Jæren på sykkel

Bjarte Bjørgen Olsen og jeg har allerede tjuvstartet sightseeingen rundt oljebyen. Da vi møter Roy, Torgrim Svensen og Øyvind Gjermshus på kaia i Stavanger sentrum har vi allerede fått med oss Hafrsfjordmonumentet sverd i stein og flere kilometer med fine sykkelveier på veien fra Sola lufthavn. Sykkelveier så fine som en østlending knapt har sett maken til nord for Danmark, har ledet oss til bysentrum. 

Bjarte har gjort østlending av seg, men opprinnelig er han fra Tasta på nordsiden av Rogalands hovedstad. Det høres på dialekta. At Roy har trappet ned er forresten en sannhet med en hel del modifikasjoner. Senest noen måneder tidligere vant han Årbakkerittet, Lysebotn – Bryne på overlegent vis. Det er derfor naturlig at han tar føringen ut av byen. 

– Opp her gikk Jæren Grand Prix, sier han i det vi brekker oss opp fra brygga og inn mellom trehusbebyggelsen rett vest for sentrum. Brosteinsbakken er en real knekker og skilte godt under det prestisjetunge rittet. Den kunne nok ha skilt godt denne dagen også, men ingen har noe særlig å bevise, ennå. 

Vi kommer oss ut av sentrum og legger i vei rett sørover. Mot Sandnes. Lyskryss, rundkjøringer og litt av og på sykkelveier preger de første kilometerne, men guidetrioen loser oss godt gjennom. Det blåser friskt, men heldigvis har den lille antydningen til regn i lufta forsvunnet, i hvert fall for en stund. 

– Hvis vi holder oss langs kysten kan vi kanskje unngå mer regn, sier Roy. 

Torgrim peker opp på himmelen, på noen grå skyer litt inn i landet. 

– Du kan se at det regner litt lenger inn i landet, men vi kan kanskje klare å unngå det. Ofte sykler vi sånn her ute at vi legger opp turen litt underveis, ettersom vi ser skyene flytte på seg. Det er nok av veier å ta av. 

Ut av Sandnes går det bratt oppover langs Skippergata og Noredalsveien. Også dette er strekninger der Roy har strukket norske elitefelt. Det napper litt i vårt lille felt også, men ingen verken gir eller tar noen luker. Strekningen langs Bråsteinvatnet innbyr virkelig til rask kjøring i bukken, og den svingete veien er deilig fri for trafikk denne formiddagen. Ingen av oss følger noe strengt treningsopplegg så her kan vi bare leke oss uten tanke på neste intervalløkt. Lapskaus er kanskje ikke godt til hvert måltid, men når veiene er som her og selskapet er hyggelig er det moro å forsyne seg av livets betasuppe. Det korte strekket langs E39 minner oss på at Stavanger er en stor by i norsk målestokk. Trailere dundrer forbi og vi blåser nesten på jordet flere ganger. 

– Den bakken her er med i Lysebotn-Bryne, sier Bjarte og legger seg i tet når vi tar av fra Europa-veien. Åslandsbakken tar oss inn et terreng som minner om en høyfjellsvidde. Runde svabergtopper stikker opp gjennom snaubeitet torv. Det lukter husdyr når vi sykler forbi noen gressende saueflokker. De grå skyene kommer nærmere når vi sykler innover i fjellet, og møter hvit ull i horisonten. Landskapet er flott på en uflidd måte, som en solbrun jente med saltvann i håret. Det bølger i grønt og grått. Vinden som slår i mot oss er også med på å forsterke inntrykket av å være på vidda. Men vi holder oss under 250 meter over havet. Lufta smaker av salt sjø. 

– Skal vi ta den rundt og opp til Knudaheio fra baksiden eller bare opp og ned? Det er kjentmann Svensen som lurer. 

– Korteste veien er nok greit nå, det kommende regnet tatt i betraktning, sier Bjarte. 

Knudaheio ligger i Undheim og er kjent som skrivestua til Arne Garborg. Når vi klatrer opp denne bratte bakken i lett yr og tåke fremstår skulpturen av det bebartede ansiktet til den kjente dikteren nærmest litt skummelt. Steinansiktet, all denne fagre utsyn, som det heter, skuer utover åsene i, og rundt Undheim. 

