Det er juni, og den varmeste sommeren jeg kan huske. Det er tretti grader i luften, likevel går det et kaldt gufs over Sognefjellsveien og den malplasserte grå betongbygningen nede ved vannkanten. Det er basestasjonen for den eldgamle taubanen som fraktet mennesker og varer opp til Harastølen, eller Luster Sanatorium som er det korrekte navnet på bygningen.

– Vi sykler bare noen hundre meter utover fjorden. Så knekker vi til høyre opp selve bakken, sier Peter.