Om følelsene får løpe løpsk: Derfor elsker vi Milano-Sanremo

Og før du leser videre, må det nevnes at hele rittet er produktplassering. Ren gamblingreklame, faktisk.

Denne artikkelen er publisert første gang i 2016, og er oppdatert med ny informasjon.

Det hele fant sted et steinkast før vår tid. Kaksene i Sanremo hadde bygget casino og trengte å lokke «fat cats» fra Milano.

Nøkkelen var å få pengepungene over dørstokkmila, vise at det ikke var brysomt å reise til Sanremo fremfor å gamble i Milano. Det ble arrangert billøp for å få pengepungene til å tro veien var kort.

Reklamen kunne være «Reisevei så rask at du kjører hit på et blunk». Men på de dårlige veiene brøt alle bilene i løpet sammen.

Tilbake ved tegnebrettet lagde Sanremos fremste en ny plan.

Et sykkelritt! «Sanremo Casino, så nært at du kan sykle dit!»

Til tross for at værmeldingen skremte halvparten av de påmeldte fra å starte, fullførte 14 stykker det første rittet i 1907. Målgang er nær casinoet den dag i dag. Som Amstel Gold Race er øl, er Sanremo casinoet.

Hasardspill i mål, men også underveis.

Rittet har aldri vært noe Tour of Norway for kids. I de første tiårene, før klimaendringene kom, var snøstorm nærmest obligatorisk over Passo del Turchino.

Vi har sett det noen ganger de siste tiårene også, senest i 2013. Gerald Ciolek er den eneste rytteren som har vunnet rittet med flere mil i buss.

Dette var før Instagram tok helt av, før tanken på en ekstra «like» kunne gjøre menn av mus.

Og uten Instagram kom det aldri skikkelig frem hvor vanskelig det var å jage rytterne ut av bussen igjen.

Og det er vel mye av grunntanken ved rittet. Dette hundreår gamle ritualet om å forlate et middels komfortabelt hotell i Milano, sette tunga fast på et frosset stem og deretter nå våren ved Middelhavskysten.

Det er nærmest en slags renselse for rytterne, for ritt på den sørlige halvkule til tross, det er først nå det gjelder.

Det er fra kysten og frem til mål alle kommer på at det er like stort på papiret å vinne her som i Roubaix. I virkeligheten er det italienske annenrangs sammenlignet med de tre andre vårmonumentene:

Ja, for det er vel større å løfte en brostein over hodet enn å rekke casinoets åpningstid i Sanremo?

Hva gjør rittet til et monument? Historien! I over 100 år har de beste syklistene ønsket å vinne her, og vinnerens navn settes på likefot med historiens største.

Vinn Milano-Sanremo og vær dus med Eugène Christophe. I 1910 kom han alene mot mål etter at en storm hadde splittet feltet.

Noen ryttere ble snøblinde, andre mistet retningssansen, noen fortsatte med istapper i sykkelbuksa og andre benyttet gjestfriheten i landsbyhus ved å slenge understellet i pastakjelen.

Christophe fant tilflukt i en fjellhytte sammen med to konkurrenter. Mens de to andre virket å ha fryst seg fast i hverandre rev Christophe seg løs og kom til San Remo.

Der passerte han mållinjen uten å vite at han var vinneren. Om seiersrusen uteble i øyeblikket, manglet nok ikke kroppen hans rusmidler.

Ja, hvilke sprengstoffer hadde han vel ikke tyllet innpå for å gjennomføre?

Rus skal heller ikke Luca Paolini, leadout-mannen til Alexander Kristoff, ha manglet. Bare fulle folk og Paolini kan manøvrere så perfekt gjennom feltet og servere det hele til norsk seier. 12 poeng til hvitt sportspulver.

Apropos juks og fanteri. Mens Ciolek er den eneste (vi vet om) som har vunnet med buss, hadde Arnaud Démare en annen reise til seieren.

Etter å ha undersøkt den italienske veistandarden svært nøye og opparbeidet seg kledelig asfalteksem, benyttet Démare muligheten til å henge på en bil opp nest siste stigning, Cipressa.

For å få best mulig Stravatid? Strava er jo uhøytidelig, så det må man leve med.

At han samtidig kom seg i posisjon til å vinne i Sanremo, skapte litt mer mumling, men Herregud (som paven sier), det er jo i Italia.

Det er landet der korrupsjon og tøying av regelverk som oftest forankres hos statsministeren – «Alt er lov så lenge du ikke blir tatt».

Problemet var 1) at Démare ble oppdaget og 2) at Démare er fransk.

Oksen som løftet norsk sykkelsport løftet mest i juli måned. Opp Poggio ble han for mye okse og på oppløpet for lite.

Selv om spasmene rykket ham opp på pallen et par ganger er det like lite stas å bli nummer tre i en klassiker som å tape 1000 Euro på blackjack.