Tour de Dovre - guide til Norges beste gravelrunde

Gjør deg klar for Tour de Dovre!

Denne turen finner du også i boka «Norges vakreste sykkelturer».

GPS-spor og kart til Tour de Dovre

Tour de Dovre er som navnet tilsier en sykkeltur rundt Dovremassivet, der både kommunen og lokale turistmyndigheter har jobbet sammen med tilrettelegging for syklister.

Turen går i hovedsak på grusveier og gamle kjerreveier, og de har jobbet svært godt for å holde syklingen unna trafikken. Kvaliteten på grusen og veiene varierer stort. I Grimsdalen er veien hardpakket og bedre enn asfalt, mens den på Hjerkinnplatået trolig har flere år igjen før den får satt seg skikkelig. I Kvitdalen nord for Hjerkinn finner du turens dårligste underlag

Vårt turfølge hadde alt fra 25-37 mm brede dekk, og vi gjennomførte fint uten punkteringer. Vi vil riktignok anbefale 35-45 mm brede dekk til turen, og har du gravelsykkel er dette turen der du tar den frem!

• Lengde: Cirka 130 kilometer

• Klatring: 1700 høydemeter

• Underlag: 30 kilometer asfalt, resten grus av ulik kvalitet

• Tidsbruk: Kan fint sykles på én dag, men det krevet at du er ok trent og er vant med turer på over 100 kilometer. For mindre trente eller barn og familier, er det mulig å sykle den over flere dager. Hvor unge barn som skal sykle den vet du som forelder best selv, men vær klar over at dette er en krevende tur. Det er langt mellom butikker, og tidvis ligger turen avsides.

• Terreng: Småkupert terreng hele dagen, en lengre klatring i Grimsdalen

• GPS: Strava rute

Dette må du vite om turen

Overnatting

• Landevei tilbragtet natten på Glamping på Toftemo turiststasjon, like ved Dovre Togstasjon, i dalføret nedenfor Dombås.

• På Dombås finnes det også hotell, gjestegård og hytter. Ønsker du å bo andre steder langs løypa, eventuelt overnatte flere steder underveis, er det flere alternativer.

• Hjerkinn Fjellstue ligger langs veien og er et naturlig sted å velge seg.

• Fjellsyn Camping ligger litt videre på veien, mellom Hjerkinn og Folldal.

• Et par kilometer overfor Folldal ligger Folldal Fjellhotell, mens både Grimsbu Turistsenter og Brendryen camping ligger åtte-ti kilometer forbi Folldal, så det blir eventuelt en del kilometer ekstra.

• Neste og siste overnattingsmulighet på rundturen er Grimsdalshytta, som har åpent fra midten av juni til midten av september.

Andre turer i samme område

Om du trekker litt sydover i Gudbrandsdalen har du mange godbiter i vente. Vi slår gjerne et slag for klatringen til Blåhøe, ofte kalt Norges Mont Ventoux. Dette er trolig Norges lengste grusklatring!

Gudbrandsdalen har mer å by på. Lenger syd finner du Peer Gynt Vegen og Peer Gynt Seterveg. De to veiene ligger på hver sin side av dalføret, og har i årevis hatt en beef om hvem som er den «orignale» veien oppkalt etter Peer Gynt. Legg konflikten til side og sykle på dem begge.

Enda lenger syd er det mer å by på. Turen over Venabydsfjellet er en solitær affære. Så lenge du har nok mat på lomma blir det en god opplevelse.

Tour de Dovre er en del av Landevei Challenge

Denne turen er en del av Landevei Challenge.

Dette er en samling av unike turer som er ekstra krevende på hver sin måte. Turene er så harde at vi gladelig sender deg en premie i posten om du fullfører.

For at denne turen skal telle som en «challenge» må du sykle hele ruta på en dag.

Les mer om Landevei Challenge og hvordan du får utløst premie her:

Slik gikk det da vi syklet Tour de Dovre

Kjernefamilien drar på telttur og sykler sammen, det er noe alle vet, det er noe som kommer til å stå skrevet i historiebøkene om Norge i all tid, like mye som det står at vi går på ski i utvaskede røde anorakker.

