Flekkefjord og Jøssingfjorden: Kart, GPS-spor og turforslag i området

GPS-spor og kart til Flekkefjordrunden

Dette er altså en lang og slitsom heldagstur hovedsaklig på asfalt, med unntak av noen kilometer på grus på slutten av dagen. Runden kan kortes ned om ønskelig - dropper du runden rundt Rekefjord sparer du 30 kilometer.

Her er tørre tall om begge turene.

Full runde:

• Distanse: 140 kilometer

• Høydemeter: Cirka 3000

• Underlag: Asfalt, ca ti kilometer grus

• Beregnet tidsbruk: 6 til 8 timer sykling

• Kaffe eller mat: Sokndalstrand og Sira

• GPS-spor: Strava-rute

Kort runde:

• Distanse:  112 kilometer

• Høydemeter: Cirka 2400

• Underlag: Asfalt, ca ti kilometer grus

• Beregnet tidsbruk: 4 til 6 timer sykling

• Kaffe eller mat: Sokndalstrand og Sira

• GPS-spor: Strava-rute

Dette må du vite om turen

Flekkefjordrunden som Landevei Challenge

Denne turen er en del av Landevei Challenge.

Landevei Challenge er en samling av unike turer som er ekstra krevende på hver sin måte. Turene er så harde at vi gladelig sender deg en premie i posten om du fullfører.

For at denne turen skal telle som en «challenge» må du sykle den lange runden på én dag.

Les mer om Landevei Challenge og hvordan du får utløst premie her:

Andre turer i samme område

Lenge leve alt som skjer i fjordene syd i landet. En gang syklet vi på Lista, et sted det blåser så mye at hønene angivelig skal blåse på havet. Dra dit og kjenn på elementene og møt nordmenn som elsker Trump.

Siden du allikevel er i området, kom deg til Norges sydligste punkt. Start turen på Lindesnes fyr, og se for deg at du skal helt til Nordkapp. Denne turen snur riktignok etter cirka fem mil, men runden er småkupert og leken hele dagen.

PS: Alle våre sykkelturer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet turen

Det klakker i sykkelsko på en kjellerpub i Flekkefjord.

Fire menn i lycra sjangler gjennom mørket som bodegaklientell.

De har verken røst eller humor, bare feil sko for underlaget.

– Dokke e på feil sted! Og dokke he feil sko og feil sykla! Nordsjørittet e neste helg, raller det fra promillen i hjørnestolen.

Latterkulene høres ut som om de har vært behandlet av en båndsliper. Grå barter og røde potetneser med fast plass tar ølen til munnen og lurer på om de slitne ikke vil være med å drikke. Det vil de ikke. I andre etasje er det pizzasjappe. Det har vært en lang dag.

…

På langturene jeg har rundt Oslo er det verken flatt eller fjell. Men bakkene er ikke lenger enn at jeg sjelden er nede på lilleskiva om jeg har kompaktkrank, og sjelden er kulene noe mer enn at jeg og kompisene mine bare snakker om å «mose oss over krønet». Det er mindre anstrengende å ta i et par minutter enn det er å senke farten og sykle åskammene som en klatring.
Så har vi området på Sør-Vestlandet da, et svart hull i min sykkelgeografi.

– Sånn her er det hele dagen, sier Kjetil, som i over to år har hatt planer om å ta denne turen. Vi er ikke kommet lenger enn noen hundre meter ut av Flekkefjord før et titalls skarpe svinger har sendt oss inn i en bakke med tosifret stigningsprosent. Det er for bratt å mose seg over

­– Det blir en lang dag, tenker jeg, før Kjetil fortsetter.

– Det kan komme all slags vær i løpet av dagen. Det kan være skyer og regn det ene øyeblikket, og fantastisk i det neste. Vi har med regnjakke og lue, så det bør gå bra, sier han.

Det er klamt og fuktig, og en melkegrå himmel som ivrer etter å slippe ragnarokk løs. Yr.no har meldt regn hele dagen, men yr.no gjelder ikke på det viset her omkring. Men vær blir det, det er helt sikkert. Enn så lenge føles ti grader i juni som en behagelig sommertur.

