Norge på tvers

Vi greier ikke snakke sammen heller, og i horisonten, der borte over klatringen som er den siste før vi kommer til Ålesund, der er himmelen svart. Ikke som natten, ikke som fargen, men som et punktum.

Det er ingens liv i Ålesund vi skal redde. Hvis vi hadde kommet til Ålesund hadde vi kommet frem midt på natta. Hele poenget med turen var å komme til toppen av Aksla, se ut over Ålesund, ta en high five og feire med en øl. Men ingenting av det ville skjedd. Vi er ferdige nå, fem mil fra målet om å sykle Norge på tvers på en dag.

– Matthew Tolley

Matthew Tolley starter Strava og sørger for at turen kan dokumenteres for evigheten før de tråkker avgårde fra grensen.

Syklister har alltid store drømmer, men de færreste blir gjennomført. En og annen gang i løpet av livet finner en kanskje tid til å sykle Norge på langs, Europa på tvers, Alpe d’Huez, Stelvio eller Sicilia rundt.

Men det blir oftest med drømmen, og en må kanskje nøye seg med mikroeventyr som å bli local legend på Strava i sin egen oppkjørsel eller noe sånn. Men det skal være definert.

Det må være fra A til B og a og b må være kjente steder, det må være en åpenbar runde, eller noe i den duren. Like fullt er det noe her hjemme som mangler.

For hva er egentlig Norge på tvers?

Det kan like så godt være et sted i Finnmark eller Troms, som det er fra Kongsvinger til Bergen, eller Halden til Oslo. Eller kanskje Storlien til Stjørdal, der avstanden knapt er ti mil.

Klokken er 03.00 om morgenen i Vauldalen, en bitte liten grenseovergang til Sverige helt sør i Trøndelag fylke.

Vauldalen ligger rett øst for Røros. Det er kaldt i luften, det er ikke mer enn fem grader, og det er en typisk sommermorgen i Innlandsnorge. Vindstille, ikke en lyd fra menneskelig aktivitet og fullt av mygg.

Jeff er en utrolig erfaren syklist, og han er både sterk og rolig. Kvelden før vi begynte gikk han bare og la seg, og fikk de timene med søvn han trengte før vi startet klokken 03.00.

I Vauldalen er det sjelden folk, hvertfall ikke klokka 03.00 om natten.

Matthew forteller:

«Norge på tvers måtte være noe som var mulig å gjøre i løpet av ett døgn, og jeg tenkte at 450 kilometer skulle være mulig.

Vi ville at endepunktet skulle være Norge på sitt beste, og valgte utsikten i Ålesund, det måtte bli et spektakulært sted. Jeg dro en linje fra Ålesund til Sverige, og så fant vi starten i Vauldalen.

Vi fant kjente steder på veien, slik som for eksempel Røros. Deretter var det bare å sy sammen ruten, og så hadde vi Norge på tvers slik vi mente Norge på tvers bør være.»

Fra grenseovergangen ved Vauldalen triller to syklister i flatt innlandsterreng, med små bjørketrær på begge sider av veien, med en sol som gradvis stiger og som brenner opp tåkedisen som henger over sjøene, mens den sakte gir varme og næring til omgivelsene.

Det er lite trafikk i området, ingenting på denne tiden av døgnet og asfalten er god.

De raser av gårde, godt innenfor tidsskjemaet, langt fortere faktisk, og ingenting ligger an til å stoppe drømmen om å definere en slags offisiell Norge-på-tvers rute på ett døgn, der avslutningen er å skåle på toppen av Aksla i Ålesund.

Teknisk sett er landet krysset allerede i Åndalsnes, men syklister har historisk sett aldri valgt minste motstands vei.

Nøkken. Tåken henger tykt om morgenen i myrlandskapet ved svenskegrensen.

De to i denne historien er Matthew Tolley og Jeff Webb. Matthew er britisk, men ved en inkurie traff han en jente og flyttet til Norge.

De begeistrede øynene hans ruller som Askeladden i en Ivo Caprino-film når han snakker om sykling i Norge, og det finnes ikke vakrere land i verden enn Norge – punktum.