For noen år siden dukket det opp bilder fra Grimsdalen på sosiale medier, og emneknaggen #Tourdedovre viste uendelig vakre sykkelbilder. Etter ti år i bransjen har jeg både sett og tatt slike bilder – men både Grimsdalen og Tour de Dovre var noe nytt. 

– Sengen er kort og jeg er lang, så jeg må velge om jeg skal fryse på ørene eller tærne, sier jeg. 

– Det skulle vært vedovn her, men da måtte vi hatt fyringsvakt, svarer Kjartan. 

Vi har trommet sammen en liten familie, klare for Tour de Dovre, bare vi overlever natten. Vi har valgt Glamping på Toftemo turiststasjon, en gammel eventyrgård like ved Dovre togstasjon. Teltet er satt opp nede ved Gudbrandsdalslågen.

Du får det ikke kaldere enn ved en elv i bunnen av en dal, men det skal være litt ubehag når en er på telttur med familien.

Det er det som gjør at barn, når de blir voksne, fremdeles sverger til den røde anorakken, og insisterer på å påføre lidelsene, og lidenskapen for den saks skyld, til neste generasjon. Du skal ha det litt jævlig i Norge.

Vi overlever natten.

Vi sykler opp fra Dovre, opp i dalsiden høyt over E6, på en smal, lokal vei. Tour de Dovre er i gang, det er asfalt, akkurat slik jeg har sagt til alle at det skal være nesten hele veien, unntatt i Grimsdalen og over Hjerkinn-platået. Solen steker – men det er kaldt – mener jeg. 

– Det er flere laftede bygninger her enn i Valdres, sier Kjartan. Han er fåmælt, men tonefall og mangel på ord er så robust, at det erstattes med bunnløs tillit. Kjartan er fra Valdres, og ingen fra Valdres ville lyve om sånt. 

– Åh? sier jeg. 

– De sier at det er bedre kvalitet på tømmeret i Gudbrandsdalen enn i Valdres. Mye av tømmeret i Valdres er hentet fra dalen, der det er bedre vekstvilkår og tømmer som dermed gror fortere. Her har de brukt trær som har stått på fjellet og vokst langsomt. De har stått i mot vær og vind i lang tid, og de er fulle av sevje som beskytter dem mot elementene, sier han. 

– Ååhh, konkluderer jeg. 

Jeg er ugift i det virkelige liv, men kan kjenne gleden av ekteskapelig konversasjon. Den ene gjentar noe hen har sagt hundre ganger før, og den andre virker like forundret og anerkjennende hver gang. Men dette visste jeg jo ikke, og jeg blir bare enda sikrere på at jeg liker tanken om at vi er en stor familie på tur. 

Jeg tenker at jeg er mor og Kjartan er far. 

– Vi er et gammelt homsepar på tur med familien, skyter Kjartan inn. 

Da er jeg far jeg også, da. Kjartan har for lengst passert 50 og jeg har akkurat passert 40.

Med på tur har vi tre barn, Caroline Vamnes på 33, som jobber med kommunikasjon, og Isabel Schultz på 33, som jobber i politiet.

De er voksne nå, og har egne liv akkurat som meg og Kjartan, de er flotte unger, og har skikket seg vel. Vi har ikke bare to flotte døtre, vi har også en sønn.

Knut Andreas Lone har bosatt seg i Trondheim og har fått egne barn, og han tar toget til Dombås for å møte oss der. 

Vi blir tatt på sengen av de lange og seige bakkene fra Dovre til Dombås, så han sykler oss i møte, heller enn å stå på Dombås og fryse. Han er stram i klesdrakten og nøktern i stilen, men du ser han kan sykle.

Kroppen sitter stille, han reiser lett, og bryr seg ikke med å ta med vindvest.

Aldersbekymringene som har tatt de eldste har ikke truffet Knut ennå, så han stiller med landeveissykkel og 25 mm dekk. 

Akkurat der må jeg ta ansvar, det var jo jeg som sa det var mest asfalt. 

Vi sykler gjennom Dombås, opp mot fjellet på det som om vinteren er lysløype. 

– Dette er jo ikke akkurat en grusvei, sier jeg retorisk. 

– Nei jeg sa jo det, sier Caroline. 

– Du sa jo ikke det?

– Jo jeg sa det, men du fulgte ikke med, sier hun. 

Caroline har vært her før. Mulig hun har nevnt det med grusen, jeg husker ikke.

