Norges svar på Paris-Roubaix: Sykkeltur på grus rundt Eidsfoss

GPS-spor og kart til Norges svar på Paris-Roubaix

Turen som beskrevet starter i uglamorøse Eidsfoss. Dette er et kjent sted for mange landeveissyklister på Østlandet.

Herfra finner du mengder med turer med lite trafikk, i tillegg til muligheter for mat og drikke.

Uansett, her er tørre tall om turen:

• Distanse: 117 kilometer

• Høydemeter: Cirka 1500

• Underlag: 50 kilometer grus av ymse kvalitet, resten asfalt

• Beregnet tidsbruk: 5 - 8 timer sykling

• Kaffe eller mat: Eidsfoss ved start, Revetal

• GPS: https://www.strava.com/routes/3339533590150547462

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Om du leser om denne turen er du trolig fan av sykkelsportens monumenter og klassikere. Vi har selvsagt laget vår egen versjon av vårklassikeren Milano-Sanremo. På denne turen sykler du akkurat like langt som proffene - og du kan ta turen over en eller to dager.

Hva med å prøve deg på en annen brutal vårklassiker? Lier-Bastogne-Lier er vår versjon av proffenes Liège-Bastogne-Liège. Den er cirka like lang og har cirka like mange bakker. Med andre ord er den hard! Denne turen foregår også i stor grad i Vestfold.

Full oversikt over alle våre turer finner du her:

Slik gikk det da vi tok turen til Eidsfoss

Vi er slitne. Mange bakker små, vi må gå.

– Grusen er rød, eller kanskje rosa, sier Mikkel. 

– Grusen er brun. Jeg tror du må ta av deg brillene, sier jeg. 

– Åhh, ja. Grusen er faktisk brun, sier Mikkel. 

– Der hvor jeg bor er den beige, svarer jeg.

– Beige jålegrus, svarer Mikkel.

Vi står oppe på et lite høydedrag et eller annet sted i Vestfold, omtrent midtveis i en 12-milsrunde. Vi sykler hovedsakelig asfalt, men med ujevne mellomrom har Mikkel Myrvold lagt inn gruspartier mellom 300 og 5600 meter. Sektorer, kaller vi det på fagspråket. 

Med mindre du er ekstremt lokalkjent er det komplett umulig å vite hvor du er, og siden det er overskyet og yr er det umulig å orientere seg etter sola. Jeg aner altså ikke hvor jeg er, ei heller hvilken sektor (grusparti/vei) vi er inne på. Ikke Steff heller. Bare Mikkel vet. 

Så langt har vi syklet sydover fra Eidsfoss, og svingt innom nøye planlagte sektorer før vi spiste lunsj i Revetal. Akkurat som i Paris-Roubaix hadde vi en kort transportetappe før sektorene begynte, vår transportetappe på bare 25 kilometer riktignok. Så tok vi til høyre, så venstre og så høyre og venstre så mange ganger at det minnet mer om politikk enn sykling. 

Vi var over jorder, gjennom gårdstun, mellom jorder eller på vei fra jorde til jorde. Sektorene var flate, kuperte, svingete og hektiske. På rekordtid tok de fra meg orienteringsevnen, stikk i strid med min indre plan.

Da vi begynte å sykle var jeg fast bestemt på en ting: Jeg skulle greie å holde oversikt over hvilken sektor jeg kom inn på. 

Det skulle i hvertfall ikke bli som for mange av rytterne i det ekte Paris-Roubaix, at de bare kjører og kjører uten å ane hvem som er foran eller hvem som er bak eller hvilken sektor som er den neste.

– Hvilken sektor er vi inne på nå, ropte jeg bak til Mikkel mens jeg førte an i motvinden før vending. 

– Nummer nitten, ropte han. 

– What’s he yellin’ about, ropte Steff. 

Så dro vi over sektor nitten og atten, vi teller nedover som i den ekte utgaven, to grusveier mellom noen helt flate jorder omtrent en mil sør for Revetal i Vestfold. Vinden sto på fra alle kanter i det åpne landskapet, og garvet kreftene ut av oss. 

Men om det var sektor tre, 44, 12 b eller del to av 29 ante jeg ikke. Eneste jeg visste var at vi skulle ha 26 sektorer i løpet av dagen. Lenge før lunsj var jeg altså der hvor jeg ikke skulle være. På jordet, bokstavelig talt.

Ikke det at det spilte noen rolle for jeg hadde greit trøkk, men jeg hadde for lengst fått følelsen av å løpe rundt på et kjøpesenter jeg aldri hadde vært før for å rekke ølsalget. Turer som dette er altså den nye vinen enten du er nybegynner eller erfaren. Vin med bouquet av kumøkk, eller menneskebæsj. Det siste er faktisk vanlig å gjødsle jordene med. I praksis kan du ha driti på ditt eget brød.