Matthew startet youtubekanalen MatthewNorway, der han legger ut filmer om eventyrene sine fra det ganske land. 

Jeff Webb er den andre syklisten. Jeff ble halt til Norge på samme vis. Han er fra Canada, men har vært her så lenge at han går for nordmann.

For ti kilo og mange år siden syklet han på det canadiske u23-landslaget, men sluttet før han ble god nok til å gå lei av sykling etter karrieren.

I dag er han eventyrer med stor E og har kjørestyrke med stor K. 

De er som to dråper vann i jakten på opplevelser, men som Vedum og Moxnes i hvordan de løser oppgaven – å sykle fra Vauldalen i øst til Ålesund i vest på ett døgn – 450 kilometer gjennom et landskap som oppsummerer hele landet.

Skog, fjell, dype daler, fossefall, buldrende elver, landbruk, ferietrafikk og kyst. Norge på tvers. 

Jeff tar mange og lange føringer til å begynne med. Han er uredd og erfaren, utad flat i følelsesspekteret, og selv om du kan se hele kroppen gløde som morgensolen som svir av disen, tilter han bare lett på hodet i et slags «meh» når en ikke lurer på om denne turen er i overkant av hva som er gjennomførbart.

Han er nede i bukken, og det går i nesten 40.

Grimsdalen er "hemmelig" perle. Du begynner i en dyp furuskog, før det åpner seg opp i et enormt dalføre mot toppen.

Jeff forteller:

«Å sykle Norge på tvers handler ikke om å få en god tid. Men like fullt, jeg har en filosofi om at når du har gode bein eller har forholdene med deg, da må du bare kjøre. Du kan ikke ta det rolig bare fordi turen er lang, før eller siden kommer motgangen.

Jeg sier til Matthew at jeg fikser farta. Det er bedre for ham å bare følge meg, så han kan spare krefter. Vi må sykle hele tiden, for pauser det er det som dreper deg, og en må holde stoppene under 20 minutter. Du må inn, drikke kaffe, skifte og sykle.

Dette er Matthews hardeste tur noensinne, men jeg er vant med slike turer.

Tåken ligger tykk som grøt over vannene, luften er knivskarp og klar. Jeg får snørrete nese og rennende øyne når jeg sykler. Jeg føler meg bra når vi starter å sykle. I hodet mitt bryter jeg det ned til mindre etapper, nå skal vi til Alvdal og spise frokost.

Tidlige morgener er ikke min favoritt-tid på døgnet, men det er en spesiell tid av døgnet å sykle på siden det er så rolig. Ved Røros sitter det tre dritings karer på trappa av en butikk og veiver med armene, de ber oss om å sykle i alle mulige retninger.»

De to når frokost i Alvdal i god tid til drømmen om en high five på Aksla. De har passert Røros, Tolga og Tynset.

De har kranglet om hva som er god grus og hva som er dårlig grus, vel vitende om at de ikke kommer til å være bestevenner hele dagen på en slik tur.

De sykler nå rett vest, innover Grimsdalen. Grimsdalen er et ukjent sted for de fleste syklister, men navnet dukker stadig opp på radaren til flere av oss.

De lokale turistmyndighetene har etablert «Tour de Dovre», en tilrettelagt sykkelrute som tar deg fra Dombås over til Hjerkinn, og tilbake til Dombås gjennom Grimsdalen.

Dalføret skal brenne seg inn i hukommelsen til Jeff og Matthew av helt andre årsaker enn det turistmyndighetene ønsker å selge inn. Fjellene tar frem det verste de har å by på, alle syklisters nemesis: Motvind. 

Jeff forteller:

«Jeg er som en liten fugl som dypper hodet for å ta små slurker av et vann, jeg dypper hodet ned mot computeren og ser det går i 17 kilometer i timen.

Jeg må finne balansen mellom å holde momentet og turen i gang, uten å bruke mer krefter enn du kan. Det er egentlig ikke mulig, men du gjør ditt beste.

Jeg er en evig optimist og tenker at det er bare akkurat her det blåser og at det går over etter hvert, det er Dombås som er målet i hodet mitt akkurat nå. Men jeg skal ikke nekte for at det føles som jeg sykler med bremsene på.»

