SELLA RONDA Sella Ronde er en 55 km lang runde med 1700 høydemeter i Dolomittene i Italia. Sella Ronde er mest kjent fra turrittet Maraton Dles Dolomites, der 9000 deltagere starter samtidig. Turrittet avvikles som en ren opplevelse.  Når turrittet Maratona Dles Dolomites går av stabelen i juli hvert år, er det over 9000 deltagere som starter samtidig. Feltet strekker seg over mange kilometer, og hele fjellområdet er pakket av syklister på de stengte veiene.LES OGSÅ: Ta en tur til Stalheimskleiva, Norges bratteste bakke!Passerspissen i den 55 km lange runden er fjellklossen Piz Boè, ofte referert til som Sellamassivet, et sandfarget, blokkformet plåtå som ser ut som det sprang ut av beiteområdet over natten. I virkeligheten er fjellet forstenede korallrev sendt til himmels av kolliderende kontinentalplater.LES OGSÅ: 14. februar, den store Pantani-dagenOm du tar heisen til platået 3152 meter over havet har du et enormt vidsyn. Overalt i området har større og mindre klosser med samme form som Piz Boè dukket opp like uforutsigbart som muldvarper på en plen.Bøndene var de første som friserte skogen for å lage beitemarker, som i moderne tid ble utnyttet til skiløyper. Om vinteren er det skiturisme områ-et lever av, og om sommeren går buskapen fritt. Nettverket av heiser er enormt, du kan faktisk stå på ski i samtlige fjellsider rundt Piz Boè.Og herfra kan du se store deler av veien jeg nå sykler på, en runde som har like mange buktninger som innsiden av en tykktarm. Den 55 kilometer lange sløyfen inneholder om vi er strenge med definisjonen, minst 108 serpentinsvinger. Og i en enda større radius enn jeg nå sykler på går altså et hinsides stort nettverk av skibakker.Med en skoglinje like undertrykket som hårvekst på et mannlig sykkelben betyr det at jeg har god utsikt både inn mot midten av runden og utover resten av Dolomittene. ASFALTPORNOGRAFI: Sving nummer fire i bakken mellom Passo Sella og Passo Pordoi. Jeg er alene i dag og det er oppbruddstemning i fjellet. Høstluften er like skarp som slakterkniven i Arabba, den lille byen i det syd-østlige hjørnet av turen. Jeg skal opp fra 1600 høydemeter til Passo Pordoi som ligger på 2239.Det er 33 serpentinsvinger til toppen, og om hoderegningen ikke svikter i høyden betyr det en serpentinsving for hver 19 høydemeter, eller en ny sving hver 273 meter. Klatringen til Pordoi er ren prostitusjon av svinger. De kommer like tett som de kommer velbygget, de er like doserte som de er bløte.En trenger ikke hvile i noen av dem når en klatrer, hadde jeg syklet ned denne bakken kunne jeg brukt skoleteknikken som ikke alltid funker i praksis. Jeg ville bremset inn i svingen, sluppet midtveis og brukt momentet fra vendingen til å skyte fart ut.Med kilometerlang sikt ville det også vært lett å planlegge alle inn-og utganger. Skulle jeg syklet runden andre vei kanskje? Det er for sent å snu nå. Jeg er kommet over 2000 meter over havet og pusten går tyngre enn jeg er vant med. De lærde påstår man skal trene rolig i høyden, men lærde er så lærde at de forstår ikke hva de ikke forstår.De forstår seg ikke på lidenskap. Jeg velger sone 4. MAUR: Feltet på vei fra Corvara til Passo Campolongo, i det som er starten på Maratona Dles Dolomites. Foto: Arrangøren.  SELLA RONDA Turrittet avvikles med tre ulike distanser, der de som sykler lengre sløyfer fortsetter videre når Sella Ronde er ferdigsyklet. Hele rittet foregår mellom 1500 og 2300 meter over havet, bli derfor ikke overrasket om farten din er lavere enn ellers.  