Kongevegen over Krokskogen: Turforslag, GPS-spor og kart til gravel i Nordmarka

GPS-spor, kart og turforslag til

Nedenfor finner du GPS-spor til strekningen som utgjør Kongevegen, i tillegg runden som vi har beskrevet lengre ned i saken. Vi anbefaler helt klart at du sykler turen den veien vi gjorde - å sykle opp Kongevegen er bratt og anstrengden - det er utforkjøringen som er halve moroa.

Altså, ta Kongevegen over Krokskogen fra vest mot øst.

Uansett, her er tallenes tørre tale for runden som beskrevet:

• Distanse: 89 kilometer

• Høydemeter: Cirka 1590

• Underlag: 25 kilometer grus, resten asfalt

• Beregnet tidsbruk: 4 til 6 timer sykling

• Mat og drikke: Mange steder underveis, men Sundvollen omtrent halvveis er perfekt

• GPS: https://www.strava.com/routes/8834848

Her er tallenes tørre tale for Kongevegen over Krokskogen, vest til øst:

• Distanse: 17 kilometer

• Høydemeter: Cirka 275

• Underlag: 13 kilometer grus, resten asfalt

• Beregnet tidsbruk: 30-60 minutter

• GPS: https://www.strava.com/routes/3341758911053530030

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Klatringen til Kleivstua som du møter halvveis på turen er kjent, men ikke bratt. Hva med å teste noen skikkelig bratte jævler i Oslo? Her finner du oversikt over alle de bratteste bakkene i hovedstaden.

Mens du masserer klatrebena, legg neste klatretur til Tryvann. Alle som bor i Oslo-området har syklet hovedveien opp til toppen av Oslo, men hvor mange ulike veier til toppen har du egentlig syklet?

I denne turen har vi satt sammen åtte klatringer til toppen. Denne Tryvann-ekspedisjonen er også en del av Landevei Challenge, turer som er så harde at du får premie om du fullfører.

PS: Oversikt over alle våre sykkelturer finner du her:

Slik gikk det da vi syklet turen

Da jeg begynte å sykle var utvalget av runder i klubbregi like smalt som hoftene til Chris Froome. Vi syklet den klassiske Bærumsrunden opp Sollihøgda hver tirsdag og torsdag, og en langtur rundt Hurum i helgen. Gang på gang, ned gjennom Lierdalen og hjem igjen via Asker.

Konseptet var, og fortsatt er, så etablert at når jeg etter hvert syklet ruta den andre veien sa folk at «Åja, du syklet Bærumsrunden feil vei». Bærumsrunden-feil-vei var like mye navnet på en helt annen tur enn Bærumsrunden, like mye som det var en slags bekreftelse på min kreativitet og opprørskhet. Utforskertrangen var enorm, men konformiteten fra klubbspøkelset og andre syklister mye sterkere.

Sitter du i en gruppe med ti andre som med bestemt mine raser i samme retning, foreslår du ikke en avstikker i Maridalen, eller enda verre, å sykle Bærumsrunden feil vei. 

I midten av mai spurte jeg en kompis som akkurat har begynt å sykle, Alex Hagen, om han ikke ville være med på en runde han aldri hadde kjørt før. 

– Ja, det er jeg dødskeen på, det blir litt mye Maridalen. Er det greit om jeg spør noen flere?

Så startet jakten til Alex på flere. Det var mange som ville, litt færre som til slutt turte og til slutt bare to som ble med da yr.no meldte regn på Sundvollen og sol i Maridalen. Jeg kunne lokke med en lokal og særdeles innholdsrik runde, en runde klubbene aldri kjører og en ikke finner ved et uhell, aldri så nær den er, likevel ble det for voldsomt for mange. 

Men nå står de altså og lurer, Alexander Hagen og Mikael Haakonsen. De tripper som en blanding av hundehvalper som skal få mat og en modelljernbanenerd som endelig skal ha seg. Mammaene deres ville sannsynligvis tenkt at de så veldig sporty ut, for kjennere ser det ut som de er snappet rett ut av Pondus.