Terrenget i området ved Flekkefjord består av glattskurt berg som siste istid polerte helt til det var umulig for noe å få feste. Et og annet tre eller moseparti klamrer seg fast til sprekkene, men stort sett er det høye stup og dype innsjøer overalt vi ser. Veien er gammel, og da Norge fant olje fant vi ut at det ville være et håpløst prosjekt å lage transportåre ut av fordums desperat iver i å komme seg mellom stedene. Den nye veien gjennom Sørlandet ligger nord for oss, mens denne piskesnerten av asfaltert kjerrevei er forbeholdt syklende og de lokale.

– Det kommer en utforkjøring med et par skarpe svinger her også, så vær forsiktig, sier Kjetil før terrenget igjen synker nedover mot Jøssingfjord. 

Vi er fortsatt ikke kommet lenger enn 30 kilometer og absolutt ikke et eneste fjell, likevel har vi møtt hele 18 skarpe hårnålssvinger. Veien dykker inn i landskapet, en dyp ende av en trang fjordarm, det er umulig å forstå hvordan en skal komme seg ut igjen.

Slik må også mannskapet på det tyske støtteskipet Altmark ha følt seg da de like før krigen prøvde å rømme inn i fjorden for å gjemme seg fra britiske jagere. Jøssingfjord er liten og Altmark var stor, og bildene av skipet ser ut som en delfin som prøver å bade i et badekar. Hvordan det var å ha britiske jagere i hælene i denne havets blindvei kan en bare tenke seg. Altmark hadde over 300 britiske krigsfanger om bord, fanger etter at lommeslagskipet Admiral Graf Spee hadde aksjonert i Sør-Atlanteren. Problemet var bare at Norge i februar 1940 var selverklært nøytralt. Britene visste ikke om Norge ville besvare ilden om de britiske jagerne angrep skipet, og tyskerne forventet også sin fulle støtte om skipet hadde blitt angrepet på nøytral grunn.

Altmark prøvde etterhvert å renne de britiske jagerne i senk, med resultatet at de grunnstøtte. De britiske sjømennene ble frigitt, i en aksjon der syv tyske soldater ble drept. Kaoset var totalt i mektige kulisser. Historikere har pekt på episoden som en av de utløsende faktorene til Tysklands invasjon, da de ikke lenger kunne stole på norsk nøytralitet og sikkerheten til egne skip. NS lanserte ordet «Jøssing» som en foraktelig og engelskvennlig person, mens hjemmefronten etter hvert gjorde ordet til et symbol på en tilhenger. I 1943 måtte Quisling forby ordet, selv om det var han som fant det på. Nederlag. Bakteppet til Jøssingfjord er skummelt og forvirrende som topografien.

Både utforkjøringen ned til, stigningen opp fra vannet, for ikke å snakke om Jøssingfjord i seg selv, er et landskap i miniatyr. Innerst inne er fjorden trang og smal, veggene stupbratte og veien bare en tynn sløyfe som egentlig ikke skulle ha mulighet til å komme seg vekk fra bunnen. Men i 1918 var veibyggingen endelig i gang, etter at de hasardiøse planene fikk tilskudd via statsbudsjettet.  Seige karer med dynamitt gjøv løs på fjellet. Veien skulle ha moderne standard med minst fire meter bredde og stigning ikke brattere enn 1:10, altså ti prosent. Veien ble bygget bratt opp fra vannet, med vending i terrenget parallelt med fjorden. Å lage vei opp den første veggen i et klassisk serpentinmønster ville vært klin umulig, her er det bare en enorm ur en isbre i sin tid spyttet ut. Men etter at veien har snudd lister den seg i spiss vinkel inn i fjellet, en ser faktisk ikke den gamle tunnelåpningen før en er like ved den.

Hele fjellsiden minner om en avansert mikrooperasjon i en jeksel. En tynn og smal tunnel ble hult ut langs med yttersiden av veggen, to steder ble det sprengt ut gallerier for å få inn lys. Fra galleriene går det loddrett ned til elvemunningen, detter du ut her ramler du ned ved de kjente husene som er ført opp under fjellet bare kalt «Helleren». Det er som en blanding av dødsveiene i Colombia og fjellhyllene i Alpene, men bare Norge har en fjord i bunnen av slike klatringer. Datidens bilister var bare beskyttet av fallet mot avgrunnene med noen stabbesteiner, i dag er det både mur og gjerde her.

