Tronfjell – Norges nest høyeste vei

Tronfjell er også Norges nest høyeste vei, etter veien opp til Juvass. 

Kart, GPS-spor og turforslag til Tronfjell

Her får du all info om selve bakken - i tillegg til et turforslag for å få bakken som en del av en langtur.

Det er grus fra bunnen til toppen av denne klatringen, og stigningen er bratt. Det er flere partier over 15 prosent, og på det bratteste måler det rundt 30 prosent i innersvingene.

Bakken stiger og stiger opp av Østerdalens tettvokste furuskog, før skog blir til lyng og lyng blir til stein. Til slutt står du på toppen.

Uansett, her er tallenes tørre tale om klatringen:

• Distanse: 11,1 kilometer

• Høydemeter: Cirka 1138

• Gjennomsnittlig stigning: 10,2

• Underlag: Grus

• Beregnet tidsbruk: 1 til 2,5 timer sykling

• Mat og drikke: Det må (bør) du ha på lomma

• GPS: https://www.strava.com/routes/3354760237874452114

Tynsetrunden

Denne turen tar deg nordover fra Alvdal, opp til Tynset. Dette er eneste sted med mulighet for mat og drikke.

Og her er tallenes tørre tale om en flott runde i området:

• Distanse: 106 kilometer

• Høydemeter: Cirka 2300

• Underlag: Asfalt og grus om hverandre

• Sykkel: Vi anbefaler gravel med 35 mm dekkbredde og opp til denne turen

• Beregnet tidsbruk: 4 til 6 timer sykling

• Mat og drikke: Tynset, Tylldalen og Alvdal før du klatrer Tronfjell

• GPS: https://www.strava.com/routes/3354778492824807668

Dette må du vite om Tronfjell og Tynsetrunden

Andre turer i samme område

Vi anbefaler deg å kjøre en tur litt vestover, og komme deg til den gamle gruvebyen Folldal. Her kan du parkere, og sykle Tour de Dovre. De fleste starter denne sykkelturen på Dombås, men Folldal er et vel så vakkert sted.

Litt syd for Folldal igjen ligger Atna. Herfra kan du starte en runde som krysser både Ringebufjellet og Venabygdsfjellet. Da får du to klassiske klatringer på en og samme tur. Forbered deg på vind over fjellplatåene!

Full oversikt over alle våre sykkelturer og reportasjer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet Tronfjell

Vi gir ordet til Lars K. Flem. Han er en ivrig tursyklist og er kjent som mannen bak syklekollektivet Vegtur. Lars har skrevet flere tur-og reisereportasjer i Landevei tidligere. Gjennom sitt Vegtur og sin lidenskap for sykling, har han vært med på å inspirere flere norske og utenlandske syklister til å oppdage Norge på grus-og landeveissykkel.

– Jeg følger ikke tyskernes mørkleggingspåbud, skal den indiske yogien Baral ha sagt under krigen, og latt det skinne en oljelampe i vinduet. «Baral-stjerna» i fjellsida kunne ses fra Alvdal hver kveld og natt i klarvær, der den lyste et sted høyt oppe på Tronfjell.

Selv om Baral var britisk statsborger lot nazistene han være i fred. Jeg får også være i fred i min jakt på å sykle Norges nest høyestliggende vei, Tronfjellveien, ingen andre ville være med.

I 1959 ble den anlagt, og bare veien til Juvasshytta ligger høyere. Jeg er stimulert av jakten på sykkelopplevelsen, tankene stimulert av nysgjerrigheten rundt Baral. Angivelig ble han begravet sittende her oppe. Men hva fikk en indisk filosof til å bosette seg i Alvdal, i første omgang?

Jeg hadde lest mye om bakken med mange høydemeter uten asfalt, med et navn som hentet fra en sci-fi film eller et bilmerke. «Tron» er gammelnorsk og stam - mer fra trond, som betyr gris eller galte. Det er vanlig i Nord-Østerdalen at fjell har navn etter dyr.

Rundt Tron ligger både Kalven og Elgspiggen. Fjelltoppen har huset radiotårn og radarstasjon i tillegg til den indiske filosofen. Jeg har akkurat kommet ned seterveien Reinslivegen på 1000 meters høyde og hatt panaromautsikt til Rondane, Alvdal, Vestfjell og Sølnkletten. Snaufjell med grov grus og sauebæsj er byttet ut med hvitstiplet asfalt.

Aukrustsenteret med Reodor Felgen og Solan Gundersens månerakett «La Pollo XIII» stikker opp bak en liten skog til venstre. Jeg er «midt i væla» - i Alvdal - bygda til den folkekjære kunstneren Kjell Aukrust. Ettermiddagssola kaster et gyllent skjær over bygda, og Tronfjell reiser seg majestetisk i horisonten foran meg, lokkende og nesten uoppnåelig.

Det er bratt grus med en gang bakken starter. Jeg sykler på en Reynolds-ramme av britisk stål og noen budsjett - vennlige, men lette og stive hjul.