Så nå står vi altså her på toppen av en liten åskam et eller annet sted i Vestfold, et område perfekt for sykling med sine mange småveier, et område som har fostret mange store syklister. Vi er pakket inn i løvtrær de i hvert fall ikke har i Oslo og diskuterer fargen på grusen. Konklusjonen er klar – den er brun – det var regnbrillenes røde glass som spilte synet et puss. 

Jeg er med, Mikkel er også med, en gammel Vestfold-los selv om han kommer fra Vestfossen. Mikkel er litt som meg: liker å finne turer, men han har ikke et eget blad.

Steff Gutovska er også med, en instagrammer og fotograf med enorm utferdstrang. Eller som hun selv sier det: I’m a child of the world. 

Jeg har valgt digre 650b ballongdekk på en dedikert grusracer, Mikkel kjører 40 mm dekk på en cyclocross og Steff har 38 mm på en el-gravel. Bransjen har ikke akkurat blitt enige med seg selv om hva som er standarden for grus ennå, ikke vi heller.

– 35 mm er et minimum på denne turen, og grovere skal det bli, sier Mikkel. 

– Ride? Yes? 

Steff er utålmodig – vi tråkker videre. 

Mikkel kaller bare turen for «Paris-Roubaix Grus». Det kunne godt vært kalt Tro- Bro Lèon, Het Nieuwsblad, Flandern, Antwerp Port Epic eller E3 for den saks skyld, for konseptet er det samme som for proffene: Sykle så mange veier som overhodet mulig som er direkte uegnet for landeveissykling. 

– Det begynte med at jeg og Trond Kristian Schweder trente mye på veiene i dette området. For å få ytterligere variasjon ønsket vi å benytte grusveiene vi så overalt Jeg så mye på kart og etter hvert fant vi mange veier som var nye for oss. Noen av dem måtte vi oppdage på gamlemåten ved å sykle dem selv, mens andre kunne jeg finne på gamle kart, forklarer Mikkel. 

På den tiden var aluminiumsrammer og 23 mm dekk standard, turene må virkelig ha gitt dem en ny dimensjon. «Schwedern» var stor tidlig på 2000-tallet, lenge før kontinentallag ble greia i Norge

Nå er vi dypt inne i prosjektet til Mikkel. Runden han har laget er inspirert av det ekte Paris-Roubaix, en runde han drømmer om at skal bli syklet hvert år dagen det er Paris-Roubaix. Du kan gjerne kalle det sikksakk grand prix, Tour de Garnnøste eller Labyrinten om du vil, det går i alle himmelretninger i løpet av dagen. Zoomer du inn på stravafilen blir det enda tydeligere hvor mye frem og tilbake det er. Men løypa krysser aldri seg selv, det er og blir en runde. En god runde. En hard runde med grus i nesa, men det er bare pingler som syter i Roubaix. 

Ut på hovedveien igjen. Ned i en dump i terrenget, før en kort, bratt klatring blir avbrutt av GPS-ens during.

– Høyre her, sier GPSen.

– Det er jo ikke noen vei her, sier jeg. 

– Jo da, tre meter til så ser du den, sier Mikkel. 

– I’ll follow you guys! Sier Steff.

Ganske riktig. Det som så ut som om noen hadde dumpet grus i veikanten var faktisk en liten grusvei. Maken til katt-og-mus-lek med hovedveiene har jeg aldri vært med på tidligere. 

Grusveiene er korte og grusveiene er lange. Noen er hardpakkede, noen fulle av hull, noen har gress i midten og noen er fundamentert med takstein og rester av en gammel dass. 

Selv om traktorer er laget for å kjøre over jordet er det slik jeg tolker det bedre med en vei her og der, også for traktorer. Noen grusveier går i høyden med utsikt over mektig kulturlandskap og til og med hav i det fjerne, andre er så gjemt og glemt inne blant trær at det virker som vi er de eneste som har vært der. Noen steder får vi en følelse av at de som bor der virkelig hater folk og er klare for kveste deg med banjo, andre steder merker du med en gang at her er alle velkomne, gitt at det ikke er korona og sol. 

Øst. Vest. Nord. Sør. Kartet på GPSen tar nok en 360 på vei ut av neste grusparti. 

– Det må vel være lov å si at det huset der er litt harry? Sier jeg. 

– Det er lov å men det ja, svarer Mikkel. 

– What are you talking about? Sier Steff. 

Du møter alt mulig av vill arkitektur på Brun grus. 

Med ekstremt lave tomtepriser og generelt god økonomi blir på en måte alle som bor på et lite sted lottomillionærer. Noen deler penger med familien, andre gir sikkert bort noe, de fleste bruker vel noe på bolig i en eller annen form for det er det første alle gjør når de får penger, eller noen gjør som her: De bruker alt på bolig. Særlig søyler ser ut til å være en vinner, akkurat som det er i Follo. Oppe på en liten høyde i terrenget ligger et hus der eieren har asfaltert oppkjørselen, og på begge sider av den korte veien opp til huset har det blitt laget kunstige betongakvedukter med store stener, slik at smelte- eller regnvann ikke skal ta med seg asfalten. Det ser ut som en Gucci-butikk på Sørøya. Men har du lyst har du lov. 

