Slik ble en sykkelstjerne født: 10 år siden Alexander Kristoffs bragd i Sanremo

– Jeg er her litt som læregutt, men jeg skal prøve å gjøre mitt beste, sa Kristoff.

Denne samtalen hadde vi i lobbyen til kolossen Unahotels Malpensa, altså ikke så langt unna flyplassen som bærer samme navn.

Unge Kristoff, han var for så vidt 24 år allerede, var under Erik Zabels vinger som en av spurterne i Katusha-laget. En tidlig grep som ble tatt var å gi ham Oscar Freire, vinner av Milano-Sanremo i 2004, 2007 og 2010, som romkamerat.

– Foreløpig har jeg bare bodd på rom med ham en natt, og da sov han. Så da gjorde jeg også det, lyder det smått ikoniske sitatet fra nordmannen.

Byttet ut Freire med Dversnes

I dag er det 10 år siden den norske Katusha-rytteren gikk fram og vant selveste Milano-Sanremo.

Kort sagt kan man si at han startet rittet som toppsyklist, og avsluttet det som en superstjerne.

Denne uka er Kristoff tilbake i Italia. For aller første gang er Uno-X kvalifisert for å kjøre rittet.

– Har du sjekket inn på Unahotels som vanlig?

– Hehe, nei. Vi bor på NH Milano Congress Center. Det ligger litt i utkanten av sentrum.

For anledningen er også Oscar Freire byttet ut. Inn har det kommet en humoristisk egersunder:

– Ja, jeg har fått inn Fredrik Dversnes. Han er både treningspartner og romkamerat nå, så det tror jeg skal gå fint. Han var sterk i Milano-Torino. Han gjorde en jobb for meg inn i bakken og klarte likevel å sitte med i gruppa over toppen. Vi får prøve å spare ham litt underveis og få han med over Cipressa, så kan han kanskje være en jeg kan støtte meg litt på over Poggio, resonnerer Kristoff.

Yppet seg med verdenseliten

Fremdeles er Kristoff den eneste nordmannen som har fått hugget inn sitt navn på monumentenes stamtavle.

Det har sågar skjedd to ganger etter at han vant Flandern rundt året etter.

Det er prestasjoner 36-åringen bærer med stolthet.

– I historiebøkene står det at du har vunnet et av de største løpene og det forsvinner aldri. Det er noe man kan se tilbake på. Du har hørt om alle de store navnene som har vunnet det før, og det ritt mange kjenner til og som vil stå der for alltid. Så det er kult. Det er de største løpene der alle de største er med, så man kan ikke si at nivået er dårlig. Det er verdenseliten og alle de beste kjører de største løpene. Du kan greit vinne mange proffseirer i løpet av en karriere, men det er også en del av rittene det er ymse nivå på, påpeker han.

For ti år siden var ikke Kristoff lenger noen ukjent novise i hovedfeltet. Han hadde rett nok slitt litt med å etablere seg i BMC Racing, men under vårklassikerne året i forveien viste han fram en stabilitet mange andre ryttere bare kunne misunne ham.

Varemerket hans har alltid vært den gode avslutningen, og den egenskapen gjorde at han forlot Sanremo som 8.-mann, ble nummer fem i Flandern rundt og noterte seg for en sensasjonell 9.-plass – fremdeles karrierebeste – i Paris-Roubaix.

– Med hvilke ambisjoner sto du på startstreken for ti år siden?                                                                            

– Jeg hadde jo ambisjoner om å vinne i hvert fall. Jeg følte ikke jeg var noen stor favoritt. Jeg var en outsider. Jeg tror tankene mine gikk mest i retning av været. Det hadde vært forferdelige forhold året før (rytterne ble transport via busser over Turchino-passet på grunn av snøvær, vår anm.).