Jeg lurer på hvordan jeg selv må ha sett da jeg sto her en gang for veldig lenge siden, og hvem som smilte lurt av meg da. Men de står nå her i svarte bukser, svarte sykler og svarte trøyer med hvit stripe på ermet, det ultimate tegnet på at du gjør det alle mener trengs for å følge koden.

De har de hvite sokkene trukket godt oppover leggen, caps under hjelmen og briller fra POC og Oakley.

– Vi tar en kaffe ikke sant? Vi gjør det? spør Michael, mens han sjekker at sokkene er som de skal være. Alex følger med. De vet de har skutt innertier, men aner ikke om det er riktig blink.

Landeveissykling er full av grader og usynlig rang, og et sted må en begynne. 

Du har book-smart og du har street-smart. Også har du street-kred. Bare det ene kan gi street kred, men du kan ikke få det ene uten å forstå det andre.

Det er en helvetes mange velt du skal gjennom før book-smartfundamentet er så solid at en kan nyttiggjøre å være street-smart.

Det er gudene vet hvor mange bukser og trøyer en skal gjennom før en har funnet det merket og den modellen som sitter tett til sin kropp, og enda flere timer med lidelse i endeløse klatringer før en lærer hvordan kreftene skal disponeres.

Det skal barberes til blodet spruter og skrus til noe som er inni helsikes dyrt går i stykker, og det skal punkteres med gjenglemt slange i to grader og regn. Negler skal sprette og sjokolader en ikke greier å åpne i fart skal forsvinne i grøften.

En skal gå så tom at en raller som en drita sjømann. Det jages og jages for å bli like nøttebrun, lettvispende og ulastelig antrukket som en italiener, den rødvinsdrikkende polyamorøse klatreren med halvlangt hår den hellig gral.

Eller hans lekre kone i Assos, hvis sykler like fort. De sier det tar 10000 timer å bli toppidrettsutøver, det tar minst like mye å få sykling til å se naturlig ut for en amatør. Til slutt er en der – ingen nye plagg på kroppen, likevel med looken av en million dollar. En gammel sykkel, enda mer stillegående enn en splitter ny. Lett banning på flytende italiensk. 

Kropp og karbon i symbiose som eføy på eika. Et ansikt som har lidd mye, som liker å lide mye, værbitt, modnet som en vin som er verdens beste, men likevel bare kan bli bedre. Jeg må da være der snart tenker jeg.

Eller ikke? Kan det virkelig tenkes at italienere mener jeg ser ut som en som er med i Pondus? 

– Det er espresso som gjelder, sier Mikael og bestiller. Det har han lært.

Vi tar selvsagt en kaffe før vi sykler ut av Sandvika. Gjennom bommen til sletta forbi Kirkerudbakken, gamleveien mot Sollighøgda. Jeg og Alex foran i passe tempo. Mikael slippes foran opp Sollihøgda, med veldig rask frekvens og et lett løpssteg.

Det går faktisk fort, faktisk så fort at det er enklest å legge seg på en rekke selv om det stiger. Slik fortsetter han på gangveiene oppover Sollighøgda, de både bil- og fotgjengerløse med mulighet for høy fart. Til slutt forsvinner han bare, sånn nesten for godt.

– Det var da veldig og han kjørte da, har han stjålet sykkelen, spør jeg Alex.

 – Nei da, men det går veldig i rykk og napp, svarer han. 

– Ta det med ro, han kommer ned igjen, svarer jeg, og ganske riktig, valpen kommer ned igjen.

«Til deg som leser dette. Ikke snu. Selv om asfalten slutter gjør ikke veien det»

Det er det som er greia med disse satans hundehvalpene, du aner virkelig ikke hvor du har dem hen, og de vet saktens ikke hvor de har seg selv heller. Men de vet ikke hvor du skal, så om de ikke skal sykle seg bort kommer de alltid tilbake der de sist fant deg. 

– Jeg har løpt halvmaraton på rett over 1.20, forteller Mikael.

