Sykkeltur Aursjøvegen

Frokost. Marius er turmenneske og brygger kaffe. Han har med en Specialized Diverge, en sykkel skodd for all slags terreng. På styret har han en veske, og en liten bak setet også. Gjermund er alltid bare med, og har som vanlig satset alt på ett kort: Å være glad. Sykkelen hans har 25mm dekk fra i fjor. Minst. Bremsene virker ikke så bra, men det gjør ikke noe for fremskifteren virker ikke i det hele tatt. Men ingen er så glad som Gjermund. «Odda» heter i virkeligheten Odd Anders Ingebrigtsen, og er naboen min på Røa. Likevel måtte det en vestlandstur til før vi fikk syklet sammen.

– Jeg tror vi tar nordover først, over til Eidsvåg, da blir det en kortere transportetappe hjem, sier Marius. Ingen vet når Marius ble den kloke, men vi følger rådet hans og sykler nordover mot Angvik, videre til Eresfjord.

Tørre tall:

• Lengde: 152 kilometer

• Klatring: 2100 høydemeter

• Strava/GPX: strava.com/activities/611781672

• Tidsbruk: Turen fra Sunndalsøra til Eikesdalen, over Aursjøvegen tilbake til Sunndalsøra er en solid dagstur, med store variasjoner i vær og terreng. Turen inneholder alt det beste fra norsk natur, flate fjordveier, harde klatringer og de flate fjordstrekningene.

• Utstyr: Vi anbefaler minst 25 mm solide dekk til turen, aller helst så volumiøse dekk som sykkelen din kan takle. Vi var tre stykker på 25 mm dekk og en på 32 mm.

• Hvor: Aursjøvegen er en gammel anleggsvei mellom Eikesdal og Sunndalsøra, som er åpen fra juni, til snøen faller i november.

• Severdigheter: Har du tid til å stoppe underveis er det flust med store opplevelser. Den gamle jernbanestrekningen nevnt i teksten er verdt en liten omvei, i tillegg finner du blant annet jettegryter, Mardalsfossen og helleristninger. Det har gått ritt over fjellet. Aursjørittet var tidligere populært, men avvikles ikke lenger.

Det er en kitch stemning i Eresfjord, en absurd virkelighet som er for utrolig til å være salgbar. Norgesreklamer ville virket usaklige og overdrevet om de ble spilt inn her. Naturen har samme farger som sommerkatalogen til IKEA. Langs hvite tregjerder vokser klematis med knall lilla blomster, gresset er grønt som salatbladene til TV-kokken Tina, og himmelen er så blå at Fabian Stang ville fått Miljøpartiet De Grønne til å bytte side.

Veien er så smal at Postman Pat ville blitt misunnelig, og terrenget duver så mye at ramsalte sjømenn ville satt sin fot her for godt. I horisonten blir fjellene spissere. Langs veien er skredutsatte svinger beskyttet av tuneller. Dalen blir smalere, og går i trappetrinn innover mot fjellet. Plutselig ser vi en enorm fugl, med hvit hale, og nebb laget for å rive i filler mus, fisk og andre fugler.

Gjermund forteller:

– Du står ved foten av fjellet, veien bærer innover i fjellheimen, og jeg begir meg inn i noe av det flotteste jeg kan finne i norsk natur. Jeg liker kontrasten mellom fjord og fjell, der jeg sykler langs vannet null meter over havet, og ser topper som stikker opp 1500 meter over hodet mitt. Skal en finne noe lignende må en til alpene, men der er en allerede på 1000 meter før en ser fjell. Ved Eikesdalsvatnet møter vi en havørn. Det er ikke alle som får oppleve sånne dyr i løpet av livet; å støte på den er spesielt. Vi ser den i jakt. Jeg er på tur for å sykle, og så får en sånne opplevelser i tillegg, det er sjelden.