Matthew koser seg glugg i hjel med frokost, en deilig pause cirka 08.00 om morgenen.

Grimsdalen er en lang, jevn stigning på hardpakket grus. Den tar deg fra Folldal i øst, opp fra skogen, opp på et gigantisk platå der hvit lav og grønn mose preger omgivelsene tett på veien, og store fjell reiser seg i nord, det er fjellene i Dovre de har i øyesynet.

Det er tømmerbygninger langs veien, og flere populære overnattingssteder. Men vinden pisker opp det som er av løs grus, det er varmt og tørt og det er vanskelig å se.

Sakte, men sikkert stiger veien fra 700 til over 1200 meter over havet. Det stiger og stiger og tar aldri slutt, og en er nesten kommet til Gudbrandsdalen før veien forsvinner under dem i et stup ned til Gudbrandsdalen.

Drømmen er at vinden løyer nede i dalføret, nede på de store kornåkrene som preger begge sider av veien i Gudbrandsdalen.

Digre åkerlapper i grønt og gult strekker seg ut på begge sider av E6, en vei der det er kaos om sommeren.

Farten holdes nede i den bratte utforkjøringen, og i Dombås virker det som om noen har ristet ut alle turistene fra et cruiseskip og gitt dem hver sin bil.

De tar en kort pause, før de stresset og oppjaget kommer seg opp til Lesja. Fra Lesja går det mer eller mindre rett vest i seks mil til Bjorli. Omgivelsene er vakre i den brede U-dalen, mest kjent for å huse fjellet mannen, fjellknausen som ingen riktig vet om har rast eller ei. 

Men den digre U-dalen er som en trakt for alt som er galt. Det er også den eneste veien fra fjellene mot havet i området, og den er full av turister på vei vestover. Vinden, den er på vei mot øst med all sin kraft.

Slakteklare sauer nyter en sommer i frihet, uvisst om det er denne eller neste høst de blir fårikål.

Matthew forteller:

«Det var utrolig stressende i Dombås. Det er jo midt i juli, det er fullt av turister, det var definisjonen av mayhem der oppe.

Vi kommer inn på strekningen til Bjorli som er helt flat, og i juli er det kaos på veien også. Det går en sykkelvei nesten hele veien til Bjorli, men den er hektisk. Den krysser småveier hele tiden, den veksler mellom god asfalt, dårlig asfalt og grus, og hadde jeg kunnet velge hadde jeg valgt veien, men den er jo full av biler.

Men uansett, det er vinden som er problemet. Vi har motvind. Ikke litt vind som det alltid er når en sykler. Vi har motvind og den er kraftig, det er som om jeg må trekke pusten for å beskrive den. Vi har den ikke midt imot oss, vi har den MIDT imot oss.»

Tidsskjemaet ryker sakte, men sikkert. Det er kanskje ikke dramatiske tider til å begynne med, litt motvind og motgang vil en alltid møte når en sykler lange strekninger på en dag.

Men når tidsskjemaet ryker med så mye som 30 prosent, begynner det å slite på tankene.

Skulder ved skulder på den rufsete sykkelveien begynner den negative tanken å slå inn. Går dette?

Ved Bjorli er ikke lenger dalføret flatt, det er nesten så veien knekker nedover i samme øyeblikk som dalføret smalner. Veien blir bratt, og togskinnene må gå i store løkker mellom fjellsidene for ikke å bli for bratte å tøffe seg opp.

Det er drøye 14 kilometer med utforkjøring blant små bjerketrær i et mørkegrønt landskap før en treffer dalbunnen i Romsdalen. Der finner vi noe av det mektigste landskapet i Norge.

Gjennom Grimsdalen og Romsdalen blir vinden bare verre og verre.

Matthew forteller:

«Det er en del trafikk her også, men det hindrer meg ikke i å tenke at akkurat dette stedet er «Peak Norge».

Du har noen enorme fjellvegger som reiser seg på begge sider av veien, de løfter seg mot himmelen, de er over 1000 meter høye og de er bratte.

Elven fråder i bunnen av dalen, og den er grønn av smeltevann fra breene. Så går veien rundt en utstikker i fjellet, og så dukker det opp en enorm foss. Det er små røde hus langs veien, små sjøer og etter hvert kommer du til Trollveggen.