– Det var tilsvarende forhold i 2014, også. Den største bekymringen var nok å unngå å fryse. Jeg husker det var ganske kaldt over at det snødde over Turchino, men det var ikke nok til at snøen la seg. Da vi kom ned til kysten var det egentlig ganske varmt. Så åpnet slusene seg da vi nærmet oss avslutning og temperaturen droppet med fem grader. Da ble det skikkelig kaldt. Det tok vel nesten syv timer å komme seg i mål, så det sier jo litt.

Offensiv Nordhaug

6 timer, 55 minutter og 56 sekunder for å være nøyaktig. Etter å ha tilbakelagt en distanse på 294 kilometer.

Før vi kom så langt, begynte den sedvanlige dramatikken over Cipressa og Poggio. Vincenzo Nibali la inn et av sine trademarks stunts da han åpnet angrepsfesten alt på Poggio.

I feltet gjorde BMC Racing, Team Sky og Belkin, anført av en uhyre aggressiv Lars Petter Nordhaug, alt de kunne for å kvitte seg med spurterne.

Psst. Har du fått med deg denne? Alt du trenger å vite om årets Milano-Sanremo

Katusha hadde dog et ess i ermet. En skjeggete kar som hadde vært ute en vinternatt før. Luca Paolini var sterk nok til å kjempe om seieren i Milano-Sanremo selv, men ved denne anledningen endte han opp med å spille en nøkkelrolle for en nordmann som var i ferd med å slå ut i full blomst.

– Luca var road captain på det laget. Han skulle gå etter de sterkeste rytterne om han klarte det, men han endte opp i min gruppe. Luca var veldig flink til å være på rett sted til rett tid. Satt du på hjulet hans, var du foran både ved Cipressa og Poggio.

– Jeg vet ikke helt hvordan han klarte det, men han kom seg alltid fram uten at han hadde brukt for mye energi. Vi brukte ham som en peilesender der framme. Da vi så at jeg hang med mot slutten, ble han hjelperytter. Det er litt sånn at du må ta en opptelling på toppen av Poggio. Det nytter ikke å slippe seg ned for å hente noen. Er du med, kjøres det for deg. Hvis ikke får man gjøre det beste ut av situasjonen selv.

– Jeg hadde Luca og stolte på ham

Paolini hadde ført nordmannen fram foran begge de avsluttende bakkene. På vei opp bakken satte han seg også først i gruppa slik at han kunne holde et kontrollert tempo.

Det går noen spede forsøk fra Enrico Battaglin, Gregory Rast, Philippe Gilbert og Fabian Cancellara, men ingen av dem er sterke nok til å tvinge fram den endelige utskillelsen.

Det gikk et siste angrep, noe som gjorde at Lars Petter Nordhaug og Greg Van Avermaet inntok utforkjøringen først. I gruppa bak hadde Kristoff klart å klore seg fast.

Nede på flata går det nye angrep, igjen er Nordhaug aktiv. Katusha-laget beholder dog roen. Paolini «gir» Kristoff bakhjulet sitt og tauer ham bestemt til front av gruppa.

Med 1,9 kilometer igjen er gruppa samlet. Den er ikke stor, men det sitter fortsatt en del fryktinngytende navn der.

– Jeg hadde Luca som tauet meg fint fram. Jeg satt på hjulet hans og stolte på ham. «Cæv» (Mark Cavendish) satt også med der, mener jeg. Så han klatret bra den gangen. Jeg satt i gruppe med en del andre raske ryttere og. Den var forholdsvis liten, men jeg var ikke sikker på å vinne da jeg kom inn der. Men jeg vant jo ganske klart til slutt, forteller Kristoff.

Knock out på oppløpet i Sanremo

Spurten nedover Vitalo Calvio ved byens havnebasseng er behørig omtalt tidligere. Det åpner seg opp midt i klynga, og nordmannen har plutselig fri bane til målstreken.

Den muligheten utnytter han godt. Mens det ser ut som mange av de andre rytterne – som det også gjør etter nesten syv timer på sykkelen – ser ut som de står og spurter i gjørme, så skyter Kristoff fart og vinner med mer enn halvannen sykkellengde:

En ny sykkelstjerne er født!                     