Langs Eikesdalsvannet 46 meter over havet blir det stadig kaldere. Jeg skulle likt å se en 3D-fremstilling på NRK av hvordan kalde og varme vinder ruller inn og ut av fjorder. Skyene over de villeste toppene bli mørkere. Det er umulig å vite hva som foregår over dalsidene til høyre og venstre. Vegger og topper er så høye at en må stoppe for å få oversikten. Vi har snart syklet seks mil fra campingen, men ennå har vi ikke sett snurten av veien som skal ta oss over fjellet.

Gjermund forteller:

– Jeg er veldig spent. Jeg har ikke sjekket hvordan denne veien er på forhånd. Jeg vet at Aursjøvegen går opp på fjellet, og at vi må opp en stor klatring. De siste kilometerne tenker jeg bare på å finne den veien, jeg speider etter den for å hente så mye informasjon som mulig ut av det jeg kan se. Plutselig er den der! Det er bare en sinnssykt bratt hylle i fjellveggen. Den må gå rett opp i starten. Jeg prøver å forberede meg, jeg vil hente mest mulig informasjon ut av det jeg kan se. Når jeg ser en en slik vei 400 meter over meg skjønner jeg det blir heftig.

Asfalten er flat når det nærmer seg klatringen. Det er sjelden utsikten er best oppover, men dette er et sted i verden det er like flott fra dalbunnen som toppen. Rundt oss beiter sauer, og på nesten alle jordene står det et landbruksredskap. Setter de bare fra seg traktorer og skurtreskere presis klokken 15.00 på fredager? Det virker unormalt for sunnmøringer. Husene virker autentiske fra tiden da de ble bygget, Eikesdalens boliger er stolte nasjonalskatter.

Den gamle veien vi får øye på er hugget ut i fjellet. Har du høydeskrekk eller angst for litt rufsete underlag er det på tide å snu, for ingen annen vei er tilgjengelig. Her er det slutt på dalen.

Asfalt blir til gammel trebro, trebro blir til grus og flatt blir til bratt. Lyden av en stille sykkel på asfalt blir til krafsing på grus. Tykk og melen svette klasker på overrøret. En må sitte, eller stå med tyngde på bakhjulet. Jeg hoster i støvføyk fra en sjelden bil. Det er langt til topps, og lenge til utsikt. Vi er pakket inn i skogen.

Marius er godt kjørende. Han forteller:

– Det slår meg litt oppi bakken, denne dalen bare stopper. Jeg ser at det ikke mulig å komme seg en annen vei enn disse svingene, jeg ser et slags djeveldjup inni kroken av dalen. D Jeg tenker umiddelbart på hvordan i alle dager de fant på å lage denne veien for lenge siden. Hva fikk dem til å gjøre dette? Det kommer en tunell. En ser på terrenget at den går i en halvsirkel. Inni er det svart, men det er lys rundt hjørnet og vi titter ut på andre siden. Det er mindre slitsomt enn jeg antok. Det er et godt tegn, jeg har gode bein. Jeg synes det er gøy å stoppe og snu seg tilbake, å ikke glemme hva jeg akkurat har besteget. Jeg har sittet og sett i timevis på hvor jeg skal opp, det er greit å se seg tilbake også. Vestlandet er utsatt for elementene, jeg synes det ytterligere minner om at en er på tur, og må ha med det en kanskje måtte få behov for. En kan ikke glemme regnjakke og løse ermer, det kan hjelpe en på den lange veien. En må være innstilt på en ganske lang dag med værskifte. Over toppen kommer vinden. Når en sykler mot vinden går en alltid litt i solomodus. Det går ikke an å prate med noen. Det kommer et par kast hvor jeg ser støvet fra bakhjulet til Henrik fyke som bare det over en haug, jeg forbereder meg på det som kommer.