Peter forteller: Tunneler med galleri tenker ikke jeg på som norsk i det hele tatt. Samtidig er du i en erkenorsk vestlandsfjord med loddrette fjell som går rett ned i vannet, med noen små trehus spredt rundt. Jeg har bare sett bilder av slike tunneler tidligere. Klatringen går fort, den er ikke veldig lang, plutselig er du på toppen. Du blir distrahert av alt du har å se på. Opp Tryvann kjenner jeg alt av omgivelser og da er det lett å bli sliten, men her distraherer du deg selv hele tiden. Du er mer opptatt av opplevelsen enn selve klatringen og hvor hardt det er. Bakken inneholder mye på kort tid, den er egentlig det motsatte av USA. Alt er lite.

Vi klatrer ut av tunnelene og over på den siste hårnålssvingen. Jøssingfjord, et eget skaperverk i seg selv, forsvinner bak oss. Å endelig kunne sykle i flatere terreng føles som tryggheten etter en nødlanding. Opplevelsen er mektig, og fortsatt er det hundre kilometer igjen. 

Det flater ut mens vi raser forbi Rekefjord, men svingene er der fortsatt i skjærgårdslandskapet. Dette må være det eneste stedet i verden med hårnålssvinger på flatene. Veien blir til grus og beitemarkene blir etter hvert så gjengrodde at vi sykler gjennom en løvskog. Veien er så smal at den etter hvert minner mer om sti, her kan knapt syklister møtes. Vi tar riksvei 44 tilbake mot lunsj. Det er umulig å se forskjell på fjorder og innsjøer, og hyttene er bygget for å gå i ett med terrenget. Glattskurte svaberg kjemper om oppmerksomheten med sultne mager. To kilometer til Sogndalstrand, ett av bare syv fredede kultursteder i Norge.

Kjetil forteller: Sogndalstrand er et sånt sted en ikke tror på før du er der. En gang var det et sydende handelssted, nå en liten turistmaskin. Turistdampmaskin. Det er pittoreske greier. Du må parkere bilen din på en parkeringsplass og gå 200 meter for å komme inn til de små trehusene langs den knøttlille vågen. Vi sykler inn, rolig, pent og stilig. Gallerier. Souvenirer. Lukten av hav og land. Fiskesuppen de har på Sogndalstrand Kulturhotell er bare fantastisk, og akkurat den typen brennstoff som skal til på en dag der man ikke gjør stort annet enn å klatre på 36x29 eller bombe ned igjen på andre siden.

Turen har vært mer enn hard nok så langt. Akkurat nå er det bare Tronåsen som står i hodet på oss. Tronåsen, angivelig Norges hardeste bakke, en gammel postvei som til og med turistene har glemt. De vil heller se på Stalheimskleiva, som på papiret er brattere. Først må vi til Mydland. Vi sykler FV1 gjennom tett løvskog der solen lager fargespill akkompagnert av elven. På toppen av en solid ås møter vi en tunnel. På andre siden er det som å komme til et nytt land.

Peter forteller: Det som går og surrer i bakhodet er bare «Tronåsen – Tronåsen», jeg har en reell frykt for den bakken. Jeg ligger ganske mye bak i feltet, for jeg har skjønt hvor bakkete det er overalt. Jeg prøver å spare litt, men samtidig ikke være en som ligger på hjul hele tiden. Det området vi møter ut av tunellen må være det fineste på hele turen. Nå er vi plutselig i Irland. Det er skikkelig frodig, og en eneste smal og trange vei som snirkler seg over en grønn vidde. Jeg blir overrasket over at vi ser enda en ny type terreng. Dette er ikke en beste veien for bilister, men det er helt supert for oss. Vi blir ikke passert av en eneste bil på denne vidda, det er bare en liten asfaltåre gjennom landskapet.

