Hvordan er det å sykle på Toten egentlig? Omtrent slik:
Det er høste-helg, en glovarm sensommerdag. Totens panservogner, skurtreskerne, gjør seg klare. Kornet, eller gullet om du vil, skal hauges inn og bli til boller på Kaffebrenneriet og andre egnede pausesteder for syklister. Gjør deg klar for «Bjørnar-runden» på 104 km.
Glem den gamle hjulbåten på Mjøsa. Det er ti meter bort til vannet, men ti mil pluss ligger mellom oss og bading idet vi triller avsted, forbi Gjøvik fengsel.
Du kan lese hele vår opplevelse litt lengre ned i saken, men først litt viktig informasjon om akkurat denne turen. Hilsen Geir Stian.
Denne turen har start og stopp på Gjøvik. Dit kommer du deg enkelt med tog - eller som de fleste andre i vår dager - med bil.
Runden er småkupert, og har ingen bakker som er spesielt krevende.
Det er flere steder å spise mat underveis. Toten gjestegård, Eina, Lund, Ditlevines utsikt og Sangnes har enten serveringssted eller butikk.
Turen går utelukkende på asfalt.
Siden dette er et kulturlandskap finner du utallige småveier mellom jordene. Du kan enkelt lage egne variasjoner på ruta om du skulle ønske.
Mange foretrekker å vente til etter våronna med å sykle turen - da lukter det bæsj over hele området.
GULL ALT SOM GLIMRER: Brennvarm sol, tørr luft og bading i Mjøsa. Derfor er sykling på Toten gull. Foto: Tor Simen Ulstein
Andre turer i samme område
Om du liker området kan vi også anbefale denne runden ut på Helgøya i Mjøsa. Terrenget er likt, men med Norges største innsjø på begge sider får du en ekstra varm opplevelse.
Vi er også stor fan av ruta Gjøvik-Oslo på gravel. Dette er en av landets mest unike grusturer. Ta toget til Gjøvik om morgenen og sykle tilbake til hovedstaden.
Er du syklist og på besøk i Oslo er dette en av turene vi virkelig vil anbefale.
Liker du turer over flere dager kan du sykle Milano-Sanremo - turversjonen. Den starter på Milano Pizza i Oslo og slutter på Sanremo kebab. Den er akkurat like lang som proffrittet!
Slik gikk det da vi syklet på Toten
Vi har forlatt Gjøvik fengsel. Vi fortsetter.
Landeveiens slaver på sykkeltur på vei ut av byen: Toten venter.
Vi følger Mjøsa sørover, i noen kilometer på Styrkeprøven-traseen.
– Norges største innsjø, peker jeg ut for Gewelt, i tilfelle han ikke fulgte med i o-fag.
Mjøsa ser ikke stor ut i glimtene vi får herifra. Sundet mellom Oppland og Hedmark er så smalt at innsjøen mer ser ut som en elv, om enn speilblank.
Det at voldsomme stigninger mangler på denne Toten-runden gjør meg ingenting. Løypa kalles også Bjørnar-runden, oppkalt etter dagens guide: Bjørnar Rydheim, en slags Tinkoff-type i midten av 60-årene.
Til tross for at jeg vokste opp i området, var det først nylig at jeg virkelig oppdaget det i sin helhet fra sykkelsetet, i hjulsporet til nettopp Bjørnar. Med en sykkel utforsker du nærområdet på en måte du aldri ville ha gjort i bil eller til fots. Runden er mangfoldig med gode utsiktspunkter, men det mest fascinerende er at den har ligget her i alle år, under nesa mi, uten at jeg har syklet annet enn deler av den.
Om vi er aldri så mye på landet og det ikke er trafikk å mase med, er dette likevel hovedveien mellom McDonalds på Gjøvik og Lena Grill, og derfor føles det en smule behagelig når vi forflytter oss til en bratt sidevei. Vi bygger høyde inntil vi får Mjøsa i full velde under oss.
Ikke bare strekker det blå seg mot Lillehammer i nord og Minnesund i sør, men særlig Helgøya tiltrekker seg min oppmerksomhet: Det skarpe lyset gjør broen over dit nærmest usynlig, visket ut av sol og det blånende Mjøsvannet rundt.
Gewelt nikker.
– Det er der ute.
– Vi kom oss dit i fjor, skyter Alex inn, han har tråkket opp på siden av oss.
– Vi syklet ut for å kjøpe boller, men det var stengt.
Bjørnar nikker. Han sykler ofte ut til Helgøya, en tolvmilstur når man har base på Gjøvik.
Nedover mot Mjøsa er en svak bevegelse i det gylne kornet. Det er høste-helg. Totens panservogner, skurtreskerne, gjør seg klare. Gullet skal hauges inn og bli til boller.
På tettstedet Kapp passerer vi en gammel melkefabrikk, i dag kjent for å ha urbanisert Totninger, det vil si at det er dit lokalbefolkningen flokker hver sommer for å høre utflytta komikere gjøre narr av sine egne røtter.
Det er også her du kan borde det folk kaller Mjøsas hvite svane, en gammel hjulbåt som serverer jordbær på vei til Hamar. Jeg klarer jo ikke å tenke på disse tingene uten den ironiske distansen som oppvekst i området gir meg rett til, med den samme armlengden som lenge holdt meg unna de lokale sykkelrutene.
Der vi klatrer ut av Kapp, dukker det glitrende vannet opp på nytt, og det er ikke mulig å brenne inne med superlativer.
– Herlig! hører jeg fra de andre.
– Fett!
– Men ser dere løken? Den blå løken!