– Men jeg har aldri løpt en maraton. Men jeg var med på noe som heter Red Bull Wings for Life i Stavanger en gang. Det er et sånt løp der det er en bil som følger etter deg, og så skal du løpe så lenge som mulig. Når den tar deg igjen er du ute. Jeg greide å løpe i seks mil, og da jeg hadde løpt en maraton hadde jeg brukt 2.41, forklarer han. 

Mikael er helt uanstrengt opp Sollihøgda, og er den som puster absolutt minst.

På toppen av Sollihøgda legger vi inn en liten ekstrasløyfe på tretti meter, for å få med oss litt brostein.

Veien til Sollihøgda var ny hovedvei mellom Oslo og Hønefoss anno 1858, og under asfalten på sykkelveien helt på toppen ligger det fortsatt rester av den originale traseen. Det var dårlig med asfalt i midten av forrige århundre, så brostein, pukk og grus var det en brukte. På toppen er brosteinen lagt i vifteformat, trolig med godt fundament. 

Dagens runde er ennå ikke etablert hos syklister, og jeg skal være såpass ærlig at jeg håper den blir det nå. Runden har alt som skal til for å bli en kort langtur, i den grad det er noe som heter det, perfekt til sommerkveldene der du ikke har fem timer til rådighet. Jeg vil ha et rampete, litt utfordrende og opprørsk alternativ til de etablerte rundene. 

De første kilometerne av utforkjøringen fra Sollihøgda går langs hovedveien, før den igjen går over på gamleveien som ble til lenge før de store tunnelene vi ser der i dag. Langs en nesten loddrett vegg kalt Oslofeltet, har asfalten gjort som strøm og vann og funnet raskeste vei til bunn. 

Ut fra den første tunnelen på gamleveien rager vi høyt over vannet, før vi på en blanding av smal og bred vei om hverandre jager ned til en hylle i terrenget nesten helt nede ved vannkanten.

På vår høyre side løfter Nordmarka og Krokskogen seg rett til værs, til venstre for oss ligger Tyrifjorden dyp og svart. Tyrifjorden er like dyp som veggen til Oslofeltet er høy, har du mafiabrødre som ønsker å bli kvitt noen kan de senkes 300 meter til bunns, hele 330 meter ifølge de eldste kartene.

– Jeg har stått mye på snowboard og kjørte jo denne veien til Hemsedal, men jeg har aldri tenkt på at den er så øde og fin å sykle, sier Alex. 

– Jeg vet, tenker jeg. Jeg er her mye. 

På vestsiden av Sollihøgda finner Ringerike. Her rulles det ene stortalentet ut etter det andre. På flatene langs Holsfjorden, sjøens sørøstlige arm, trekkes vi stadig nærmere bakken der mange av landets sterkeste syklister har formet sine karrierer: Krokkleiva.

– Det er her stravasegmentet starter, så hvis du vil ha en god tid er det nå du må begynne, sier jeg til Alex. 

Han er ekstremt gira på å kjøre fort opp, men det er litt vanskelig å si om han faktisk er klar over det selv. Det ser mer ut som han tramper i klaveret enn danser opp bakken, likevel raser det unna.

Hadde han vært med i et ritt ville de etablerte syklistene irritert seg grønne av misunnelse, lurt ham i spurten og ventet i det lengste med anerkjennelse. En skal helst ikke være god ustraffet, særlig ikke uten å vite det, særlig ikke som fersking. 

Han forsvinner fort. Jeg og Alex må senke farta gjennom boligfeltet opp Kleivstua. Et par karer fra NTG trener i bakken, de er på vei ned for drag nummer to. 

Bakken stiger i en ny rampe. Ut av boligfeltet. Mikael venter, før han forsvinner igjen. Ut av synsfeltet. 

– Man blir jo litt lei av å sykle det samme, men samtidig er terskelen litt høy for å sykle noe annet enn de standardrundene. Man må på en måte bli vist rundt, sånn som du gjør nå. Den stigningen opp hit er ganske unikt for Oslo-området, særlig for en så kort runde. Nå kan jo jeg som er rookie ta med noen av de gutta som har dratt meg med, nå kan jeg dra med de på en rute som de aldri har sykla, sier Alex.