Ved utforkjøringen ned til Lundevatnet kommer regnet. Det har vært yr lenge, men nå er det på tide med jakke. Solen brenner fortsatt gjennom skyene i horisonten, og regnet faller som lyse toner mot den mørke bakgrunnen. Strie strømmer laver ned fra lavtliggende skyer i det magiske lyset. Asfalten blir såpeglatt og svart som natten, et dantesk crescendo mot Tronåsen som venter noen kilometer lenger fremme.

Regnet letter på Moi, men luften er fortsatt fuktig. Vi ser bare en gjengrodd fjellvegg der Tronåsen en gang var like tydelig som den er på kartet. Fra hele området kunne du se den bratte startrampa med de tette svingene forsvinne over høydedraget. Hadde det ikke vært for at Statens Vegvesen fredet strekningen ville asfalten vært borte for lengst. Vi gyver løs på den gamle hesteveien. Bakken er overkommelig de første hundre meterne. Så blir det bare brattere, brattere og enda brattere. Jeg har kjørt noen bakker i mitt liv. Det er å finne hardere, lengre, brattere, mer bortgjemte og enda mer sagnomstuste bakker som gjør at jeg får penger inn på konto. Og Tronåsen? Den stiller i en egen kategori. Det tar ikke 500 meter før førstemann setter foten i bakken.

Thomas forteller: Dette er kanskje den fineste turen jeg har hatt, hvert fall på veldig lenge. Det er ikke det at jeg går tom i Tronåsen, det er bare det at det blir for bratt, det bare stopper opp. Jeg får litt sjokk, for jeg hadde ikke forventet dette. Jeg har sett på profilen og trodde den skulle være bittelitt lettere enn Muro di Sormano, men det er den ikke. Jeg har verken kreftene til å komme meg opp, jeg blir for tung, underlaget er kanskje ikke det beste heller. Jeg må gå opp til sving nummer to, og dette skal ikke bli den eneste stoppen. Det er ikke så lett å komme seg på igjen. Jeg må liksom treffe pedalen med en gang og bare tråkke på, men jeg må stoppe og prøve på nytt et par ganger. Mosen går egentlig ganske fint, det er verre med humpene i asfalten. En mister så mye kraft, jeg får ikke jevn flyt.

Jeg er god i bratte kneiker, jeg skulle tross mine 80 kg tålt en slik bakke bra hadde det vært ritt her. Jeg trives med å stå, men den hersens mosen gjør det umulig, jeg sklir og sklir. Jeg passerer Thomas, og jager Kjetil som er lenger fremme. Peter ser glatt ut i tråkket, men plutselig ser han ut som en potetsekk der bunnen revner. Han seter foten i bakken.

Han forteller: De første meterne tenkte jeg at her var det bratt. Så tenkte jeg at her var det brattere, og så tenkte jeg at jøss, her var det enda brattere. Så fant jeg ut at det var ikke noe pauser i svingene, og så ble det enda brattere. Det er en eksponentielt brattere bakke. Jeg merker at forhjulet letter i hvert eneste tråkk. Pulsen er 190, men verre er det med låra som svir mer enn en brites underliv etter en uke på Ibiza. Jeg lener meg forover, men begynner å skli på bakhjulet. Jeg merker at dette går jo bare ikke. Jeg har jævlig lyst til å ikke gå av sykkelen, men så forsvinner Kjetil. Det er så mange negative ting i hodet, og det bare rakner. Jeg må gå opp til neste sving. Selv om jeg føler meg bra er den for bratt til at jeg kan gå på igjen. Jeg går til neste sving, og må holde meg fast til trær for å komme i gang igjen.

Jeg passerer Peter. Selverklært falitt. Det blir ingen KOM på ham. Kjetil er lenger oppe. I en sving har han tatt stand, han holder seg fast i et tre. Han er naturlig tynn, med legger som en kenyansk langdistanseløper. Han har dype øyehuler, smalt bryst og armer som et pinnedyr. Han har alle de klassiske trekkene til en klatrer, men der han sitter med gapende hode og gisper etter luft som et nyskutt rådyr, ville enhver forbipasserende trodd han var døende, i beste fall hadde fått et alvorlig illebefinnende.