Veien vi klatret stammer fra 1962. Den er en forlengelse av anleggsveien opp til Aura-vassdraget, og ble bygget på en gammel kløvsti som tidligere gikk over til Lesjaskog. Jeg har et bilde på netthinnen fra en av dukkefilmene om Askeladden. En hestekjerre karrer seg opp en fjellvei med stabbestein, på vei til bedre lykke, i en tid der det var helt gjengs å falle utfor slike skrenter. Akkurat der har jeg klatret nå. Jeg liker å leke jeg er i eventyrene, det er det nærmeste jeg kommer å være eventyrer.

Det er en helvetes uling oppe på fjellet. Vinden kommer fra sørøst, og står oss midt i mot. Skibomser jeg har snakket med fra området forteller at de pleier å dra opp til Aursjø for å vindsurfe. Det er tidlig på året, og grusen har ennå ikke satt seg skikkelig. Den er delvis knallhard, men løs noen steder. Jeg setter meg litt opp og tenker med fascinasjon over hvor allsidig sykkelen min er. Jeg har 25 mm brede dekk. For noen uker siden kjørte jeg ritt, nå sykler jeg her. Nordmenns iver etter å kjøpe sykler med dempegafler til all slags terreng er snodig.

Marius’ oppsett med 32 mm dekk synes optimalt, mine dekk er kanskje litt tynne? Men både Gjermund og Odda har samme dekk, og de kjører begge fra meg nå. Jeg kjenner mange som har snudd i Eikesdalen fordi asfalten har tatt slutt, men hvorfor skal jeg snu når jeg kan sykle over fjellet? Det er ikke lenge siden alle de store rittene gikk på slike veier, på enda tynnere og skjørere dekk. Over kanten på Aursjøvannets demning ser vi tusener av skumtopper på den lille innsjøen. Vi er snart ved turens østligste punkt, og snart skal vi snu med vinden.

Gjennom mange kuperte svinger får vi smaken av medvind og høy fart. Terrenget løsner. Bena løsner. Farten løsner.

Grusen går fra løs til knallhard. I dette terrenget er det mer hyttetrafikk, og bedre underlag. Det er hardpakket oljegrus i hjulsporene.

Odda forteller:

– Endelig kan vi sykle fort! Det er tryggere nå som vi slipper å sloss mot sidevinden, nå har vi den i ryggen. Det er et nydelige høyfjellsterreng, jeg har tid til å nyte nå. Veien er mye flatere, det er ikke lenger kneiker i terrenget. Det er mer småbuskas overalt, som løyer litt for kastene. Igjen kommer vi til en liten tunell, det er moro med alle disse småtunellene, da glemmer du fort at du sykler på grus. Det er overraskende god temperatur i forhold til det jeg fryktet, vi kunne fint ha syklet i kort-kort hadde det ikke vært for vinden. Det er behagelig og mykt lys nå som solen har havnet bak skyene. Jeg sykler på 25 mm dekk, og det holder som bare det. Jeg ville valgt raceren igjen, det går helt fint og jeg har ingen problemer. Jeg har mange turer på grus, er du vant med det går det fint. Om ikke bør en kanskje øve litt først. Henrik og Marius vil utforske en sidevei, de har klatret over en diger snøhaug. Jeg og Gjermund må kjøre lagtempo som gale nedover til Sunndalsøra for å rekke ølsalget. Vi har vært ute lenge.

De yngste er sendt for å handle, mens jeg og Marius utforsker noen gamle transportveier i fjellet. Vi finner en jernbanetrasé, der det fortsatt ligger rester av sviller. Oppdagertrangen tar oss over en diger snøfonn som ligger i skyggesiden. Sklir vi her raser vi 300 meter ned fjellsiden, helt til Hallarvatnet. På andre siden av fonna ser vi jernbanelinjen fortsette inn i horisonten som sporlys i natten. Strekningen kan ta oss hele veien ut til en gammel anlegning, der det en gang gikk taubane ned til Sunndalsøra.

Taubanen fraktet arbeidere til kraftverket på tiden der menn hadde kjeledress med bart og Arne Scheies briller var mote for første gang. Høyt oppi Litldalen står vi og ser utover dalen vi straks skal ned. En åpning i skylaget lyser opp fjellveggen i øst, bratte klipper skinner som gamle kobbermynter.