Han vender blikket mot vest. På klarværsdager, noe det ikke har vært for mange av i 2017, ser du langt inn i fjellheimen og snødekte fjell. 

Det er Tryvann som er den ubestridte kongen av bakker på Østlandet. Den er lang, sentral, har stor utsikt, huser Holmenkollen og har det landskjente Tryvannstårnet på toppen. Men det er også alt den har, Tryvann er ikke et sted for refleksjon eller utsikt som får deg til å innse at det finnes mer i livet enn akkurat deg og ditt. Kleivstua er en slik bakke.

Den er hard som et fjell, forlatt som en sigøynerunge og utrygg som et snøskred. Den hadde sklidd rett inn i en bok om de beste bakkene i Alpene. Vidsynet en møter halvveis opp i klatringen er trolig det mektigste på Østlandet. Bakken klatrer som et fly rett til værs, den biter seg fast til fjellveggen og forteller om fordums vilje på å frakte viktig post mellom Oslo og Bergen.

Ned fra bergveggen er det fortsatt mange bekker med smeltevann, små fosser som tidlig på våren renner over veien og gjør utforkjøringen iskald mellom intervalldragene. 

Krokkleiva var målbakke i Ringerike Grand Prix før rittet ble til Tour of Norway, og har igjen fått status som målbakke i nyskapningen Sundvollen Grand Prix. Edvald Boasson Hagen var først opp her i det sagnomsuste året 2007, han var 20 år gammel og signerte for Team High Road senere samme år.

Joker-Icopal het Maxbo-Bianchi og var fullstendig overlegne den gangen. Frederik Wilmann kjørte hjelperytter den dagen, men var ikke mer opptatt enn at han slapp i bånn av bakken og gikk inn på den lokale Joker-butikken og kjøpte boller. Så hoppet han inn i feltet og begynte restitusjonen opp den knallharde kneika.

«Alle hakket tenner og få greide å snakke. En danske annekterte en bil for å få varmen, og noen tok bussen»

Jokerbutikken i bunn er revet og karrieren til Wilmann nærmer seg slutten. Vi er i det bratteste partiet av den historiske sykkelbakken, partiet der du klinker til om du har vett på å bli kvitt konkurrentene dine – gitt at du har bena til det.

Har du sett filmen Hodejegerne med Aksel Hennie i hovedrollen, husker du sikkert at en trailer moste en bil av veien og ned et høyt stup. Det var her i bakken scenen var spilt inn, selv om bilen landet et helt annet sted. Carl Fredrik Hagen prøvde under årets Sundvollen Grand Prix å støte i denne delen.

Han og fem andre ryttere kom jagende rundt hjørnet, de så ingenting til hverken publikum eller den voldsomme utsikten fra feristen. Rett over oss ligger en rampe for paraglidere, og like ovenfor der igjen det som heter Dronningens utsikt. Tar du joggeskoene fatt finner du Kongens utsikt et par kilometer unna, begge kjente turmål. Akkurat det siste har eiendomsmeglere utnyttet seg av lenge om de skal selge noe i Hole, men sykling har de aldri nevnt. 

– Dere får ta en bakkespurt til toppen, det er bare 150 meter dit, sier jeg. Alex ser for en gangs skyld ut til å sykle fra Mikael oppover. 

Carl Fredrik Hagen jaget til han var over den siste kulen, men på målstreken ble han slått av den smartere Rasmus Guldhammer. «FAAAAEN» kunne høres mange hundre meter inn i skogen, men der var ingen. Asfalten tar slutt her, og ingen, hverken syklende, tilskuere eller turgåere hadde tenkt seg lenger. De gjorde alle det samme som jeg gjorde første gang jeg ble presentert bakken – de syklet ned igjen og hjem samme vei. 

Til deg som leser dette. Ikke snu. Selv om asfalten slutter gjør ikke veien det. Foran deg ligger Krokskogen, en av de mindre frekventerte skogsområdene ved Oslo og Bærum. Jeg kaller det bare O2-skogen, du kommer ikke inn hit av deg selv.