Han forteller: Tronåsen - det grønne helvetet på Moi. Jeg har over her i bil et par ganger da jeg var guttunge, og husker jo at den er skikkelig bratt, men ikke som så gjengrodd, innelukket og stengt. De første hundre meterne er jo ikke mer enn 6-7 prosent, så knepper det til og blir brattere, brattere og brattere. Jeg tenker at «dette kan umulig gå». En må se opp når en sykler, men jeg ser ned hele veien, jeg ser ikke hvor jeg skal, jeg bare leter etter traksjon. Forhjulet løfter seg og kommer ned igjen fordi jeg spinner. Bakken knekker til enda en gang lenger fremme, det er ingen myke overganger. Alle andre har gått av sykkelen, det er bare meg igjen. Jeg tenker at Tronåsen er ding dong koko og at det er 52-årsdagen min og at pulsklokka viser mye nå og at det er mye hjertekarproblemer på farssiden min og så setter jeg ned foten. Nederlag. Jeg må sykle Tronåsen en gang til, en annen gang. Det hadde vært kult å gjøre den i ett. Det skal jeg klare.

Jeg tar noen pauser. Jeg har lyst å se på utsikten, men den er ikke der. Jeg kunne likeså godt vært i en forsømt hage i Bærum, det er det samme suset fra hovedveien lenger nede. Tre raske svinger til tar oss til toppen og over krønet. Det er samme tralten på vei ned også. Bakken er så bratt at da Posten skulle frem i gamle dager måtte de sele opp vognen med to hester, mot en normalt. Da Rally Monte Carlo startet i Stavanger noen ganger på 30-tallet, måtte bilene rygge over Tronåsen. Kjørte de riktig vei forble bensinen i drivstofftanken i stedet for å renne fram til forgasseren. Svingene ble utbedret allerede på 20-tallet, men fåglarna vet hva det måtte innebære. Bakken ble bygget etter det såkalte «franske prinsipp», en tanke om at veiene skulle gå så rett frem som mulig, også over umulige åser som dette. Det tok fem år å bygge de fem kilometerne, og det ble brukt enorme ressurser på de store murene som fortsatt fundamenterer veien, og like mye tid og penger på å drenere åssiden. Da de fjernet vegetasjonen var faren stor for at regn og erosjon skulle skylle med seg hele veien ned i Lundevatnet.

Den fem kilometer lange strekningen som i dag bare kalles Tronåsen, avsluttes med Norges første hengebru. Over elven Sira går det et brospenn på 53,5 meter, fundamentert på hver side av vannet med store steiner hugget ut etter inspirasjon fra skotske bruer. Store kjedestenger av smijern og enorme stålbolter holder verket oppe den dag i dag, og fortsatt er det tredekke på Bakke Bru, et sleipt og uforutsigbart underlag med mindre dekket befinner seg i en velodrom.  

Vi har syklet 117 kilometer, og i følge Kjetil er det bare 17 kilometer igjen. Løgn og forbannet dikt og han vet det. Vi er nede på stålet, ikke bare av Tronåsen, men til sammen av de femtitalls kneikene som har tvunget oss ned på lilleskiva. Kjetils forklaring om at det bare er rundt et høydedrag for en lite trafikkert omvei tilbake til Flekkefjord er like uriktig som at Lance var ren.

Opp fra Sira skjønner vi alle hva som er i ferd med å skje. Ny bakke. Den er bratt, den er lang, og den går på grus. Et siste høydedrag dreper vilje og moral en gang for alle. Det er et fullstendig sluttkjørt felt som får både enorm utsikt og en eventyrvei i premie.

Det bølger og bølger som resten av dagen inn mot Flekkefjord. Det raser utfor ned mot Flikka, det siste tettstedet før Flekkefjord. Vi kjører 250 høydemeter nedover i ett jafs, før vi er nede ved vannet. Det må da være flatt nå? Kjetil flirer fandenivoldsk. Peter er tørr rundt munnen og greier knapt å spise en sjokolade vi tvinger i ham. Han har erklært at han ikke gidder flere bakker.

Ennå er det fem solide kneiker igjen før han må tråle seg gjennom puben gud glemte og djevelen forlot for å reparere sjelen med billig pizza. Det har vært en lang dag.