Underlaget er fast men humpete. Det rister i landeveissykkelen min, gravel hadde nok vært smartere. Har jeg bommet på sykkel og instruksjoner til familien? Har jeg ikke skjøttet mitt ansvar som mor, nei far var det, vel? Er barna blitt så voksne at de finner ut av ting helt på egenhånd? Det kan virke slik, både Caroline og Isabel har valgt sykkel som ser ut til å passe bedre. Gravel. 

Det humper og humper på starten av Tour de Dovre – la meg forklare:

Tour de Dovre er et konsept som er utviklet av Dovrefjell Adventures, et lite reiseselskap som tilbyr blant annet sykkelutleie og guidede turer i området.

Tour de Dovre er en 140 kilometer lang sykkelrunde, som går delvis gjennom – og rundt – det området som vi kaller for Dovrefjell.

Akkurat hvor Dovre starter og hvor Dovre slutter er litt uklart, men grovt forenklet er det de høye toppene som skiller Trøndelag fra Sør-Norge. 

– Øyh, det er noen digre skiferheller her!

– Satan! Jeg må hoppe! 

Terrenget duver opp og terrenget duver ned, Dovre kaster stadig nye utfordringer på oss.

På nordsiden av Vålåsjøen går ruta over det ene bekkefaret etter det andre, og her har de tilrettelagt med skifer, heller enn at en skal vade over de mange bekkene. Du må konsentrere deg så du ikke dundrer rett inn i de tykke hellene og får snakebite, men fortsatt er underlaget grus.

Dette er ikke en sti der du trenger terrengsykkel, selv om grusveien som turistmyndighetene har laget, er nesten like smal som en sti. 

Samma det – tilbake til Dovre og Tour de Dovre og det vi holder på med i strålende solskinn og skarp høstluft.

Tour de Dovre slik vi mener den bør sykles, starter på Dovre, og går videre til Dombås. Fra Dombås sykler du på en bratt kjerrevei, opp til det paddeflate platået der veien går nesten rett frem til Hjerkinn.

Det er platået der alle kjører i 150 om de kjører Oslo-Trondheim om natten. Fra Hjerkinn har de funnet frem noen kjerreveier til Folldal, og fra Folldal sykler du Grimsdalen tilbake til Dovre. 

– Bom! Pass deg!

– Takk, den så jeg ikke, det kunne blitt bomtur. Haha.

Jeg åpner nok en grind, holder den oppe så yngstemann Knut kan ledes av mor gjennom grinda. Hvor resten av familien er i løypa aner jeg ikke. Så hører jeg Caroline le og da vet jeg alle er rett bak. Det er forbausende likt nivå på familien Kork. 

«Det er mye å si om Grimsdalen, først og fremst fordi det meste er usagt. Det er simpelthen et dalføre som har levd i skjul for Bessegen, Dovrefjell eller Romsdalen»

Første gang jeg syklet Trondheim-Oslo tenkte jeg at platået over Dovrefjell er utrolig vakkert å sykle.  Jeg har sett på veien fra toget som går langs veien, og tenkt samme tanke.

Da vi syklet Trondheim-Oslo var det mange skilter som advarte om rittet, og bilene viste oss en slags respekt. Men utenom Trondheim-Oslo er det et helvete å sykle den veien. Veien er tross alt en del av E6, og trailere og utålmodige bilister som bare blir flere og sintere, gir ikke syklister mye plass.

De dundrer forbi i minst 80, og med en veiskulder på 10-15 centimeter er ikke asfalten mye ålreit, selv om terrenget er veldig flott. Det er så enkelt som at jeg ikke har giddet å sykle her igjen, selv om utenlandske turister med store sidevesker ikke har noe i mot biltrafikken, fullstendig blendet av Dovres tiltrekkende mystikk som de er. 

– Følg med Henrik, klopp!

– Oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj!

E6 er paddeflat over platået, men denne grusveien er alt annet. En klopp med tverrgående plankebord dukker opp av intet, for å ta oss tørrhjulet over en liten dam.

Vi jager over nok et lite krøn som Statens bilvesen ville jevnet ut om vi hadde fire hjul, men vi foretrekker de mange små bakkekulene. Jeg tråkker over krønet, bremser instinktivt på toppen for å lage kork bak meg, slik jeg laget kork da jeg jaget over bakkekulene da jeg var god i cyclocross.