Vestsiden fra Pordoi mot Sella er ikke like åpen som svingene fra Arabba, men ingeniørene har gjort godt arbeid her også. På toppen er oversikten god, men siden ikke skituristene har tilgang på mer enn deler av vestveggen sklir veien ned i en skog, stadig brattere. Knekker jeg til venstre har jeg seks kilometer og 15 serpentinsvinger ned til Canazei, jeg tar til høyre i første mulige t-kryss og fortsetter den bratte veggen opp mot Passo Sella.Klatringen til Sella minner meg igjen på at jeg er i Dolomittene. Den er stupbratt og på kartet ingen estetiker. Den regelrett misbruker høydekurvene på kartet, her er det ingen flyt å få verken opp eller ned, enten du sitter i bil, på motorsykkel eller landeveissykkel som meg selv.På den ene siden er det grodd igjen opp til tregrensen og på den andre siden har jeg en nesten loddrett betongvegg med steinheller. Over tregrensen åpner det seg igjen opp. Jeg ser deler av veien i det fjerne, men det er nesten umulig å lese hvordan den skal komme dit.Jeg ser veien gjøre voldsomme og uforutsette byks mellom fjellveggen og småkulene, og det varierer mellom tre og 15 prosent stigning. Noen yttersvinger har autovern, andre ikke. De som sykler nedover kunne like fint ha kjørt ut i begge to, autovern eller ei, svingene kommer så overraskende at det ville bare vært spørsmål om hva slags sorti de ville fått fra asfalten. HVILESKJÆR: I klatringen til Passo Gardena finner du turens eneste flate kilometer.  SELLA RONDA I samme område som Sella Ronde ligger det utallige kjente og ukjente klatringer fra Giro d’Italia. Passo Giau, Passo Fedaia, Passo Falzarego, Passo Valparola og Passo di San Pellegrino er alle innenfor rekkevidden til en mosjonist. De ville uansett endt opp på et dertil egnet sted for Røde Kors å ha en komplisert redningsøvelse. Kong Haakon mente det helst ville gå godt og jeg sykler uansett oppover. Andre får gjerne mene jeg er en skadefro fyr når jeg ser det for meg og ler høyt.Jeg lurer på hvordan det ser ut når et kilometerlangt felt bukter seg oppover her? Jeg liker å se på feltet som en organisme uten egen vilje, som flytter seg gjennom landskapet som et oljeflak på avveie. Opp her vil små italienere med gamle stålsykler sprette lett, mens blektrege briter med dyrt utstyr vil bruke hele veibanen til å knekke seg opp. Fra fugleperspektiv må det se ut som en mikrobe med mageknip.Da Giro d’Italia ble arrangert i 2016 la arrangøren inn Sella Ronda som en del av den 14. etappen. Turrittet Maratona Dles Dolomites kan kjøres i tre forskjellige distanser, Sella Ronde på 55 km, Middle Course på 106 kilometer eller Maratona Course på 138 km og 4230 høydemeter. Den lengste varianten av turrittet inneholder også en av områdets mest kjente klatringer, Passo Giau.Giroen syklet selvsagt den lengste av turittetappene, pluss den 85 kilometer lange transportstrekningen fra Alpago. Skjønt transport var det ikke, over de åtte milene til Arabba som markerte etappens start for alvor, steg det 1200 meter. Den siste seleksjonen skjedde ikke før opp til Passo Giau. Dit må jeg dra en annen gang. Fra Passo Sella åpner vidsynet seg igjen, og jeg kan se helt til Val Gardena, et av de vestligste skisentrene i massivet. Det vil ta over en dag å stå på ski rundt hele stedet, selv om det bare tar noen timer å sykle. Passo Sella er det livligste området til nå, det yrer av geiter og kyr som gresser, barn som leker og klapper buskapen, og gondoler som frakter fotturister til topper og andre dalfører.Det er fjellfolk med roser i kinnene i hver eneste sving, de har kortbukse med støvete legger, ullsokker og grove sko, mørke solbriller og vandrerstaver som i Norge blir ansett å være for pingler. Jeg er usikker på om syklister definerer seg som fjellfolk, men vandrerne har en inkluderende kode når de hilser.  BRUTALT: Passo Giau ligger like øst for Sella Ronda, og er fint tilgjengelig som en dagstur. Foto: Tomas Sereda.  