Sykling på Senja

Kart, GPS-spor og info til Senja

Hvor du starter Senja rundt avhenger strengt tatt av hvor du starter. Da vi var der startet vi på Skaland, simpelthen fordi det var der det var overnatting. Turen vår går mot klokka, men akkurat hvilken himmelretning som er best å sykle er strengt tatt ubetydelig.

Om du er bekymret for turisttrafikk: Ja, den kan være der. Men trafikken er nesten bare på vestkysten. Tar du den delen av turen før klokken 13.00, slipper du unna.

Uansett, her er tallenes tørre tale om turen:

• Distanse:  kilometer

• Høydemeter: Cirka

• Underlag: Asfalt

• Beregnet tidsbruk:  5 til 7 timer sykling

• Kaffe eller mat: Senjahopen, Skaland, Gibostad

• GPS-spor:  https://www.strava.com/routes/17036879

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Om du har litt mer tid enn en dag til å sykle på Senja, ta deg en tur til Kaperskaret. Her finner du noen av de vakreste svingene i landet - i sterk konkurranse med sving tre i stigningen mot Imingfjell.

Mens du alikevel er i Nord-Norge, hva med å legge turen til det aller nordligste punktet? Klatringen opp til Nordkapp-platået er lang og seig, og uten annen vegetasjon er det forblåst og eksponert. Ganske eksotisk, faktisk.

PS: Alle våre sykkelturer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet turen, sommeren 2018

Tekst: Henrik Alpers

Sommernettene er lyse i hele landet, men på Senja har ikke solen planer om å gå ned før til høsten. Det er midt i juli og ti grader ute. Jeg sitter på loftsværelset i et gammelt hus som eieren sier er pusset opp. Det er vanskelig å si om det er sant, eller om interiøret fra da huset ble forlatt er inn igjen. 

Jeg er alene, og titter ut på store fjellrygger i horisonten. Mellom meg og dem er måker, en fjordarm og en lun sommervind. Bak meg har jeg timer i bil og foran meg noen timers søvn, gitt at jeg vinner slaget mot midnattssolen og det som i glansdagene var rullegardin. 

Mot vest strekker veien seg mot havet, inn i det ukjente. Jeg har sett et lignende bilde før, og det blir med videre inn i en halvvåken tilstand av søvn.

– Det er Gavia, husker jeg Øyvind sa. 

– Gavia, gjentok jeg inni meg. 

Bildet av veien som løper en slanges fluktrute langs fjellene brant seg inn i hukommelsen. Bildet av Gavia i et stille øyeblikk, med glødende høstfarger i fjellsidene og blå himmel i horisonten, hadde den majestetiske figuren som skulle til for å ville bli syklet. Den var selve symbolet på det som i 2011 ennå ikke var blitt til hverken jobb eller magasin.

– Det var det som var tanken da jeg startet Landevei. Det går an å bare ta et kamera på skulderen og sykle en tur. Øde veier står seg godt alene, forklarte han. 

Øyvind er Øyvind Aas, han som startet Landevei. Mange slanger har punktert siden da, men jakten på stabbesteiner og dårlig asfalt er den samme, både om dagen og i drømmene. 

Jeg våkner tidlig i lyset, og tar på meg norsk sommerdrakt. Bukse først, så undertrøye. Jeg begynner alltid med buksen, selv om det sikkert er enklere å ta buksen over knevarmerne enn å rulle opp buksen for å legge dem under.

Det er nå likevel den måten jeg gjør det på. Trøye med lommene fulle av mat, samt visakortet som kjøper lengre og lengre pause for hvert år. Vindvest må til, sykkelcaps for å beskytte naken hodehud, hjelm, briller på hjelmen fordi det ser kult ut.

Regnjakke, det er alltid med. Livet ble lettere etter at det kom en regnjakke i Gore-Tex på under 100 gram. Lyden av et tikkende baknav på vei mot døren gir samme tilfredsstillelse som en sprakende peis. 

Jeg tar en titt i speilet før jeg går ut. Bildet av en syklist står seg sterkere og sterkere for hver gang jeg ser i speilet, selv om en ikke kan si det samme om kjørestyrken. Vindslitt fjes. Dette kan jeg. Ned steintrappen på slitte shimanoklosser. Glemte noe som vanlig. Opp igjen.

Kamera på skulderen. 

Alene. Sykle en tur på øde veier.