Så fortsetter du noen kilometer og er ute ved Kysten, der de store fjellene fortsatt reiser seg rett opp fra havet. Det er absolutt ikke mulig å finne noe bedre sted å sykle i verden, uansett.»  

Jeff Webb lar seg ikke stoppe av litt regn, foreløpig.

Trollveggen med sin skjønne brutalitet blir et symboltungt bilde på hvor krevende det kan være å krysse et land på sykkel, særlig på ett døgn.

Eller for å ta sammenligningen som Jeff selv ville. I filmen The Dawn Wall møter vi klatrerne Tommy Caldwell og Kevin Jorgensen. De to vil klatre en rute på El Capitan, en gigantisk fjellvegg i Yosemite nasjonalpark i California. De to klatrerne holder på i månedsvis i veggen.

De sover, spiser og går på do fra et lite telt høyt oppe i veggen ved et punkt det tilsynelatende er umulig å forsere.

Etter flere uker klarer Tommy å forsere punktet, og han skjønner etter hvert også at han kommer til å klare å klatre hele veggen. Alene.

Han og Kevin planla prosjektet i nesten ett år, og før han når toppen stiller han seg spørsmålet: Om jeg klatrer til toppen alene – har jeg da egentlig gjort det jeg kom hit for? 

Å sykle Norge på tvers på ett døgn er selvsagt ikke det samme. Det er ikke like ekstremt, det er ikke like farlig, det er ikke like beundringsverdig og ikke er Jeff eller Matthew de første som gjør det heller.

Kanskje er de først til å forsøke på akkurat denne ruta på et døgn, men fasiten er det ingen som vet, fasiten er like uklar som hva som faktisk er den beste sykkelen. 

I Åndalsnes må de ta taxi gjennom Innfjordtunnellen for å komme videre, før de setter seg på sykkelen innerst i Innfjorden.

Det som har gjort dagen til et mareritt skal bare fortsette.

Vinden som samlet seg i Romsdalen kommer naturligvis fra et eller annet sted, og snart skal de få svaret på opphavet til den plagsomme motvinden: Atlanterhavet. Akkurat der de befinner seg nå.

Bunker Oil, alle tettsteders samlingspunkt for rånere og syklister som vil ha en liten pause.

Jeff forteller:

«Jeg har snakket mye med en ultrasyklist som heter Jonas Deicmann. Han var i Sør-Amerika og syklet en gang, og der blåste det så mye at han måtte gå. Men han sa også at om han bare beveget seg tolv timer om dagen – da kom han dit han skulle før eller siden.

Det er så enkelt som dette: Dra på langtur med en kompis. Ta en fem minutters pause mens hen sykler videre. Hvor lang tid tar det å ta hen igjen? Det tar fort to timer. Det er altså bedre å sykle rolig enn å stå stille. Så vi sykler.

Vinden kan du se på som en negativ faktor, nå er det som var en negativ faktor blitt til tre. I Innfjorden er det ikke bare motvind, vi har i tillegg fått regn, og på toppen av det har temperaturen sunket til ti grader. Vinden pisker innover fra sjøen, og den kommer i store kast.

Det er simpelthen bare brutalt å kjenne sjøsprøyten i ansiktet, og vinden er mye kraftigere enn på fjellet. I Ålesund er det gått ut advarsler til de som har planer om å telte om å avlyse turen.

Jeg og Matthew kan ikke snakke sammen lenger, fordi det bråker sånn. Jeg vet ikke om det er den verste vinden jeg har opplevd, men jeg kan heller ikke huske å ha opplevd noe verre.

Du må bare tenke at du kommer dit til slutt. På en sånn tur er det alltid langt igjen, så du kan ikke utfordre deg selv med hvor langt det faktisk er igjen.

Så begynner spørsmålet å reise seg. Går dette? Er det gjennomførbart? De har syklet i nesten 20 timer, og selv om Ålesund egentlig ikke er langt unna virker det som en umulig oppgave. 

Jeff med en velfortjent pause for sjokolade og mat.