Tre fjellspisser står som klør opp av massivet, et yndet sted for basehoppere. Kilometer med kraftledninger i alle retninger forteller om hvordan vi bygget landet. Var det foss kunne det bli strøm, hadde vi strøm kunne vi bygge industri. I datiden var miljøvern uvesentlig og i Sunndalsøra ble det aluminiumsverk. Forblåste fjell det krever dagsverk å forsere er pakket inn i stålmaster for industrien og tømmerstokker til hyttefolket. Men strømmen tar ikke gnisten vekk fra det monumentale i norsk natur, det blir som å sette knappenåler i en elefant og koble til et batteri. Vi står fortsatt midt i blåsten, vi skulle helst hatt Bergansmeis og ikke raphavest.

Marius forteller:

– Jeg tror vi må være de første med landeveissykkel akkurat på denne strekningen. Den er ikke en del av selve turen, men når jeg først er på sånne steder, da må jeg sjekke dem ut, ingenting kan stoppe meg. Jeg tar et bilde av Henrik. Han har et glis som sier «jeg har det dødskult». Det er helt sikkert andre som har syklet Aursjøvegen på racer, det er alltid noen andre som er først ute.

Vi er tilbake på hovedveien. Det er snart slutt på grusen. I fem bratte serpentinsvinger har de lagt asfalt for å lette transporten, vi er nå inne i den delen som per definisjon heter Aursjøvegen. Det er bratt nedover. Vi presses ut av dalen, og følger elveleiet helt ned til Sunndalsøra. Vi stopper for å ringe de andre. Har de fått tak i øl? Gjermund og Odda svarer ikke.
Vi er på stålet.

På vei rundt tunellen tenker jeg fortsatt på hvor langt det er mulig å ta seg med en landeveissykkel. For minutter siden var jeg på en gammel jernbanetrasé, nå har vi sjarmøretappen igjen tilbake til campingen. Gamleveien rundt fjorden, veien der campingturister fortsatt kjører. Rundt tunellen. Hvilken idyll det skal bli! Hadde jeg bare visst det er 300 høydemeter ekstra rundt tunellmørket, at utsikten er grodd igjen og at veien er sperret for biler på toppen.

Gjermund forteller:

– Jeg er inne på  den siste veien. Jeg er sliten. Hver eneste gang jeg kommer rundt en sving tenker jeg «nå må denne bakken slutte». Men det gjør den ikke. Det er alltid en lang stigning til, jeg trodde ikke det var så langt til toppen? Men det er det. Det hjelper ikke akkurat med den ølen i lomma heller. Vi har en øl i hver lomme.

Jeg og Marius vet ikke om noen øl, men vi vil virkelig ha. Jeg tenker det verste. Jeg ser for meg at de sitter i stampen og enten drikker den opp, eller ikke har kjøpt øl, jeg vet ikke hva som er verst. Jeg er skakkjørt. Marius påstår det samme, men bena hans går rundt i utforkjøringen. Det er så vidt jeg greier å låse bena når jeg skal pisse. Dette er ikke normalt. Jeg er godt trent, og turen er ikke så hard. En kilometer fra campingen kommer meldingen. Der står det:

«Vi har kjøpt øl!» SMS-en fungerer som koffeingel. Der er campingen!

Det blir hjortegryte ved ankomst. Verten byr på rødvin. Skåling og Instagram. Strava. KOM? Nei. Bena høyt. Ny tur i morgen et annet sted. Vi er trøtte. Orker ikke legge oss. FC EM på TV. Sjekke likes på Instagram. Kommentarer på Strava. Mer Instagram, og et par likes på facebook også. Hashtag #blandevei. Litt solbrent i hjelmhullene. Så går det ikke lenger. Vi må sove.

Alle er enige om at Aursjøvegen er best på racer og at det står seks kalde øl i kjøleskapet.