Selv om det er flatt langs Bergsfjorden føles bena best på lilleskiva. Jeg vet at både dem og været blir bedre snart, sistnevnte trolig først. Det er vindstille i fjorden, det skvulper lett fra fjæresteinene, samt en og annen håndverker som kjører forbi.

Veien er så ujevn som en vei kan få blitt. Ikke en eneste en av lyktestolpene står rett, ei heller med samme avstand.

Husene langs veien er pusset opp med moderne farger og materialer, men de ser mer ut som sminkede griser enn utstillingshunder. Brått kommer en ung kar på sykkel rundt et nes bak meg, han kan ikke være mer enn 16 år gammel.

Han ligger i bukken som bare klassikerryttere kan, det er usikkert på om det er åndene som jager ham eller omvendt.

– Hei, har du tid ti..?

– Må. rekke. båten! får han ut i passeringen. Hørtes flamsk ut, tenker jeg.

Opp klatringen mot Skalandstunellen får jeg en serpentinsving på kjøpet, før stor utsikt venter. 

– Du får ta på deg en vest, sier en av turistene som ser ut over havet. Det er et mektig skue, men gråværet tar vekk litt av spruten. 

– Vest? 

– Ja, vest, sier han, og peker mot postkassen.

I en hvit postkasse finner jeg et titall refleksvester. Jeg tar den på meg, og ifølge skiltet putter jeg den i postkassen på andre siden av tunnelen. Da blir både jeg og bilister fornøyde. 

– Takker og bukker, sier jeg, før en virvelvind av to syklister til passerer når jeg klikker inn. Jeg greier akkurat å sykle opp på siden. 

– Hallo, har dere tid ti..?

– Vi må rekke båten! Svarer den eldste av dem.

De mumler noe om at de er fra Nederland. De startet på Nordkapp, men snakker med så heseblesende røst at jeg ikke riktig får med meg hvor de skal hen. Men at det er far og to sønner, den ene av dem et stykke foran, samt at de liker å banke av gårde skjønner jeg. De jager i retning Gryllefjord, der det går båt til Andøya. 

– Jeg heter forresten Rutger. Hyggelig å treffe deg, hører jeg i dragsuget. De forsvinner inn i tunnelen uten gule vester. Jeg gir opp å følge etter. 

Du vet. Kamera på skulderen og briller på hjelmen.

Det heter seg at Senja inneholder alt vi ellers finner i Norge, og da jeg startet for en times tid siden bestemte jeg meg for å tegne et norgeskart i hodet. På kartet ser jeg at Senja har dype daler og spisse fjell, kultur- og kystlandskap.

Fra sykkelen speider jeg etter traktorer og fiskebåter, blomsterenger og myrer, endeløse sletter med skiltspurter, serpentinsvinger, tunneler og galleriveier.

Jeg startet i et landskap som var en slags blanding av Flekkefjord og Lofoten, tenker jeg. En smaragdgrønn fjord omkranset av mektige fjell. De kaller det vitterlig fjell her oppe, selv om mange av toppene ikke er 500 meter over havet en gang.

Ifølge en (u)nyansert debatt på det populærvitenskapelige programmet Abels tårn på NRK, er det en subjektiv tolkning hva som er et fjell.

En slags konsensus konkluderte også med at en skulle ha stein under føttene, samt at spissformasjon kunne kompensere for lav høyde. Fjellene i området er uansett mer enn mektige nok.

Ut av tunnelen er hollenderne borte i det fjerne, selv om jeg har god utsikt ned en lang utforkjøring. Jeg styrter ned en bakke mistenkelig lik utforkjøringen fra Filefjell til Beitostølen. Det blåser kaldt og surt, en kraftledning trekker som vanlig ned helhetsinntrykket av et norsk dalføre. Hele området er pakket inn i dvergbjørk og et svakt elvesus.

Ved bunnen av bakken er det håndmalte skilter om billig bensin, sånne skilter du ellers bare finner i hytteområder. Veien fortsetter videre mot sør, over bølgede sletter omtrent som Venabygdsfjellet. På høyre hånd er det utfartsparkering og DNT-skilter i retning vest. 

Norge, oppsummert. Kamera på skulderen.

Jeg har for lengst googlet meg frem til at rettstrekka foran meg er nøyaktig 4,4 kilometer lang, og således er Fylkesveg 86 gjennom Steindalen en av landets lengste rettstrekker. 500 meter med slak motbakke på slutten er nok til å gjøre bena like sure som vinden. 