SELLA RONDA Fly til Treviso med Ryanair, og velg leiebil derfra. Det er et par timers kjøretur fra flyplassen til området, men så har en også tilgang på langt større terreng med bil. Nedkjøringen før jeg igjen skal opp neste klatring, Passo Gardena, er lang, slak og badet i sol. På høyre side løfter en enorm loddrett vegg seg, laget av høye og slanke blokker i en lys stenfarge. De mange blokkene i Dolomittene er nesten alltid i bakgrunnen, pakket inn i mørkegrønne furutrær under 2000 meter og store beiteenger over.Utforkjøringen er tross sin beskjedne fallprosent og innholdsrike omgivelser lynrask, det er nemlig ikke en eneste serpentin her. Jeg har dagen inne, terrenget er lettlest og asfalten er god. Jeg bremser ikke en meter når jeg igjen tar av mot høyre og skyter fart opp mot Gardena. Siden jeg begynte har jeg ikke møtt en eneste kjedelig meter. Enten ser jeg fjellvegger en kunne tro er enden på universet, eller så ser jeg serpentinsvinger like rytmiske som en houselåt.På vei opp til Passo Gardena, dagens tredje pass, sykler jeg en kilometerlang strekning, den eneste flaten jeg har møtt så langt. Ikke en gang den er kjedelig. I bakken opp hit hadde jeg en kald strekning, en gigantisk kloss jeg ikke vet navnet på sperret for solen. Men nå har jeg vinden i ryggen og solen i nakken, og foran meg en strek i terrenget som skjærer seg gjennom løse steinmasser fra veggen og ferten av det som i følge kartet skal bli dagens beste utforkjøring.Veien ned fra Passo Gardena inneholder 18 serpentinsvinger. De første 15 går i et litt slakere terreng, som har gitt veiingeniørene større boltreplass. Veien er bred med gul stripe i midten og hele fjellsiden er beitemark og skiløype, sikten er upåklagelig. Verken biler eller syklister er i tvil om hvor de skal være på veien, og sikten er så god at selv de som må ha linser for å se frem til brillene vet når de skal trekke seg. DRA PÅ: Ned fra Passo Gardena kan du holde høy fart. Kjører du av veien ender du bare i slalombakken. Jeg vaker mellom 45 og 70 km/t, før jeg på de siste rettstrekkene ned mot Corvara er oppe i 90. Hadde det ikke vært for bebyggelse og utkjøringer skulle jeg lett rundet 100. Eller kanskje ikke. Jeg klarte det ikke da jeg var en kombinasjon av god og gæren nedover, så litt usikker på om det hadde gått i dag. Men når giroen kommer hit er de garanter over 100. Jeg elsker å se følgebilene prøve å holde følge.Men det er helt klart lett å føle seg god i dette terrenget. Corvara er mer snobbete enn de andre byene. Byskiltet er prangende og butikkene selger skinker fra taket, Kjus-jakker, diamantringer og Pinarello. Jeg passerer de en Audi A8 og BMW Touring utstilt i glassmontre og hoteller med bell boys i døren. Gjennom byen stiger det slakt, og jeg har fortsatt 10 kilometer igjen før min egen målgang i Arabba.Når asfalten forlater butikkvinduene blir den til en lang pisk i åssiden, på jakt etter en avsluttende snert. De 12 doserte serpentinsvingene som tar meg opp den siste bakken er så tette at det er vanskelig å vite når de begynner og når de slut- ter. Veien er en byflamme som slikker seg oppover åssiden. Jeg tør påstå at hemmelige laug konkurrerer om å ha den flotteste veien ut av byene i Dolomittene, men ingen skjønner hvordan de skal slå Corvara. Gresset er irrgrønt og asfalten er beksvart, veien minner om en gocart-bane for Heidi og bestefaren hennes.Et par geiter slår følge til de finner ut at jeg klatrer for tregt for litt fartslek. De siste kilometerne opp til Passo Campolongo går i lange slake drag før dagens seks siste serpentinere tar meg ned til Arabba.Sella Ronda er en av de mest innholdsrike rundene i verden, jeg har aldri vært et sted med så mye moro på 55 kilometer. Påstanden deler jeg med tusenvis av andre syklister, vandrere, skikjørere, geiter, kyr og National Geographic, sistnevnte har beskrevet turrittet som går her som det største og mest lidenskapelige rittet som finnes.Det eneste som får meg til å tvile er at Giro d’Italia bare kjører runden en gang. EN AV MANGE: Alle serpentinsvingene har nummer, og på runden finner du over 100 stykker.