Matthew forteller:

«Jeg skjelver og skjelver på sykkelen, og etter å ha vært ute i så mange timer som vi har vært nå, slutter bare kroppen å generere varme.

Jeg roper til Jeff at vi må ta en pause, og vi svinger inn i en låve. Vi diskuterer hvordan vi skal fortsette, eller om det i det hele tatt er mulig.

Om de som bodde der hadde sett ut av vinduet og så at det sto to syklister i låven, ville de umiddelbart forstått hva vi gjorde der.

Klokken er ti om kvelden nå og Jeff er tom for batteri på lyset. Det er svarte, tunge skyer som henger i horisonten. Det er regn, det er vind og det er kulde. Tre faktorer. Hadde det vært to av tre hadde vi lett klart det, men vi har tre av tre nå.»

Jeff forteller:

«Jeg tar avgjørelsen om at det ikke går lenger. Jeg skjærer igjennom.

Matthew sier noe sånn som «jammen hva om .. ok da», det er trolig den raskeste avgjørelsen noen mann har tatt i historien.

Kunne jeg fortsatt uten ham? Jeg tror det, men hva ville poenget vært? Det er vår tur, ikke min. Jeg gjør det like mye for Matthew som jeg gjør det for meg selv.»

Jeff og Matthew begynner å miste hverandre etterhvert som sommerværet på Vestlandet viser seg fra baksiden.

Klokken er 23.30 på kvelden, det regner, temperaturen er under ti grader og det blåser kuling.

Like utenfor Vestnes, cirka fem mil fra Ålesund står Jeff og Matthew og vet det er slutt.

De gir opp.

I filmen The Dawn Wall firer Tommy Caldwell seg etter hvert ned igjen til Kevin Jorgensen, Tommy er klar på en ting: De to skal gjøre det sammen. Kevin forsøker igjen og igjen på den umulige delen av veggen.

Historien får verdensomspennende oppmerksomhet, og daglig kommer det busser med turister med digre kikkerter og telelinser som bivåner spetakkelet fra bakken.

I flere uker holder Kevin på med den umulige delen av veggen, før han omsider klarer det. De to når til slutt målet, og opplevelsen er oppsummert i den tårevåte filmen om prosjektet som egentlig skulle være umulig. 

Jeff og Matthew bare må prøve igjen.

Sommeren er på hell, og siste mulige kveld tar de toget til Røros for et nytt forsøk. Tidlig i august, mens det ennå er lyst til langt på kveld og varmt i været, legger de av gårde på nytt. 

Jeg kunne ha fortsatt. Men enten må du krumme nakken og kjøre, eller gi deg, det er ikke noen mellomting. Dette er Matthews prosjekt og jeg er bare glad for å kunne være med, og jeg tror det var den riktige avgjørelsen.

Jeff forteller:

«Selv om vi trodde vi var nære da vi brøt sist var vi egentlig veldig langt unna. Vi hadde ikke hatt sjans å fullføre. Terrenget så flatt ut, men det gikk opp og ned, og opp og ned.

Vi hadde vi brukt minst fem timer i uværet som var forrige gang. I dag har vi hatt en sinnssyk medvind gjennom Romsdalen som jeg tenker er så jævlig fortjent.

Nå er vi omsider fremme på toppen av Aksla. Matthew skulle vært ultraritt-arrangør tenker jeg, de vet å legge inn sjekkpunkter og avslutninger på toppen de jævligste bakker. Hehe.»

Matthew får hjelp av en bil når de tar avgjørelsen om å bryte det første forsøket.

Det er mørkt nede i Ålesund. Aksla er godt synlig i dagslys, særlig fra sentrum av Ålesund, der er den ikoniske toppen i dag blitt avbildet flere ganger enn Kodak laget filmruller.

Men fra østsiden er veien opp vanskeligere å finne, og etter 460 kilometer er 160 høydemeter helt til slutt ganske anstrengende.

Vinden på andre forsøk har vært sterk, ikke like sterk som sist, og fra Dombås til Åndalsnes har de denne gangen hatt vinden i ryggen.

De startet en time tidligere enn sist, værmeldingen var bra, denne gangen skulle det handle om å gjennomføre, ikke gjennomføre det praktisk talt umulige. 