Oppsummeringen av Norge fortsetter mot øst. Jeg passerer Svanelvmoen og nok et skilt jeg ville spurtet på før jeg fikk kamera på skulderen. Veien videre over Grasmyrskogen er som veiene ved Mjøsa.

Smale, med bjørketrær og tydelige tomtegrenser. Eiendommene skilles ikke med gjerder, men stil. Den ene boligen har velfrisert plen, den neste ser ut som den driver villmarkens auto. 

Turen fortsetter nordover langs Gisundet. Akkurat nå minner det mest om Larvik et sted. Når jeg sykler oppover er det umulig å forstå at noen på denne øya kan ha omkommet i snøskred, akkurat her er det bare lat sommeridyll og frodige, flate enger.

Jeg vender nord ved Gibostad, det eneste stedet der boligene er samlet. Det er langt mellom husene, og enda lenger mellom husene som det virker å bo folk i.

«Det skal være lys i husan» er en kjent parole blant dem som ikke ønsker sentralisering. Tomheten i husene er trykkende.

Det er først når jeg runder svingen ved Mefjordbotn jeg kommer til å tenke på at ingen drar til Jessheim på ferie, selv om jorder og småbyer kan skinne i all sin sommerprakt. Jeg reiser til Sarpsborg for å sykle turritt, ikke fordi jeg har lyst på en tur til Sarpsborg. Men det jeg skal se etter å ha rundet Mefjordvatnan, er landskapet hele verden reiser for.

Så langt på Senja har jeg faktisk ikke sett det. Men dette er steder som gjør deg redd fordi du er så bitte liten. Steder som gjør at du kan se deg selv ovenfra, som får deg til å innse din egen ubetydelighet i den store sammenhengen.

Steder du virkelig tenker over at du bare er på reise gjennom historien, på lånt tid, og at det faktisk ikke spiller noen rolle om du har Dura-Ace eller Ultegra.

For sekunder siden syklet jeg over en stor slette, men plutselig kjennes det som jeg har syklet inn i et område der jeg slettes ikke skulle vært. Over krønet der veien ble til gallerivei langs fjorden ble jeg raskt pakket inn mellom skyggefulle topper på venstre side, og den dype fjorden med sin knivskarpe dragehale av en fjellkjede i bakgrunnen på andre siden.

Tinderekken er så skarp at den kunne kløyvet Dovre i to, og plutselig er jeg i skyggen, med en følelse av at det enorme fabeldyret reiser seg fra havet i store klyv for å angripe meg bakfra. 

 Det er så mye å hvile øynene på at jeg ikke kan fatte hvordan noen kan kjøre bil i dette området uten å kjøre rett i havet, særlig ikke med en sulten drage i hælene. Jeg vet ikke om det er fantasien eller biologien som gir meg følelsen av å være jaget. Jeg tipper det er en slags miks. Jeg jager mot tunnelen i sone 3. Uten vest. 

Kamera på skulderen. 

Jeg tenker fælt i mørket på tunnelen. Kan en løpe på den eggen jeg akkurat så tro? Flyge i fjellet som han som løp til verdens ende? Var det ikke her Arctic Race gikk for noen år siden, den gangen Dag Otto brukte store deler av beste sendetid til å prate om en gulldass? Det går da vitterlig et turritt her oppe også? 

Ut i lyset i sone 4. Kamera på skulderen. Jage på. Dragehalen på min høyre hånd, herremann for en fjellrygg! Ny tunnel. I slikt terreng står du enten bom stille og prater med tyskere, eller så kjører du det remmer og tøy kan holde. Senjahopen nå. Jeg glemte visst kafeen i Mefjordvær. Et par hundre meter igjen til Geiteskarstunellen nå, der blir det fred fra dragen. Bang – inn i mørket. 

Tunnel-Norge. Plopp, plopp, plopp. Bortsett fra dråper i en dam er det ikke lyd i mørket. Det eneste jeg ser er en lysrekke som ender i et svart hull langt fremme, og frostrøyk. Det dugger på brillene og blir iskaldt på leggene.

Omtrent hvert eneste nes langs hele kysten har en tunnel. Tenk deg om, har du kjørt mange tunneler i Sverige? Tunnelen er sprengt ut med dynamitt, veggene er ruglete og uflidde sammenlignet med tunnelene i Sveits. Der borer de heller tunneler, med maskiner store som toetasjers tog.

