hyret inn Di Luca og Garzelli for det man må tro er begges siste opptreden i La Corsa Rosa. Men neongult er uansett helsjef.

En som falt utenfor vår liste er Carpano. Visstnok modellert etter fotballaget Juventus sine trøyer og aldeles praktfull. Stikk over til Prendas Ciclismo og ta en kikk. Der vil du også finne andre vi utelot, som for eksempel tyggegummitrøya til Herr Paris-Roubaix.