Ny klopp. 

– Oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj, sier jeg. 

– Oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj-oj, hører jeg bak meg. 

Det er gøy å lage vokale lyder over kloppene. Verken fugler eller firbente blir lokket frem fra sine huler for å se på resten av familien Kork følge. 

Tilbake til Tour de Dovre – igjen.

Lokale turistmyndigheter ville ha sykkelturisme i området, men det er ikke særlig å dra barnefamilier, elsyklister eller sånne som oss for den saks skyld over Dovre-platåets asfalt.

Så for å gjøre det mulig å sykle her har de knyttet sammen en masse småveier som går til hyttene, og rullet ut mange mil med grusvei for å tette de sorte hullene, slik at det nå er en sammenhengende grusvei, som går helt fra Dombås til Hjerkinn. Den krysser E6 et par steder, men bare i korte perioder. 

– Ahh, endelig asfalt, sier Knut, før vi etter noen hundre meter på asfalten igjen blir loset inn på et grusparti. 

– Den er tungsyklet den grusen. Jeg følte jeg hadde rømt fra fengsel et lite øyeblikk, sier jeg til Knut. 

– Ja og så kom det en fengselsvakt og skrek GET DOWN ON THE GROUND AND GET YOUR HANDS BEHIND YOUR BACK! sier Knut

Omtrent sånn er det. 

Mer grus, mer opp og ned, og enda flere grinder å åpne. Fem kilometer før Hjerkinn ender vi opp på den gamle delen av E6, der asfalten ennå ligger.

Den har langsgående sprekker som er mange hundre alen lange, og det er et spørsmål om tid før den blir frest opp og blir til grus. Vi tar en pause på Hjerkinn. Hjerkinn-platået krevde sitt. 

– Jeg er sliten, sier Caroline. 

– Det er sykt varmt, sier Isabel.

– 28mm dekk er helt fint, sier Kjartan. 

– Nå skal vi over fjellet der borte, sier Knut. 

– Øhh, er det ikke asfalt de neste tre milene? Sier jeg. 

Akkurat det med mer fjell visste jeg faktisk ikke. Caroline har som nevnt syklet her før. Hun forteller om en sti der en kanskje må gå, rufsete partier der en minst må ha gravel.

Som reiseleder stiger skammen fra føttene, opp mellom stortærne og helt til kraniet. Barna vet altså mer enn meg om ruta. De har sikkert sjekket internett for barn er gode på sånn, men det er like fullt jeg som er reiseleder og kan nedlegge veto.

Foreldreoppgaven har på kort tid gått fra å ta ansvar, til å legge seg flat, uten å vise det. 

– Det er flinke barn som har lært seg ruten selv da, humrer jeg til Kjartan. 

Når du leser dette er jeg 42. År altså. Jeg gidder ikke lenger kjøpe fine klær og jeg har for lengst akseptert at jeg er min far opp av dage.

Da jeg var liten i den ekte verden og var på tur, var det ikke alltid lett å se når foreldrene mine var litt flaue, selv om jeg kunne sense at de opererte i skyggen av min kunnskap, kunnskap ervervet i et nysgjerrig barnesinn. Jeg tror jeg skjuler småskammen på samme viset som min far. 

Fra Hjerkinn har ikke turistmyndighetene trengt å legge ut grus, her går ruta på vanlige grus og kjerreveier. Det er frittgående sauer, kuer og hester også på nordsiden av Riksvei 29, og nok en grind å passere. Klatringen opp til Kvitdalen er ikke lang, men den er bratt. Den slutter på en høyde akkurat høy nok til å få en veldig utsikt over området. Vi ser inn mot de høyeste toppene i Dovre, men blir ikke enige om det er Snøhetta eller noe annet vi ser. 

Veien blir til kjerrevei og kjerreveien blir til sti. Stien blir til sauetråkk, og før vi vet ordet av det er vi inne på det som er en koselig sti i fjellet. 

Men vit dette. Selv om det etter definisjonen er en sti, sti som i at stripen du sykler på er veldig smal, er underlaget hardpakket. Det er brattere enn i Flandern, men mer hardpakket og jevnere enn brostein. Racer går faktisk helt fint, selv om terrenget egentlig er laget for fjellsko og allværsjakke fra Norrøna.