En ansatt i Statens vegvesen forklarte meg at Norge har mer kunnskap om dynamitt og dermed helst sprenger seg frem, selv om det er tregere. Å få nevnte maskin opp hit ville uansett aldri fungert. Lys i det fjerne. Ut av tunnelen, nytt sted. 

Jæren, kanskje? Ut av tunnelen blir jeg møtt av rolige bølger og sol. Dragehalen og de grå skyene er borte. Fjorden er litt bredere, og solen skinner da vitterlig på en sandkledd strand der backpackere vasser i fjæra? Ved en gulldo?

Livet er fint på her på Jæren. Senja altså. Så fint at en buss med backpackere har tatt stand i Ersfjord. De drikker øl på taket, og ser ikke ut til å ha andre planer enn akkurat det.

– Eyh, hva driver dere med der oppe?

– Vi drikker øl!

– Ja jeg ser det, men hva er greia med den bussen deres?

– Vi er på en ukestur med bussen, og akkurat nå er vi her!

Let’s be nomades er et konsept laget av to tidligere skibomser. De kjøpte en amerikansk skolebuss og bygget den om til et rullende hostell. De kjører flere turer i Norge hvert år, der de som ikke fikk nok i 69’ eller bare liker livsstilen får sett store deler av landet.

– You going to the main land today you say? Spør den ene fra taket. 

– Jada, det stemmer det, jeg må egentlig rekke båten, svarer jeg. 

Faen! Båten! Jeg må rekke båten! Svarte, mellom Larvik og den dragen et sted har jeg glemt hele båten! For selv om det er bro til fastlandet ved Finnsnes i øst, skal jeg ta båt til Andøya lenger vest, og kjøre til Sortland i retning sør for å rekke et bryllup. 

Jeg inntar samme modus som nederlenderne. Dypt i bukken og tenna på tørk. Full fart i norsk sommerdrakt, med løse ermer, knevarmere og vindvest. Vinden i fjeset og kameraet på skulderen. Alene på Senja. Jeg runder Tungeneset og banker sydover. «Tungeneset» ringer en bjelle i hukommelsen, men hva var det nå her igjen? Jeg snur meg. 

Det ser ut som om noen har filt haitenner på Prekestolen og satt den uti vannet på Senja. Loddrette vegger stuper ned i havet, kvasse tinder skjærer mot himmelen. Prekestolen der altså, nok en destinasjon på den snaut 120 kilometer lange runden jeg tar på Senja.

Norge, oppsummert. 

Ned i bukken. Kamera på skulderen.

Ifølge mine beregninger skal det bare være noen kilometer og en kort tunnel før jeg er tilbake på Skaland ved Bergsfjorden, eller Flekkefjord som det også kan minne litt om. Jeg banker gjennom den siste tunnelen.

Veien er ikke bredere enn at tunnelåpningen er kledd med bølgeblikk som en T-baneundergang på Oslo øst. Jeg kaster meg i bilen og tar kompasskurs retning Gryllefjord, der en båt skal ta meg over til Andøya. Veiene er morsomme å både kjøre og sykle fort på, men særlig praktiske er de ikke.

I tettstedet Torsken hentes det opp laks for store verdier hvert år. Trailer på trailer med oransje millioner må slite med elendig infrastruktur. Hadde dette vært på Østlandet ville det blitt ny vei i en fei tenker jeg. Sist inn på ferja. 

Jeg sitter i bilen over Andøya, den er like søvnig som den er flat. Her er det enda færre lys i husan enn på Senja. Det blåser såpass kraftig fra nord at jeg trenger lang fart for å kjøre forbi tre nederlendere i bukken som ligger klistret til hverandre. 

Jeg finner en lomme lenger fremme. Denne gangen har de ingen ferge å rekke, og solen går ikke ned før til høsten. Jeg tar et bilde av dem.

Denne saken er skrevet av

Henrik Alpers

Journalist

Henrik Alpers er hjernen og hjertet bak Landevei, og tidligere redaktør i magasinet. Han syklet på nasjonalt nivå i landevei og sykkelkross, men har i dag byttet ut startnummer med sykkelopplevelser. Alpers jobber nå med dag-til-dag-nyheter, sykkelturer, kultur og sykkeltester.