Nynorsk-aktivisten Garborg har latt seg inspirere av utsikten fra Knudaheio. I hans mest kjente salme, «Gud signe Noregs land» beksriver han omgivelsene bedre enn vi klarer. Torgrim sender en pakke butikk-kaker rundt i feltet. 

Her stig det stort og blaatt

vaart fagre Heimlands Slott

med Tind og Taarn.

Og som det ervdest ned

alt fagrar’ Led fyr Led,

det byggjast skal i Fred

aat vaare Born.

Vi drar opp glidelåsene på vestene våre og tørker sjokolade fra munnvikene. Yren blir tettere og vi legger ruta ut mot havet. Mot Nærbø og dagens kaffestopp som Bjarte har skrytt av i mange dager allerede. Med det særegne Obrestad fyr i sikte går spurten inn mot lapper og kaffe. Obrestad fyr er dekket av et stort kunstverk på hele den ene veggen. Det moderne motivet står i skarp kontrast til de tradisjonelle steingjerdene og de økologiske oksene som trasker rundt ute i fjæra. Nordsjøen går i hvitt foran oss og sjøsprøyten blander seg med en regnskur. Vi søker tilflukt akkurat i tide på Hå Gamle Prestegård, et sted Bjarte umulig kunne ha oversolgt. Kaffen er varm, lappene ferske, spekeskinken som smør på tungen. Vi bestiller suppe og angrer ikke på det. 

Mens vi sitter inne på Hå og koser oss glugg i hjel med utsikt over Nordsjøen og hele Norges pengebinge kommer regnet bøttende. En kaffekopp til kan jo ikke skade og i denne vinden vil regnskuren sikkert blåse raskt forbi. 

Så sant så sagt. En kaffekopp senere titter solen frem og vi hiver oss på syklene igjen. Vi følger Nordsjøvegen på grus og over en smal hengebru, akkurat som terrengsykkelrittet som går her. Også det et ritt Roy har vunnet. Når vi igjen svinger nesa nordover får vi taktikken med den ekstra kaffekoppen i trynet. Regnet kommer mot oss vannrett inn fra Nordsjøen. Fersk gjødsel på jordene river i nesa og spruten står fra hjulene til våre medsyklister. Alle griper i bukken og biter tenna sammen. Humøret og moralen er likevel god og trekk-kraften i gruppa er stor. Det blåser både kyr og fjørfe langs Orrevatnet og regnet tar formen til sludd. 

– Det ser bedre ut litt lenger nord, sier Bjarte. Heldigvis er det den veien vi er på vei. I det vi svinger av Kleppveien ved Tjelta bryter solen gjennom som smilet til skuespilleren med fornavn Pia. 

Avslutningen av turen bort til de prisvinnende hyttene i Ølberg strandhaver, der Bjarte tilbringer sommeren, minner oss på hvor flott det er her ytterst i havgapet. Havet har roet seg og solen overvinner skyene. Når vi svinger inn foran den trekantede idyllen til Bjarte skinner solen varmt nok til at vi unner oss en restitusjonsøl i solveggen med utsikt til Sola, både stranda og himmellegemet. Stranda ser sydlandsk og fristende ut. Først nå ser vi hvorfor Roy Hegreberg og mange andre fra Stavangerområdet liker å omtale sine hjemtrakter som «solkysten». På noen timer har vi opplevd Jærens mange fasetter fra historiske bygater til forblåst kulturlandskap, fra hvite bølgetopper og sandstrender, til moderne kunst, og kortreist mat tilberedt av lidenskapelige tyskere.

Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her. 

Jærenrunden

Runden på Jæren går langs forblåste sandstrender og gjennom nedbeitet innlandsfjell. Runden byr på god variasjon i terreng, men regn med frisk vind og hyppige værskifter. Hå Gamle Prestegård byr på flotte omgivelser med havutsikt fra vinduet eller benken utenfor, hyppige kunstutstillinger, et herlige smørbrødbord med kortreiste lekkerheter, inneholdende alt fra lapper til Jær-pølser og spekeskinker. Vel verdt en stopp enten turen er lang eller kort. 

Sverd i stein-monumentet er en obligatorisk severdighet på ruta.   

Distanse: 120 kilometer

Stigning: 971 høydemeter

Terreng: Småkupert og vindutsatt

Kaffestopp: Hå Gamle Prestegård og evt i Stavanger sentrum

GPS/ kart: http://app.strava.com/activities/17451209