BJØRNAR-RUNDEN DISTANSE: Ca. 104 km HØYDEMETER: Ca. 1820NETT: strava.com/routes/3132783 «Norges flotteste» er en artikkelserie som publiseres i bladet Landevei gjennom sesongen. Artiklene i bladet er større, og inneholder mer informasjon om det lokale miljøet, slik som ulike butikker og talenter. Når du har bestemt deg for tegne abonnement på Landevei klikker du her. Pris per år er 299 kroner, omtrent et halvt dekk eller fire øl på byen. …Vannskorpen glinser forlokkende, stupetårnet reiser seg høyt over den, mens de første badegjestene allerede tripper langs vannkanten. Det er ulempen ved å sykle en runde jeg stirrer på: Allerede ved start ser vi målet. Er det derfor jeg foretrekker lange bakker? I bakkene må jeg kjempe for å komme frem, her derimot, kunne jeg bare ha latt være å sykle og likevel være ved målet: Å få bade på Fastland, Gjøviks virkelige svane.LES OGSÅ: Hva med å prøve en drøm fra Drammen?Glem den gamle hjulbåten. Fastland er et offentlig badeanlegg fra 30-tallet som samler befolkningen under solen. Det er ti meter bort til vannet, men ti mil pluss ligger mellom oss og bading idet vi triller avsted, forbi Gjøvik fengsel.SJEKK UT: Filmserien «Livet på landeveien»Her kommer vi, landeveiens slaver på vei ut av byen: Toten venter.Vi følger Mjøsa sørover, i noen kilometer på Styrkeprøven-traseen.– Norges største innsjø, peker jeg ut for Gewelt, i tilfelle han ikke fulgte med i o-fag-timene. SHELL UNSELECTED: Oljeselskapet har trappet ned satsingen på Lenabygda.Mjøsa ser ikke stor ut i glimtene vi får herifra. Sundet mellom Oppland og Hedmark er så smalt at innsjøen mer ser ut som en elv, om enn speilblank. Vi triller rolig av sted, jeg er mest fornøyd med å ha syklet ferdig alle bakkene til boken Bakker og berg. Siste bakke fullført i dag, Bråstadbakken.Det at voldsomme stigninger mangler på denne Toten-runden gjør meg derfor ingenting. Løypa kalles også Bjørnar-runden, oppkalt etter dagens guide: Bjørnar Rydheim, en slags Tinkoff-type i midten av 60-årene, som helsponset opplegget til en annen bok jeg har skrevet, Drømmenes fjell.Til tross for at jeg vokste opp i området, var det først nylig at jeg virkelig oppdaget det i sin helhet fra sykkelsetet, i hjulsporet til nettopp Bjørnar. Med en sykkel utforsker du nærområdet på en måte du aldri ville ha gjort i bil eller til fots. Runden er mangfoldig med gode utsiktspunkter, men det mest fascinerende er at den har ligget her i alle år, under nesa mi, uten at jeg har syklet annet enn deler av den.Det vil si, i dag har jeg tatt utgangspunkt i Bjørnar-runden og supplert med strekker som jeg mener gir traseen ekstra kvaliteter.Om vi er aldri så mye på landet og det ikke er trafikk å mase med, er dette likevel hovedveien mellom McDonalds på Gjøvik og Lena Grill, og derfor føles det en smule behagelig når vi forflytter oss til en bratt sidevei. Vi bygger høyde inntil vi får Mjøsa i full velde under oss. Ikke bare strekker det blå seg mot Lillehammer i nord og Minnesund i sør, men særlig Helgøya tiltrekker seg min opp- merksomhet: Det skarpe lyset gjør broen over dit nærmest usynlig, visket ut av sol og det blånende Mjøsvannet rundt.– Leste du om Skafferiet i Landevei, om langturen til Helgøya?Gewelt nikker.– Det er der ute.– Vi kom oss dit i fjor, skyter Alex inn, han har tråkket opp på siden av oss.– Vi syklet ut for å kjøpe boller, men det var stengt.Bjørnar nikker. Han sykler ofte ut til Helgøya, en tolvmilstur når man har base på Gjøvik.– De har boller, litt hvile, og serveringspikene er pene, bekrefter han.Mens fargen av vannet sprer seg utover landskapet, dominerer gult nær oss. Nedover mot Mjøsa er en svak bevegelse i det gylne kornet. Det er høste-helg. Totens panservogner, skurtreskerne, gjør seg klare. Gullet skal hauges inn og bli boller på Skafferiet og andre egnede pausesteder for syklister. PANSERVOGN: Kornstøvet flyr gjennom luften mens vi nærmer oss utforkjøringen til Kapp. Det er ikke bare utsikten og høydemeter i beina som er fordelen med denne ujevne stigningen til platået over Mjøsa, men også utforkjøringen som venter, den er krapp og lite teknisk. Vi suser mellom kornåkre, med