Løken er kunstneren Sverre Wyllers 15 meter høye monument som står i utkanten av Peder Balke-senteret, i skråningen ned mot innsjøen. Løken er laget av skrapmetall og er en av attraksjonene på senteret som ellers fokuserer på Balkes naturmalerier.
For meg er Balke like ukjent som det denne traseen lenge var. Nå er han til og med overskygget av en løk. Hadde vi syklet runden i motsatt retning, ville en kaffestopp her vært en idé, nå er det for tidlig.
Vi fyker nedover mot Bilit, kjent for det som etter sigende er Norges beste softis. Vi fortsetter mot Lena, før vi tar av og kommer inn på de totenske bakveiene. At det er asfalt på disse, sier en del om distriktspolitikken. «Alle skal få». Asfalt altså.
Riktignok er det traktorasfalt, et underlag som bærer preg av tungt lastede kjøretøy, men i en sport der brosteinsjordene utenfor Roubaix er idealet, finnes det ingen grunn til å klage.
Runden i dag vil at vi tar til høyre, inn i en slakere stigning, opp mot høyden som skal vise oss mest mulig av korn-Toten. Jeg har de siste to årene blitt godt kjent med bakken vi er i, selv om den var nærmest ukjent for meg i de 20 årene jeg bodde på Toten. Nå vet jeg når jeg skal rykke.
Men er det bare jeg som finner det irriterende når noen plutselig rykker til på rolig langtur? Overraskelsesmomentet blir så kraftig på daffe muskler. De eneste gangene jeg ikke irriterer meg over det, er når jeg selv rykker.
Vi møter knapt en bil på vår vei, men ennå gjenstår det mest grisgrendte strøket, stor-Kolbu, kjent for av en eller annen grunn å avle frem skihoppere, men mest av alt for å være Totens bakevje.
En kort vegg av en bakke, som alltid får meg til å tenke på Ardennerklassikerne, tar oss opp på det høyeste punktet og inn i Kolbu. Et lettkupert strekke følger. Utsikt i alle retninger. Kornet bølger, gyllent, farger alt, til og med himmelen synes klar til å ta imot skinnet fra Toten-gullet.
Her er Bjørnar virkelig i sitt ess, kjenner terrenget fra sine hundretallsturer. Han tar med seg farten fra hver utforbakke og gyver til i kneikene. Vi henger på, som slips, vi gjør det, men er dette en fart vi selv vil matche når, hvis, vi blir 64 år?
Det får bli et spørsmål å gruble over når dagens ferd er gravd ned. Bjørnars faste kaffestopp er bensinstasjonen i Kolbu «sentrum». Den ligger vegg i vegg med Yttern pub, et lokalt vannhull der bøndene slår knokene mot hverandre i helgene.
Stedet har verken utsikt eller stil, men eksotisk er det likevel, en type samlingssted som var vanlig for noen tiår siden, men som for det meste har forsvunnet i vårt årtusen.
Kolbu er et langt steg i retning 1980-tallet.
Men sola på den tiden hadde ikke noe ozonlag til å dempe seg, så vi blir ikke sittende lenge, kommer oss opp på sykkelen, ser Gewelt rote med et mekanisk problem og fortsetter.
Vi tar oss rundt Einavannet. Det gir oss et av få strekk med litt trafikk idet vi når Rv4 nær enden av vannet og følger riksveien frem til bunnen av Lygnabakken, kjent fra Tour of Norway.
Der tar vi til høyre og sykler langs den minst trafikkerte siden av innsjøen. Vi har medvind, og i en periode er det full guffe der jeg og Gewelt holder farten oppe for de andre.
På et eller annet tidspunkt lar vi segmenttankene fare.
– Strava har ikke noe med en sommerlangtur å gjøre, mumler jeg. Vi titter isteden på det glinsende, ruglete blå som gløtter frem mellom trærne.
– Einavannet? Ja, det er her Vazelina surfer? spør Gewelt, han og Alex er mer kjent med Tyrifjorden. Vi andre nikker.
Glem Balke. Vazelina er Totens kulturarv.
Vi runder vannet og kommer inn på Rv4 igjen, men med rolige bilister bekjempet av gjennomsnittsmåling. Rett før Reinsvoll har jeg lagt inn virkelig traktorasfalt på ruta. Vi krysser over Heksumhøgda, veibanen er i ferd med å bli til grus, knust til biter av traktorer og medfølgende last.
Ingen av oss er interessert O2-gjeld i dagens mange korte bakker. Vi snakker heller om wienerbrød og kaffe som venter på toppen, på Toten-hotell. Der stirrer vi utover det lille tjernet Sillongen.
I dag burde lokalbefolkningen være i vannkanten fremfor å treske korn, men Toten-gullet trumfer det meste. Når kornet skal inn, er det som et VM, en feil og sesongen er ødelagt. Det er en øde strand vi titter ned på.
– Skriv noe om kaffen vi drikker, mener fotografen. – At den er god? – Han kan ikke skrive om kaffen så lenge han ikke har tatt en eneste slurk, avviser Bjørnar.
Wienerbrødet gir derimot nye krefter.
Herifra er det flatt og utfor. Høydepunktet er utsikten over Gjøvik, der Mjøsa strekker seg opp mot Lillehammer.
Toten ligger bak oss, men jeg føler likevel at det har festet seg. Har lukten av høstet korn satt seg i klærne våre?
Allerede abonnent?
Landevei er Norges største og beste sykkelnettsted
OrdinærUnder 28 år
Digital tilgang
69 kr/md i 12 md*
129 kr/md - ingen bindingstid
Med magasin
99 kr/md i 12 md*
+ 5 utgaver av Fri Flyt magasin
*Forutsetter 12 måneder bindingstid. Kanselleres når du vil, med tilgang ut bindingstiden.