Selv om bykjernen har tatt farvel med dagen og er mørklagt, kan Jeff og Matthew fortsatt skimte en rød stripe i horisonten der solen gikk ned for en time siden.

Aldri så vakkert Vestlandet kan være i dårlig sykkelvær, det var nok til å stoppe det første forsøket.

Matthew forteller:

«Jeg sa til Jeff at vi skal stoppe på meter'n der vi brøt forrige tur. Det som skjedde har vært i tankene dag og natt, skuffelsen var enorm. Jeg laget en film til Youtube på stedet, og nå er ringen sluttet.

Da vi kom til det stedet skjønte vi begge at avgjørelsen om å bryte var helt riktig, for den siste delen av turen viste seg å være langt hardere enn antatt. Rundt oss er det bekmørkt og vi er helt utslitt, jeg sov ikke noe denne natten heller.

Det er vanskelig å kline til med en god fest nå, og vi blir enige om å heller feire i morgen. Her jeg står akkurat nå, kjenner jeg aller mest på lettelse. En enorm lettelse.»

Norge på tvers

Turen til Jeff og Matthew ble gjennomført i august 2021.

Målet med turen som beskrevet er å etablere en sykkelrute som kan defineres som Norge på tvers, der det er praktisk gjennomførbart å sykle hele ruten på en dag. Et mål med ruten er å finne landskap som oppsummerer hele landet, med avslutning i en kjent norsk by. Ruten skal heller ikke inneholde for mye høydemeter, som vil gjøre turen for krevende å gjennomføre i løpet av et døgn.

Norge på tvers som beskrevet er en lang og krevende tur, men ruten har også godt med overnattingssteder underveis om en ønsker å gjøre det på to til fem dager. I områdene ved/rundt Røros, Grimsdalen, Dombås og Åndalsnes finner en flere spennende overnattingssteder for de som ønsker å gjøre turen til en opplevelse over flere dager. 

Turen går stort sett på asfalt, med to gruspartier. Det første partiet møter du på vei inn til Folldal. Dette er en lite brukt grusvei der en møter noe grov grus, men ikke verre enn at erfarne syklister klarer seg med 28/32 mm dekk. 

Grimsdalen er et lengre grusparti som tar deg over den sydlige delen av Dovrefjell. Her er grusen hardpakket av alle bilene, og partiet har således like god kvalitet som asfalt. 

Om du ønsker å gjennomføre turen bør du være oppmerksom på følgende: Strekningen fra Bjorli til Åndalsnes er trafikkert, så om du ønsker å gjøre turen over flere dager anbefaler vi å ta denne delen av ruta tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Særlig i turistsesongen er det ekstra mye trafikk i området. Akkurat denne delen av strekningen er dårlig tilrettelagt for sykling. 

Ut av Åndalsnes må du gjennom Innfjordtunellen, der det faktisk er forbudt å sykle. Jeff og Matthew valgte å ta taxi gjennom tunnelen, men det går også rutebusser gjennom til ulike tider. 

Turen avsluttes på fjellknausen Aksla. Dette er et kjent utkikkspunkt over Ålesund, der du også finner en restaurant. Fra Aksla tar det bare et par minutter å trille ned til Ålesund sentrum, med alle sine muligheter for mat, drikke, severdigheter og overnatting. 

Strekningen kan enkelt deles inn i fem etapper, der du på de ulike punktene finner mulighet for mat og drikke, og lengre stopp om du vil. De fem etappene blir da som følger: 

• Vauldalen – Alvdal, 121 kilometer

• Alvdal – Dombås, 112 kilometer

• Dombås – Åndalsnes, 108 kilometer

• Åndalsnes – Ålesund, 114 kilometer

Norge på tvers, hele ruten

• Distanse: 465 kilometer

• Høydemeter: 4100

• Underlag: 400 kilometer asfalt, 50 kilometer hardpakket grus, 10 kilometer grus

• Anbefalt dekkbredde: 32–37 mm

• strava.com/routes/2860505858313067962

Vis mer

Les også

Flere fine sykkelturer kan du lese om her

Landevei har et stort bibliotek av sykkelturer. Sjekk våre favoritter!