Mjøsa i øynene og luftmotstand i hjelmen. På tettstedet Kapp passerer vi en gammel Melkefabrikk, i dag kjent for å ha urbanisert Totninger, det vil si at det er dit lokalbefolkningen flokker hver sommer for å høre utflytta komikere gjøre narr av sine egne røtter.Det er også her du kan borde det folk kaller Mjøsas hvite svane, som altså ikke er et søskenbarn, men en gammel hjulbåt som serverer jordbær på vei til Hamar. Jeg klarer jo ikke å tenke på disse tingene uten den ironiske distansen som oppvekst i området gir meg rett til, med den samme armlengden som lenge holdt meg unna de lokale sykkelrutene.Der vi klatrer ut av Kapp, dukker det glitrende vannet opp på nytt, og det er ikke mulig å brenne inne med superlativer.– Herlig! hører jeg fra de andre.– Fett!Det er umulig ikke å like denne bakken, som ikke er bratt nok til å komme i noen bok om bakker, men perfekt for en sommerlig langtur med kamerater mens bading nærmer seg for hvert tråkk. En urban detalj dominerer bondelandskapet.– Ser dere løken? Den blå løken! GULT OG BLÅTT: Fra Totens tak strekker landskapet seg fra himmelen og tilbake. Løken er kunstneren Sverre Wyllers 15 meter høye monument som står i utkanten av Peder Balke-senteret, i skråningen ned mot innsjøen. Løken er laget av skrapmetall og er en av attraksjonene på senteret som ellers fokuserer på Balkes naturmalerier. For meg er Balke like ukjent som det denne traseen lenge var. Nå er han til og med overskygget av en løk. Hadde vi syklet runden i motsatt retning, ville en kaffestopp her vært en idé, nå er det for tidlig.Vi kommer over toppen, og Mjøsa blir borte. Vi fyker nedover mot Bilit, kjent for det som etter sigende er Norges beste softis. Det er placebo spør du meg, men det gjør ikke den lange køen med ishungrige. Totenåsen reiser seg bakenfor. Bjørnar og Gewelt gir gass, mens Alex og jeg ruller ned i vårt vanlige utfortempo.Softis? Nei, vi fortsetter, først mot Lena, før vi tar av og kommer inn på de totenske bakveiene. At det er asfalt på disse, sier en del om distriktspolitikken. «Alle skal få». Asfalt altså. Riktignok er det traktorasfalt, et underlag som bærer preg av tungt lastede kjøretøy, men i en sport der brosteinsjordene utenfor Roubaix er idealet, finnes det ingen grunn til å klage.Det stiger i retning Lensbygda, en høyde over kornfylte Østre Toten som i sin tid leverte nestenvellykkede skiløpere ved navn som Skinstad og Skari.– Her starter et Stravasegment, lokker Bjørnar. Gewelt begynner å dra på.– Stor prestisje! roper vi etter ham, men han slår av på tempoet ettersom vi andre ikke følger på.– Rett frem her fortsetter bakken bratt og ganske langt, guider jeg og erindrer både lamaer og sportsgrus i retning skihytta Torsætra. GULT OG BLÅTT: Fra Totens tak strekker landskapet seg fra himmelen og tilbake. Bjørnar-runden fordrer derimot at vi tar til høyre, inn i en slakere stigning, opp mot høyden som skal vise oss mest mulig av korn-Toten. Jeg har de siste to årene blitt godt kjent med bakken, selv om den var nærmest ukjent for meg i de 20 årene jeg bodde på Toten. Nå vet jeg når jeg skal rykke. Gewelt er fremdeles mannen å sette på plass. Jeg kommer ikke til å glemme hans smadring av meg opp Juvass, mine mest forsmedelige timer på sykkelen, meislet inn i boken Bakker og berg.Er det bare jeg som finner det irriterende når noen plutselig rykker til på rolig langtur? Overraskelsesmomentet blir så kraftig på daffe muskler. De eneste gangene jeg ikke irriterer meg over det, er når jeg selv rykker.Et lettere parti etterfølges av stigning inn i en sving. Der går jeg til. Gewelt lar seg derimot ikke forbløffe, tar straks bakhjulet mitt. Vanligvis slår det luften ut av meg, men på hjemmebane føler jeg meg forpliktet til å holde trykket oppe. De andre lar oss gå. Gradvis synker farten, og jeg hører Johan Kaggestads stemme i bakhodet, han mumler spørrende hvor lenge jeg kan oppholde meg i rød sone. Ikke lenge nok, men Gewelt er tydeligvis fornøyd med å ha nøytralisert angrepet. Vi triller side om side over toppen.Vi møter knapt en bil på vår vei, men ennå gjenstår det mest grisgrendte strøket, stor-Kolbu, kjent