Både skiløyper, skogsbilveier og stier er bratte, intet annet sted i Oslo-skogene finner du bedre trente folk. Villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus’ mange beretninger om store elgokser og hardtarbeidende tømmerhester har funnet sted på Krokskogen. Fortsatt er den like trolsk, fortsatt opphav til historier. 

Gjennom Krokskogen går Gamle Bergenske Kongevei. En vei som bølger som en vimpel i kuling, en vei der du går fra kneiker så bratte en tror en skal knekke ramma til utforkjøringer så bratte at en er redd for å kjøre ut. Bølgene kommer så tett at en kjenner g-kreftene i humpene. 

– Da er det første gangen jeg tar med sykkelen ut på grus! Jeg tenkte kanskje å selge karbonhjulene, de er jo nesten litt for fine, stråler Mikael. 

– Ikke gjør det, hjul er jo til for å brukes, svarer jeg. 

– Men går det noe fortere?

– Det gjør vel ikke det, men det er fett.

Det er sikkert femti småkuler på denne veien, og han støter over dem alle. Han er typen som bare blir sterkere og sterkere ut i løpet. Alex er trolig den motsatte, han har antydninger til å gå tom og trolig ikke helt oversikt over hva han bør spise i situasjonen.

Til hans forsvar har han trent mye men syklet mindre. NTG-gutta vi tidligere møtte er borte for lengst, men ned kom de aldri, det er tydelig de har funnet ut av denne snarveien av en berg og dalbane de også. 

Vi bikker 60 i utfordumpene. Før med farta inn i det doserte hjulsporet, sykkelen sitter som limt til den våte oljegrusen. Jager over kulen, for akkurat med farta over og styrter ned i neste dump, inn i neste sving.

Vi raser forbi gamle skigarder og små hytter. Konger på Krokskogen. Opp og ned – inn og ut av kurver. Opp igjen – og ned igjen. Jeg kjenner svingene og trenger ikke bremse, dette er mitt terreng. Hadde det vært et felt her hadde jeg sklidd med uten å bruke en kalori – sluppet meg bakover i notene, rast forbi nedover.

Sist det var et felt her var da vi arrangerte Rapha Prestige over denne veien for to år siden, det går gjetord om den turen den dag i dag. Det var 16 grader ved avreise Oslo og mange syklet i kort-kort, men uværet som var meldt kom mange timer før antatt.

I bånn av Krokkleiva var det regn og tre grader, og ned Gamle Bergenske kongevei sprakk det opp som i Arenberg. Det var syklister overalt, alle hakket tenner og få greide å snakke. En danske annekterte en bil fra en turgåer for å få varmen, og noen tok bussen hjem for å få igjen varmen til festen senere på kvelden.

Kun de hardeste fullførte. Felles for mange som var med var at de færreste hadde syklet veien, selv om den har ligget der siden midten av 1600-tallet.

 – Utsikten på stigningen til Kleivstua var et skikkelig høydepunkt. Jeg har veldig dårlig stedsans, og det å sykle nye runder er ikke noe jeg gjør spontant. Det å vite om flere runder, og ikke bare sykle Grefsenkollen eller Sørkedalen er veldig motiverende. Jeg tror folk er litt dårlige til å finne ruter.

Jeg vil tro folk sykler mye de samme, sier Mikael. 

Vi brenner ned de siste svingene på grusen, og blir spyttet ut i Lommedalen. Terrenget fortsetter i samme bølgeform fire kilometer frem til Bærums Verk. Derfra er det ytterligere fem ned til Sandvika, og så er egentlig runden over. 

To nybegynnere har lært en ny runde og jeg har fått en treningstur. Alex er helt ferdig og Mikael prater fælt om å sykle fort i Tryvann. Jeg aner ikke hvem av de to jeg var første gang jeg ble tatt med på en ny runde, men jeg vet jeg likte det. Nå er det deres tur også. Mission accomplished.