Slik sykler du hele Peer Gynt veien ved Vinstra

– Uhm, Tryvann er faktisk den lengste bakken jeg har syklet før, forteller Peter Gløersen, en av fire i følget.


– Da får du garantert ny rekord i dag, sier jeg.

Bakken stiger kilometerrett til å begynne med. Veien legger seg så i tre store serpentinsvinger der siden blir for bratt, før veien igjen legger kursen rett opp. Oppover fjellet skal det gå i bratte drag, 750 høydemeter til værs, ut av snaufjellet og opp til platået ved Avstjønna, 1000 meter over havet.

Denne turen er også en del av Landevei Challenge. Les mer om konseptet der du sykler turer med høy vanskelighetsgrad, og får lekre premier om du fullfører!

Les også

Klar for en skikkelig utfordring?

Syklister elsker harde langturer, og dette er vår monumentale utfordring til deg: Gjennomfører du en av disse turene får du en premie i posten.

Bilene må betale bompenger, vi sykler rundt bommen.

Vi er begynt på det som er selve «Peer Gynt Seterveg», en av tre strekninger som bærer legend- ens navn. Allerede her begynner moroa, både for oss som gravelsyklister og de som er interessert i veihistorie. Veien vi nå sykler på går fra Vinstra til Kvam, der selve veien med legendens navn er ca 45 kilometer, 35 av dem hardpakket oljegrus.

Da ryktene på 50-tallet begynte å svirre om at hotelleierne i Skei og Gausdal planla en ny vei over fjellet som hadde Peer Gynt i navnet, forfattet en rasende lokalbeboer, signert med «Sør-Froning» et leserinnlegg til Dagningen der han blant annet skriver:

«Skal noen veg bære hans navn, må det være vegen Vinstra-Fryvollene. Betegnelsen har allerede vært brukt, men den er ennå ikke utnyttet av turistprop- agandaen. Å kalle de to nye vegene etter Peer Gynt er en tilsnikelse og en forfalskning, hvis propagandamessige verdi må være temmelig tvilsom. Hva skal turistene tro om en propaganda som tropper opp med tre forskjellige Peer Gynt-veger?».

Når vi kommer til Avstjønna reiser den 1327 meter høye Skarven seg, en av de høyeste toppene i området. Vi skal sykle rundt den, før vi når turens høyeste punkt på 1109 meter, Krøkla. Utsikten fra veien er en av de beste du får i området, og over toppen åpner Rondane seg opp.

I en stor kløft ved Krøkla kan du finne snø året rundt, har du kikkert kan du se villrein. Store tavler forteller om seterdrift, og på toppen ved siden av oss finner vi en varde unge Peer skal ha bygget for å finne veien ned i dalen. Setervegen er opprinnelig en gammel ferdselsåre over til Røros, som siden har blitt utvidet til nærliggende områder.

Vi følger Frydalen i retning nordvest, mot Furusjøen. Terrenget veksler mellom småkupert og paddeflatt.

Vi passerer flere gamle fjellsetre, mange av dem er fortsatt i drift. Over de store, åpne slettene, de endeløse beitemarkene, drømmer jeg meg bort til settlerne i USA, de som kom og fant hinsides store beitemarker å slå seg ned på. Dalbunnen er stor og flat, og pakket inn av Rondanes snødekte topper i øst, og Flakkshøa, en knivskarp egg på 1800 meter, i sydvest.

Jeg ser for meg Peer Gynt i sjumilssteg, jagende over eggen, med lue og dusk, som ingen mann kan løpe i dag.


– Har det regnet her? Det kjennes som underlaget er litt sugende, sier Anders, den tredje i følget.


– Jeg tror kanskje bare det blåser litt her, men jeg kjenner jeg er sliten. Vi har tross alt syklet over 1000 høydemeter, det er bra vi skal spise i bånn av bakken, svarer Gjermund, fjerdemann på turen.

Vi er 850 meter over havet, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det snart må stupe nedover. Peter er panikksulten og prøver å sette fart nedover. Gjermund er fortsatt pigg og legger seg på hjul.

Anders er best utfor og benytter dragsuget helt til veien går fra fem til 10 prosent utfor. De siste kilometerne til Kvam går så rett ned de kan, og Vegvesenet har vært så snille å legge inn smådoserte svinger med full oversikt.

Veien er full av svidd gummi, illegale bakkeløp er åpenbart en legal aktivitet i Nord-Fron. Jeg er usikker på om det går fortere nedover med oss, eller med de som kjører oppover.

– Jeg tror faktisk ikke jeg har syklet så fort utfor før, sier Peter, når han tar oss igjen på flatene.


– Heng deg på, ennå har vi lunsj igjen!

Vi spiser på vertshuset Sinclair, en slags institusjon for langtransportsjåfører som kjører E6.

Vi fortsetter etter lunsj. Fylkesvei 255 oppover Liadalene løfter oss sakte men sikkert tilbake i fjellterreng. 200 meter nedenfor oss renner elven Vinstra.