for av en eller annen grunn å avle frem skihoppere, men mest av alt for å være Totens bakevje. En kort vegg av en bakke, som alltid får meg til å tenke på Ardennerklassikerne, tar oss opp på det høyeste punktet og inn i Kolbu. Et lettkupert strekke følger. Utsikt i alle retninger. Kornet bølger, gyllent, farger alt, til og med himmelen synes klar til å ta imot skinnet fra Toten-gullet.Her er Bjørnar virkelig i sitt ess, kjenner terrenget fra sine hundretallsturer. Han tar med seg farten fra hver utforbakke og gyver til i kneikene. Vi henger på, som slips, vi gjør det, men er dette en fart vi selv vil matche når, hvis, vi blir 64 år?Det får bli et spørsmål å gruble over når dagens ferd er gravd ned. Bjørnars faste kaffestopp er bensinstasjonen i Kolbu «sentrum». Den ligger vegg i vegg med Yttern pub, et lokalt vannhull der bøndene slår knokene mot hverandre i helgene.Stedet har verken utsikt eller stil, men eksotisk er det likevel, en type samlingssted som var vanlig for noen tiår siden, men som for det meste har forsvunnet i vårt årtusen. Kolbu er et langt steg i retning 1980-tallet. Men sola på den tiden hadde ikke noe ozonlag til å dempe seg, så vi blir ikke sittende lenge, kommer oss opp på sykkelen, ser Gewelt rote med et mekanisk problem og fortsetter.Den opprinnelige Bjørnar-runden går nå via Bøverbru og Raufoss tilbake til Gjøvik, men den alternative som vi benytter, er lenger og tar oss rundt Einavannet. Det gir oss et av få strekk med litt trafikk idet vi når Rv4 nær enden av vannet og følger riksveien frem til bunnen av Lygnabakken, kjent fra Tour of Norway.Der tar vi til høyre og sykler langs den minst trafikkerte siden av innsjøen. Vi har medvind, og i en periode er det full guffe der jeg og Gewelt holder farten oppe for de andre.På et eller annet tidspunkt lar vi segmenttankene fare.– Strava har ikke noe med en sommerlangtur å gjøre, mumler jeg. Vi titter isteden på det glinsende, ruglete blå som gløtter frem mellom trærne.– Einavannet? Ja, det er her Vazelina surfer? spør Gewelt, han og Alex er mer kjent med Tyrifjorden. Vi andre nikker.Glem Balke. Vazelina er Totens kulturarv.  På Yttern pub er det stemning i helgene, men ingen tilløp til slosskamp under kaffestoppen. Vi runder vannet og kommer inn på Rv4 igjen, men med rolige bilister bekjempet av gjennomsnittsmåling. Rett før Reinsvoll har jeg lagt inn virkelig traktorasfalt på ruta. Vi krysser over Heksumhøgda, veibanen er i ferd med å bli til grus, knust til biter av traktorer og medfølgende last.Vi runder toppen og feier utfor, mellom gårder og jorder. Her er jordbruket tynget av et kaldere klima enn langs Mjøsa, og det ennå noen uker til innhøsting. Farten blir borte inn i neste steile kneik. Vi klatrer forbi et kirkebygg og andre hellige Totenbygninger, låver og sånn. Veien blir smal og vi har på nytt utsikt mot Mjøsa og Totenåsen.Idet vi nærmer oss Stenberg, et utendørs museum med gamle bygg og en nifs familiegrav, får vi turens kraftigste trøkk, som kanskje noen gjenkjenner fra et nasjonalt ungdomsritt på Toten for få år siden. På sprukken asfalt brekker det oppover. Å rykke i bunnen her, er som å gå til for tidlig opp Cauberg.Ingen av oss er interessert i slik O2-gjeld. Vi snakker heller om wienerbrød og kaffe som venter på toppen, på Toten-hotell. Stigningen slaker ut, og vi når hotellet. Der stirrer vi utover det lille tjernet Sillongen. I dag burde lokalbefolkningen være i vannkanten fremfor å treske korn, men Toten-gullet trumfer det meste. Når kornet skal inn, er det som et VM, en feil og sesongen er ødelagt. Det er en øde strand vi titter ned på.– Skriv noe om kaffen vi drikker, mener fotografen.– At den er god?– Han kan ikke skrive om kaffen så lenge han ikke har tatt en eneste slurk, avviser Bjørnar.Wienerbrødet gir derimot nye krefter.Herifra er det flatt og utfor. Høydepunktet er utsikten over Gjøvik, der Mjøsa strekker seg opp mot Lillehammer. Toten ligger bak oss, men jeg føler likevel at det har festet seg. Har lukten av høstet korn satt seg i klærne våre?Uansett hva vi lukter, venter vannet på Fastland. Og i morgen en ny dag med indian sykkelsommer på Toten.