– Det viktigste er vel at du ikke må bli sperret eller presset. Jeg var litt sperret i starten, men følte egentlig at jeg hadde såpass mye krefter igjen. Da jeg fant en åpning akselererte jeg veldig. Har du beina og får en åpning, er det egentlig det som har mest å si.

Les også

Visste du at Thor Hushovd aldri vant et monument?

Men hvem var de andre, og hvem vant monumenter på tvilsom eller lite ærefullt vis?

– Har du sittet og studert den spurten i etterkant?

– Ikke så sykt mye og i hvert fall ikke så mye de siste årene.

– Du tar den ikke fram kvelden før du skal sykle Milano-Sanremo?

– Kanskje jeg burde gjøre det. Se på litt gamle meritter og få troen tilbake.

Strøm av italienske følgere

Lørdag er han altså tilbake i manesjen. Denne gang er starten flyttet ut av Milano sentrum og lagt til Pavia, nesten fem mil nærmere Sanremo.

Både løype og distanse er likevel omtrent identisk.

– Hva slags innstilling går du inn til Milano-Sanremo med 10 år senere?

– For å være realistisk, så tror jeg en topp 10-plassering kan være et mål for egen del. Vi skulle egentlig ha hatt med både (Magnus) Cort og Tobias (Halland Johannessen) som begge kanskje har litt mer firepower over Poggio og som har større sjanse følge de beste rytterne over Poggio som Pogacar. Når han setter fart, tror jeg det blir litt for høyt tempo for min del. Det er ikke til å legge skjul på. Det skal skje mye for at det blir samling på nytt og at vi klarer å komme oss tilbake, men man skal aldri si aldri. Det kan bli uenighet om hvem som skal jobbe i gruppa foran og stanse opp. Inntrykket mitt er vel at en del av rytterne som nå drar dit har såpass mye punch at avstanden opp bli for stor, sier han oppriktig.

Som tidligere vinner av rittet, venter det alltid litt ekstra oppmerksomhet rundt nordmannen.

– Det blir alltid nevnt det, føler jeg. Det er heller aldri så mange som har vunnet ett løp med på startstreken. Det er kanskje noen som ikke stiller, eller andre som har vunnet det flere ganger, så det gjør at det ikke er så mange tidligere vinnere til start. Det kan være det blir litt ekstra oppstyr på scenen under innskrivingen når man har vunnet et ritt før, forteller han.

– Men de vet godt hvem du er når du ankommer sykkelritt i Italia?

– Jeg fikk i hvert fall en boost av italienske følgere etter at jeg vant Milano-Sanremo, men det kan hende de har «unfollowed» meg igjen nå, sier han og ler.

– Hvor deilig er det å ha vunnet noe som Thor Hushovd ikke har klart?

– Det er deilig å være bedre enn sjefen. Jeg koser meg litt med at han ikke har klart det, men jeg har vunnet to ganger i monumentene. Men han har jo også vunnet VM, tatt noen grønne trøyer og har flere etappeseirer enn meg i Tour de France, så det går litt begge veier. Men en seier i Sanremo er noe han gjerne skulle hatt, jeg så tenker det stikker litt, sier han.

– Hva tenker du om at ingen andre nordmenn har klart det du har gjort?

– Da tenker jeg vel egentlig at nordmenn ikke har vært gode nok. Jeg får håpe det endrer seg i framtida, ellers blir det kjedelig for meg å følge med på sykkel når jeg har lagt opp, sier han og ler på nytt.

Les også

Norske proffer forteller: Slik blir du en klassikerspesialist

Vårklassikerne er høytid i Belgia. Størst av alt er å vinne rittene som strekker seg over mer enn 25 mil. Men hvordan? Her tar noen norske klassikerspesialister deg gjennom alt fra vær og vind til ernæring og utstyr.