Anita Stenberg om sitt første sykkelritt

Det er norgescup for jenter, junior. Anita Stenberg er klar. 

Men ikke helt. 

– Jeg husker jeg så på de som hadde stramt tøy, og jeg husker jeg lurte på hvordan de fikk til akkurat det. Jeg hadde riktig størrelse på trøya, men den passet bare ikke. Det tok sikkert to år før jeg skjønte det var ulike modeller, jeg ante jo ikke noe om race fit og tour fit, ler hun på telefon fra Mallorca.

– Jeg husker at etter rittet var det kontroll på girene, men jeg kunne absolutt ingenting.

Hun har stooort trykk på absolutt. Og ingenting. 

– Jeg syklet jo bare. Men sykkelen min hadde feil utveksling, og jeg sa jo at jeg ikke vet hva det er. De sa det var for tunge gir, og jeg sa jeg ikke vet ha det er heller. Jeg slapp å bli disket fordi de forstod jeg ikke kunne noenting om sykkel. 

Med stort trykk på noenting. 

– Men over til noe langt mer viktig, hva ble resultatet den dagen i Grenland?

– Jeg stilte opp som junior for Drammen CK, og vi stilte til start sammen med seniordamene, vi var vel kun fire juniorer. Jeg satt med feltet da det gikk rolig, Men jeg husker Emilie Moberg støtet.

– Det passet altså ikke ditt program?

– Jeg hadde aldri trent temposkift, og falt av første gang det rykket. Men jeg var fast bestemt på å fullføre, så jeg syklet alt jeg kunne i mitt tempo. Jeg ble nummer tre for det var en av de andre som brøt, og jeg var kjempestolt. 

– Da var livet på pallen skrevet i sten?

– Det var et todagersritt, og det samme skjedde dagen etter. Jeg falt av, men holdt ut for det var en annen som brøt. 

Det er lenge siden trøya til Anita hang og slang de dagene. 

Siden da har hun bygget seg opp til å bli vår absolutt beste banesyklist i moderne tider, med et EM-gull i Omnium som karrierebeste. VM-bronse i poengløp fra 2020 er kanskje heller ikke å forakte. 

I skrivende stund er hun på Mallorca - der hun bor og trener. Visst har vi to velodromer i Norge, men siden 20 prosent av treningen er på bane og resten er på landeveien, er Mallorca stedet å bo. 

Samt at vinteren i Norge er hundre ganger lenger enn en uke på Mallorca. 

Landeveisdebuten til Anita Stenberg ble gjennomført på en lekker Giant kjøpt for egne sparepenger, med en relativt stor subsidieandel fra moren. Hjelmen var stor og med skjerm, brillene angivelig kjøpt på Coop. 

Hanskene var fra Biltema og sokkene av bomull. 

– Nå er det jo på bane du herjer - hvordan gikk ditt første baneritt?

– Jeg hadde null sjans i spurtene, for jeg hadde to tempo: sakte eller middels. Jeg husker bare at jeg ikke kom sist. Det var omtrent midt på treet, og jeg synes dette var kjempegøy., ler hun. 

Det første banerittet er kanskje litt vanskelig å definere, men siden moren er ungarsk, dro hun på treningsleir dit - for å finne ut om dette var noe å satse på. 

Etterhvert kjørte hun et ritt i Wien, der sykkel og annet utstyr måtte lånes. 

Da var det gjort.

– Jeg hadde blodsmak. Etter målgang fikk jeg en flaske, og det var så vidt jeg greide å holde den. Men dette var noe av det morsomste jeg har prøvd, og da visste jeg at dette var noe jeg ville satse på, forteller hun. 

Deretter ble studier og trening kombinert, og resultatet er den Anita Stenberg vi kjenner i dag. 

– Har du et tips på slutten, til de som skal sykle sitt første ritt?

– Jeg tror det er samme rådet jeg fikk, du må bare kaste deg ut i det og ikke overtenke. Så skal man bare gå step by step og nyte prosessen, det viktigste i starten er å ha det gøy og lære så mye du kan.