Turforslag og GPS-spor til Gyrihaugen - Nordmarkas lengste klatring

Den uberørte toppen og vernede naturen skulle plutselig huse en radarstasjon for forsvaret, og til toppen skulle det bygges vei. Men radaren ble aldri bygget, og igjen sto veien - brått fikk syklister en klatring på 620 høydemeter.

Naturvernere fortvilte, og hva som skjer videre med veien er faktisk usikkert. Men enn så lenge ligger den der, den har angivelig kostet et tresifret millionbeløp, kan den virkelig bare forvitre?

Selvsagt har vi klatret bakken. Den ligger helt vest i Nordmarka, i Ringerike kommune. Den er lett tilgjengelig om du tar en lengre grustur, så her er det bare å sette av dagen.

Denne sykkelturen er kanskje den mest spektakulære i Nordmarka.

GPS-spor og turforslag:

Våre turforslag har start og stopp i Oslo sentrum eller Nittedal. Alle turene følger kjente grusveier i Nordmarka, og om du bor andre steder er det selvsagt lett å koble seg på våre ruteforslag. 

Alle turforslagene går innom Åsa landhandleri, et smart colastopp før klatringen starter.

GPS-spor til klatringen fra Åsa til Gyrihaugen: https://www.strava.com/routes/3219946598345986844

Sollihøgda:

Runden som beskrevet i teksten nedenfor går på asfalt opp til Sollihøgda. Deretter følger vi grusveier og en kort trillesti gjennom Marka, før vi stuper ned til Åsa. Der klatrer vi til Gyrihaugen, før vi sykler gjennom Lommedalen på vei tilbake til byen. 

GPS-spor til denne runden: https://www.strava.com/routes/3230130960606591042

Sørkedalen:

Om du vil inn på grus så fort som mulig, er dette en bedre rute. Vi sykler opp til Heggelivannene og siden Damtjern, før vi sykler ned til Åsa. Etter å ha klatret Gyrihaugen sykler vi tilbake til damtjern, før vi tar Langliveien ned til Sørkedalen og siden Oslo sentrum.

GPS-spor til denne runden: https://www.strava.com/routes/3230132863427412730

Lommedalen - Sørkedalen:

Om du vil beslaglegge et enda større areal av Nordmarka, er dette turen for deg. Fra Lommedalen klatrer vi jevnt opp den skyggefulle AT-veien. Etterhvert får du Gyrihaugen på venstre hånd, før du sykler ned til Åsa. Etter å ha klatret Gyrihaugen, sykler du opp igjen i Marka ved Damtjern, før du følger Langliveien tilbake til Sørkedalen og sentrum. 

GPS-spor til denne runden: https://www.strava.com/routes/3230133616566095380

Nittedal:

Bor du i Oslo nord eller Nittedal, er dette ruta for deg. Skjønt, den er virkelig lang og hard! Vi følger en nordlig rute rundt Sandungen, før vi legger turen over Høgåsen ned til Ringerike. Etter cola på Åsa landhandleri klatrer du Gyrihaugen, og veien hjem går i en sydligere del av Marka. God tur/ lykke til, sier vi bare. 

GPS-spor til denne runden: https://www.strava.com/routes/3230135322260391952

Les også

Landevei Challenge

Syklister elsker harde langturer, og dette er vår monumentale utfordring til deg: Gjennomfører du en av disse turene får du en premie i posten.

Slik gikk det da vi syklet Gyrihaugen

– Den siste delen opp til Gyrihaugen er bratt. Den er verre enn «jævelbakken», men nå kan vi forsynemeg sykle helt til toppen, sier jeg til Vilde.  

– Ugh. Jeg elsker bakker, men alt over 12-13 prosent er jo direkte ufyselig, sier hun.

Jævelbakken er det jeg kaller den første halvdelen av klatringen opp til Gyrihaugen, og den har vi syklet mange ganger. 

Men vi har aldri kunnet sykle helt til toppen, for det har ligget snø på veien til langt ut i mai. Veien til toppen ble ikke anlagt før i fjor heller, etter en miljø-og milliontabbe av forsvaret. 

I dag, må vi sykle gjennom halve Nordmarka før vi kommer til klatringen. Ettersom en bor i Oslo og en bor i Nittedal må det bli slik. 

Les også

Gyrihaugen: Monsterklatringen på 620 høydemeter i Nordmarka

Miljløvernere fortviler over naturen som gikk tapt, men syklister jubler over den nye veien i Nordmarka. Her kan du sykle 620 høydemeter og få utsikt til Hardangervidda.

For å komme til klatringen som starter i Åsa, en liten bygd nede ved Steinsfjorden, må vi innstille oss på en lang og hard dag. 

For om du sykler fra Oslo eller Nittedal som vi gjør, må du først sykle opp til de høye platåene i Nordmarka, til veier som ligger på cirka 500 meters høyde. Deretter stuper du ned til Åsa, som ligger omtrent 100 meter over havet. 