Brun grus knitrer på underrøret. 

– Brå venstre Henrik. Brå venstre, sier Mikkel. 

Veien dykker ned rundt en søppelka ...

– Ikke den søppelkassa – den neste, hører jeg bak meg.

Det er jorder, låver, kårboliger og garasjer litt overalt. Det er umulig å skille innkjørsel fra veier, og noen gresstuster og søppelkasser skiller akkurat nå en vei jeg ikke aner hvor ender, en garasjeoppkjørsel og veien vi skal inn på. 

Ute på jordet litt lenger nede ser vi vitterlig veien vi skal ut på, men hvilken av de tre avstikkerne som leder dit, og ikke minst hvordan, vites ei. 

Etter å ha satt forhjulet opp for svingen tre ganger treffer vi riktig. Vi unngår hullene i grusen, og krøller oss rundt en rød låve. Vi trekker inn duften av purke, yr og vått høy. Det lukter poløl på et tidlig stadium. For en forkvaklet avart av sykkelsporten. Utover selve sykkelen er dette så langt fra Stelvio det går an å komme. 

Denne turen er ikke mulig å gjennomføre uten GPS, aldri så detaljert kart du måtte ha. Det er umulig. Bare det å sy sammen disse veiene forutsetter at du har syklet asfaltveiene flere titalls ganger. Og hvor mange timilsturer har du egentlig pr. uke, selv om du satser? I akkurat det samme området? For hver eneste vei vi sykler mellom asfaltstripene ligger det minst tre blindveier i samme område. Mange av dem finner du hverken på Strava, Google Maps eller norgeskart.no. Noen av dem er på grunn av vegetasjonen til og med usynlige på høyoppløselige flyfotografier, og noen er kanskje nye, ulovlig tilrettelagt av en bonde, eller kanskje lovlig tilrettelagt fordi et skjøte fra 1800-tallet sier at det var en vei der en gang. 

– To the righ? Spør Steff.

– Yes, tu te rajt, svarer Mikkel.

Brått høyre. Lavtvoksende ospetrær lager en vakker tunnel i terrenget. I enden ser jeg det stiger, og grusen er løs. Det blir tungt over bakketoppen.

– Hva er det du okker sånn for, sier Mikkel. 

– Jeg er med på tur der den ene har motor og den andre er sterk, sier jeg.

– What is he saying? Sier Steff.

– Snart blir det flatt igjen, sier Mikkel. 

Så kommer regnet. Tunge dråper smeller på neseroten, jeg har alltid slitt med at akkurat det gjør vondt. Sånt kan en ikke tenke på om en skal vinne Paris-Roubaix, men sånt må jeg stri med i det daglige, men så har jeg aldri fått sjansen til å vinne Paris-Roubaix heller. Kanskje jeg hadde kommet over nesebesværet om jeg bare fikk sjansen til å ligge i solobrudd.

Men det var flatt det skulle bli snart. Flatt blir det. 

Vi kastes vi inn i en sprekk i fjellet, en omtrent tre meter bred kløft som åpenbart er sprengt ut i fjellet. 

– Denne sprekken er hugget ut med håndholdt redskap, korrigerer losen. 

Gjennom kløften gikk det en gammel jernbane mellom Holmestrand og Hvittingfoss forklarer Mikkel. Deler av jernbanestrekningen er restaurert i et slags museum, men resten av skinnegangen er for lengst revet opp. Men hvilken perfekt avslutning på turen! Det er mange smale kløfter hugget ut, og nå er det grusvei der. Tenk at toget kjørte gravel for over hundre år siden!

Terrenget heller lett i retning Eidsfoss, og det er en behagelig avslutning på turen. 

Deler av traséen er skikkelig grov, men stort sett hadde det gått greit med vanlig racer. 

Vi slipper togtraséen etter noen kilometer og er innom hovedveien i ny og ne, men for det meste har Mikkel funnet frem utrafikkerte grus-sektorer hele veien tilbake til Eidsfoss. Til og med inne i Eidsfoss har vi grus. Det er sterkt å finne, særlig ettersom Eidsfoss knapt er 200 meter langt. Men Eidsfoss kirke er plassert på en liten høyde ved vannet, og bakom den og videre ut av alléen ved Eidsfoss Hovedgård er det grus. Så er vi tilbake der vi startet, på en grusplass i Eidsfoss. Da vi dro var vi tørre og glade, nå har vi grus mellom rumpeballene og er desto gladere.

Mellom oss og en varm dusj står en times biltur. Jeg håper jeg greier å kjøre rett frem.