Sykkelen runder 10 kilo uten bagasje, men har allikevel vært med på alle slags veier i mange år. Allroad-dekkene på 38 millimeter fra Rene Herse gjør alt underlag en drøm å sykle på, så lenge det er hardt. Og hardt er det her, i dobbel forstand. I bunnen av bakken kjennes lukta av varm frodig skog, sånn som bare en augustdag kan fremkalle. Løvtrær, gran og furu står spredt, og en og annen hytte titter frem mellom trærne i fjellskråningen.

Skogen åpner seg og gir plass til fjellbjørk og einerbusker. Det er en ren, klar duft som fyller lungene og tung pust gir energi til å fortsette klatringen. Fuglesang og svak vind som rasler gjennom trærne skaper en nesten meditativ stemning. Jeg har akkurat passert Tronsvangen. Tronfjell, kjent for sin karakteristiske topp, er mer enn bare et fjell.

Det stikker rett opp fra den flate sletta rundt Alvdal, oppkalt etter norrøne Elfardalr, som betyr «elvedal».

Det er lett å feiltolke Tron for en gammel vulkan, der den ensomt stikker opp fra ingenting. Fjellet består i virkeligheten av noe av det eldste grunnfjellet på kloden, og med sine 500 millioner år har det noen geologiske særtrekk, som også gjør det vitenskapelig interessant.

Var det kanskje også noe åndelig med geologien som trakk Baral til Tronsvangen i 1917?

Han tok over Ingridsæter, ble boende som sannyasin, praktiserte yoga og indisk filosofi her i nesten 30 år, frem til han døde i fredsvåren 1945. Baral ble fort bygdas vismann og var litt av et skue da han kom ridende på sin hvite hest med turban, langt hår og skjegg, og flagrende, oransje silkeklær. Han var godt likt og hadde tid til alle.

Tilbake til veien fra 1959 som jeg nå er på vei opp. Den er umulig å klatre på racer, men da gravelsykkelen kom ble den også et mål for landeveissyklister med dempegaffelforakt. Tronfjellveien er bratt, allerede første kilometeren har jeg møtt partier med 18 prosent stigning. Det er noen meter med asfaltdekke under delen som er nesten 30 prosent bratt, ellers er veien bare grus.

Og pur smerte.

Det er her på asfalten jeg må gå av sykkelen. Beina er for sure etter milene før bakken, og utvekslingen min er laget for småkupert terreng. Å trille sykkelen smerter mer enn smerten i beina. Det er første gang i mitt liv jeg må gå av i en klatring.

Det skulle bli fantastisk rundskue på en klar dag. Nå triller jeg sykkelen og ser svarte skyer begynne å samle seg rundt fjelltoppen. Jeg har rundet kanten på fjellet og nærmer meg Flattron, platået som hindrer dette fra å være Norges mest brutale klatring.

På fjellplatået er det flatere og lettere, men landskapet blir likevel mer dramatisk.

Det er som å sykle gjennom et levende postkort. Utsikten åpner seg, og jeg ser daler som strekker seg milevis, fjell som reiser seg majestetisk rundt, og elver som snor seg som sølvbånd gjennom landskapet. Det er som om verden ligger for mine føtter.

Her oppe på Flattron ville filosofen Baral bygge et Fredsuniversitet. Her skulle alle kunne lære å kjenne seg selv som mennesker - fysisk, mentalt og åndelig. I bøkene sine skriver han om slike Fredsuniversiteter i alle verdens hjørner, som knytter sammen folkeslagene i nord og sør, og i øst og vest, og skape fred.

Da han skrev om dette på 20-tallet, så han for seg at universitetene ville være oppe om en 100 års tid. Planene lever fortsatt: I planbeskrivelsen til kommuneplanen for Alvdal fra 2007 er visjonene for «Fredsplatået» detaljert.

Men noe universitetsbygg er ikke å se ennå, bare et enslig skur for måkeredskaper hviler foreløpig på platået, rett før de siste serpentinersvingene opp til toppen begynner. Flattron har gitt meg noen øyeblikks fred fra melkesyra. Hvert pedaltråkk er et offer av svette og slit, jeg nekter å gi opp nå.

Belønningen på toppet er øyeblikkelig, en følelse av enhet og frihet som er vanskelig å beskrive. Jeg står på toppen av Tronfjell, og med 360 graders utsikt føler jeg meg i ett med verden. Jeg skifter raskt til en tørr ullgenser og drar på jakka.

Med sykkelen i retning nedover føles det som om jeg svever. Veien svinger seg gjennom landskapet som et silkebånd, det er en lang nedoverbakke, men tankene mine er allerede på vei opp igjen. Da Baral døde hadde nære venner funnet gravplass til han på 1400 meters høyde, vest på fjellet.

Et stort følge fulgte kisten som ble dratt av to hester fra Tronsvangen og opp. Barals hode lå i kjøreretningen, og det bratte fjellet gjorde at kroppen hans sank sammen i kisten.

Da den enkle seremonien med bygdefolk og ordfører var over ble kistelokket løftet litt for å kontrollere at alt var i orden, hvorav noen i gravfølget så de bøyde knærne stikke opp. Slik oppstod myten om at «Baral sitter i grava».

Tanken på at en indisk filosof sitter inn i evigheten på dette 500 millioner år gamle fjellet - «midt i væla» - og venter på fred mellom alle folk, gjør sykkelturen til mer enn bare en klatring.