Dalføret der grusveien går fra løypas nordligste punkt i Kvitdalen, og ned mot Folldal, har lite vegetasjon igjen. Skog er hugget for å gi plass til beite-enger og setervoller. Utsikten mot syd blir like voldsom som den var mot nord, med unntak av noen store furuer, som er frisert slik at de lager en tunnel vi sykler gjennom.

Vi ser innover mot topper som Rondslottet, Stygghøin og Sagtindan. Den kraftige sensommersolen har fått besøk av tunge skyer. Vi stoler blindt på den lovende værmeldingen, men hadde vi levd i tiden før yr.no, ville vi ventet på torden. Tunge, svarte skyer pakker seg rundt fjellene, de lager en blanding av solnedgang og undergang i horisonten, over fjellene vi snart skal møte i Grimsdalen. 

Vi har bare lunsj igjen på Coop i Folldal. Det er førstemann til den siste pizzabollen. Den tar Caroline. Jeg tar en kanelsnurr fra gårsdagen og en Cola. 

– Det er godt med mat, sier Knut. 

– Det er bare fire mil igjen, sier Kjartan. 

– Hvorfor heter det kindersjokolade, spør Isabel. 

– Kinder er tysk og betyr barn, forklarer Caroline. 

– Åhh, det er derfor det er kinder-egg! sier Isabel.

Det er mye å si om Grimsdalen – først og fremst fordi det meste er usagt. Grimsdalen er et av få dalfører i den sørlige delen av landet som ikke har hatt hytteboom, og det er et av få dalfører som ikke har hatt en større tilrettelegging for fjellturister. Det er simpelthen et dalføre som har levd i skjul for Besseggen, Dovrefjell eller Romsdalen.

Men etterhvert som vi trekker innover, er det vanskelig å forstå hvorfor, det må være Norges mest undervurderte sted. I horisonten i syd har vi mektige fjell i Rondane, store, spisse, steinete tinder med loddrette vegger og hauger av løsmasser som har rast ned fra toppen. Dalen er bred, og vinden tar godt tak der det ikke er vegetasjon. Grimsa renner fredelig i bunnen, og det blir smalere og smalere. 

Aldri har vi sett en større og tettere ansamling av gamle trehus, det er klynger og kolonier av små bygninger på begge sider av veiene. Det er nesten så de må ha gått over tunet og byttet bygning for å gå å legge seg eller lage en kaffe på kjøkkenet, så små og mange er bygningene at det virker som det er et lite hus for hvert rom vi har i våre egne leiligheter. 

– Denne dalen må jo gå nedover, sier Isabel. 

– Jeg tror den går oppover, for elven renner jo nedover, sier Kjartan. 

– Det er i hvert fall motvind her, sier Caroline. 

– Det er kaldt, sier jeg. 

Grimsdalen blir bare smalere og smalere i sin perfekte symmetri. Om du går på malerkurs for å lære deg å male en dal, er det trolig slikt du ville lært å male en dal.

Elven bruser lett, den slynger seg rundt nes og utspring, vi vet aldri hva som venter bak den neste knausen, men skjønner raskt at Grimsdalen bare skal fortsette å levere. Vi ser en liten ansamling av campingbiler og campingvogner på en slette, de er samlet på omtrent samme vis som de små gårdsbygningene. 

Ingenting varer evig, ei heller Grimsdalen, men dalen er vennlig nok til å gi oss en voldsom avslutning. Der kuene står og drikker vann i elven går veien rett til værs, opp på et stort platå. Vinden tar til, temperaturen synker, og vi tar på oss jakker for å jage over månelandskapet, ned igjen til Gudbrandsdalen. 

Det har vært en lang dag, en mektig dagstur for tohjulinger. På slutten av en slik dag pleier jeg vanligvis å være litt kokt i hodet, jeg forsøker alltid å oppsummere hva som var bra og hva som ikke var så spennende.

Men der jeg og Knut jager nedover mot Gudbrandsdalen for at han skal rekke toget, er hodet klart som bare det. Men kroppen, den kjennes ut som den har fått en mislykket massasje. Men den mentale massasjen fra Tour de Dovre, den var særdeles vellykket. Jeg håper resten av familien føler det samme, slik at lidelsen kan gå i arv til neste generasjon.