Der kan du kjøpe en cola og snu, før du altså skal klatre over 600 høydemeter, opp til 682 meter høye Gyrihaugen. 

For å lage en fin runde syklet vi fra byen og ut i Bærum. Vi klatret gang-og sykkelveier opp til Sollihøgda, før vi fulgte grusveier og en kort trillesti til Sørsetra. 

– Herregud for en tur! Jeg må sende snap til mamma, sier Vilde et sted i skogen.

– Gjør det, svarer jeg fra samme sted i skogen. 

Jeg er god på gravel og grantrær, men ikke på snap. 

– Det blir utsikt etterhvert, sier jeg, og drar oss videre mot målet. 

Jeg forakter stopp i fart. Videre mot målet betyr ti nye kilometer på grus. 

 Bremsene skriker på vei ned til Åsa og det koselige landhandleriet. Snart skal vi opp samme vei. 

– Skal du ha Cola? spør Vilde.

– Ja takk, sier jeg når det plinger i dørbjellen på det gamle trehuset. 

Hun kommer ut med Haribo, potetgull og sjokolade fra Nidar og Freia.

– Den colaen? 

Det plinger i bjellen en gang til.

– Proffsyklister spiser Haribo. De har visstnok helt spesielle karbohydrater som er superlette å ta opp, sier jeg. 

– Skulle det bety noe for oss? Jeg spiser det fordi det er godt og sukker, sier Vilde. 

– Det er en hard bakke og det er en lang vei hjem. Selvsagt er det bra, sier jeg. 

Antar jeg. Men klatringen er hard. Det, vet jeg. Så begynner vi på bakken. Opp der vi kom fra. 

Den første delen av klatringen til Gyrihaugen er i utgangspunktet en asfaltvei. Men fundamentet er dårlig, og stormen Hans rev i tillegg asfalten i filler. Det er umulig å telle antall hull i veien, og bare halvparten av dem er lappet. Korte partier med grus vitner om Hans’ brutale framferd. 

– Har du.. Henr .. varmt .. kongler!! .. to over fire?

Bakken er bratt - det er rått parti. Hun veier litt over 50 og jeg godt over 80, og jeg aner ikke om lydene der fremme er en privatsamtale eller et spørsmål til meg. 

Stigningsprosenten er ujevn, og ofte bikker den 10.  

Etter 3,8 kilometer er vi ferdige med asfalten. Veien knekker til høyre, grusen blir desto mer urytmisk enn asfalten. 

På det bratteste er det over 15 prosent stigning. Bakhjulet glipper på grusen om jeg reiser meg, og lårene kjennes ut som en tømmerbil i sidevind når jeg sitter.

Avstanden øker. 

På toppen av Gaupeskardet, altså den første halvdelen av bakken, er utsikten enorm. 

– Jeg venter jo? Sier Vilde der hun står. Først oppe som en proff, en benstilling som skriker amatør. 

– Sure be it, mumler jeg. 

Hun har ikke lært seg å gni det inn ennå, og ikke virker hun å forstå konseptet «vektklasse». Kanskje hun skjønner det snart, for nå starter det virkelige kjøret. 

Vi møter en veibom, og her starter de to siste kilometerne til toppen. 

7,7 prosent i snitt sier Strava. Men det er fordi bunn og topp av segmentet er praktisk talt flate. 

I flere kneiker ligger stigningsprosenten jevnt på over 13 prosent, og på det bratteste er det hele 17 prosent. Det svir. Veldig. 

– Jamen for svarte, vent da!! 

I den bratteste svingen får jeg virkelig smake prisen av 30 melkekartonger ekstra på kroppen.

Jeg kommer meg oppover. Hun sklir fra.  

Veien er bred, en slags autostrada i Marka. Det flater ut, vi samles nesten. Veien er hugget gjennom fjellet, gjemt i skogen med utsikt mot øst, men så øker vidsynet: 

– Blir det ikke bra utsikt nå, sover du på sofaen, smeller det noen meter lenger fremme når nok en kneik på 15 prosent forseres. 

Skog og fjell i det fjerne folder seg ut i horisonten, og vi ser milevis i øst, vest, syd og nord, og på toppen er vi straks konge og dronning av Nordmarka.

Jeg er fortsatt litt bak.

– Jeg prøvde da, hører jeg fra en støvsky på toppen.

Vilde legger inn et lite velt for helhetens skyld, hun insisterer på å sykle den smale grus-stien anlagt like før Forsvaret pakket sammen, helt opp til spissen av Gyrihaugen, 682 meter over havet. 

I horisonten ser vi Hardangervidda, Gaustatoppen, Nesodden, Østmarka og fjell i nord vi ikke finner navnet på.

Da gjenstår det bare å komme seg tilbake til Oslo. Det er jo en tur i seg selv. 

– Vent da, du er mye raskere enn meg utfor!

Klagesangen forsvinner raskt bak meg. Jeg er en nedover-mann, for pokker.

Så blir det sofaen i kveld. Med smågodt.

Kanskje også med dyne.