På vår side av dalen har de fjernet tømmeret for å dyrke mark, på den andre siden av den bratte dalen er det fortsatt skog. Veien vender syd, fortsatt oppover. Det er store laftegårder på begge sider av veien, og enda større sprekk i feltet.

Det har vært en lang dag, og det er kaldt her oppe. Solen fra i morges har gjemt seg, og det er ingen butikker her.

Vi er ved Skåbu, et skille i terreng og opplevelse.

For en med fortellerevne som Peer Gynt, var det bare en dagsmarsj herfra og inn til fjellene der han red på en reinsbukk nedover Gjendineggen.

– Når er det egentlig vi skal inn på en ny Peer Gynt vei, og hva er egentlig forskjellen på de to veiene? Gjermund lurer.


– Det vi skal inn på nå er siste del av selve Peer Gynt vegen, altså den veien som har gjort seg kjent som turistvei - selv om den vi syklet tidligere på dagen kanskje er mer genuin, forklarer jeg.

Peer Gynt vegen, altså den som på tjuvaktig og uberettiget vis tilegnet seg navnet etter Norges mest kjente fiktive eventyrer, er delt i to.

Sett at du ser på et kart, den første biten går fra Skeikampen i øst til Gålå i vest, før veien tar en liten pause.

Den siste strekningen går fra Fefor og sydover til Dalseter, der vi ser det gigantiske, kommunistlignende Wadahl høyfjellshotell på høyre hånd. Det er altså denne vi skal inn på nå.

Vi legger Jotunheimen i ryggen, og klatrer opp de første hundre meterne på den siste turistveien. Stupbratte svinger løfter oss opp til nye eventyr.

Det er hotelleierne i området som i sin tid fikk Peer Gynt vegen bygget, de tok det lille overskuddet de hadde og satte i gang. Det var tidlig turisme i området, men skulle det bli fart på sakene måtte det bilvei til.

Det var både lokal og nasjonal skepsis til prosjektet, men da veien endelig var klar i 1956 sto det i bladet Reiseliv i Norge at «Peer Gynt vegen er et skoleeksempel på hvorledes det skal gjøres, og vi vil gjerne bringe dem som står bak tiltaket vår takk og hyldest».

Aftenposten sendte både journalist og fotograf i bil, og kunne melde at «sauen er så doven og uvant med trafikk at den må måkes ut av veibanen».

Å kalle veien for Peer Gynt vegen ble også sett på som genialt for markedsføringens del.

Trafikken økte, men ikke alle var umiddelbart fornøyd. I den britiske veiboken av samme år frarådes det å ferdes på Peer Gynt vegen med bil, boken tillot seg også å stille spørsmålet om «Lauvåasen bare er tilgjengelig for fotturister».

En svensk reiselivsjournalist er heller ikke nådig, han forteller grannelandet at «jeg skulle gjerne ha anbefalt dere en kjøretur i området, men det kan jeg ikke, jeg kjørte inn i en snøfonn».

En oppildnet oslomann forteller i et leserbrev at «Den er i så elendig forfatning at jeg ikke vil kjøre den en gang til om jeg får betaling!».

En annen oslobeboer, denne gangen en urmaker, er rasende over skader på sin bil: «En brostokk, cirka en meter lang, vippet opp og fikk feste under bilen således at gulvet ved forsetet ble revet opp. Og hvem skal betale for det?» spør han retorisk i et brev til veiselskapet.

Og som om ikke det var nok, hotelleier Wedahl, den ivrigste bak prosjektet, økte bomavgiften fra fem til ti kroner før sesongstart i 1957. Hvordan skulle dette ende?

Hva som skjedde i mellomtiden vet jeg ikke, men veiens beskaffenhet er mye bedre enn hva svensker og briter rapporterte om i datiden.

Vi sykler i et landskap som har stått stille siden istiden, og et kulturlandskap nærmest identisk med det som var her da kyrne ble melket for hånd av piker i stakk.

Vi er slitne nå.

Vi sykler over et krøn og ser igjen utover Gudbrandsdalen, snart har vi 3000 høydemeter på klokken. Igjen blir trærne mindre, og igjen møter vi store sletter med gamle smågårder i midten.

Landskapet har avgrensninger med skigarder og stolpegjerder.

Det er lite aktivitet selv om det er midt på sommeren, dette er hytteeiernes landskap nå.

– Si meg, tar denne veien aldri slutt eller hva?

Anders stiller spørsmål.

Han juger alltid om hvor sliten han er, og spør han slik er det alvor. Han er skikkelig sliten.

Vi er inne på de siste kilometerne før det er sjokolade i kjøleskapet på hytta. Vi er inne i et område som er helt ukjent for gravelssykling, på Gålå er det vi driver med nesten et fremmedord.

Veien er smal og stiplet, kald vind rister i dvergbjerken, jeg kjenner lukten av sjokolade.

Og nye eventyr.