Søndag 7. mars:

Det merkes at vi er på dag tre. Har de andre like gode bein som meg? Hvordan har de andre deltagerne det på den siste etappen av amatørrittet Epic Gran Canaria?

Vi er et snaut kvarter på overtid når dagens start går fra Riu Palace Hotel ved stranden i Maspalomas.

Arrangøren forteller at vi er rundt 450 deltakere fra 12 nasjoner, hvorav 20 er kvinner. Jeg er den ene og Heidi Sandstø, sykkeltilpasser kjent fra Sfit Helse er den andre.

LES OGSÅ: Klar for langtur i påsken? Ta turen rundt Hurum! (+)

I dag skal vi opp to topper. Vi skal opp klatringen fra restauranten i Papegøyedalen, også kjent som Ayagaures, og til toppen. Klatringen er i overkant av 4 km med 5 prosent i snitt. Siden segmentet ikke bare går rett opp, er det partier som er mye brattere enn 5 prosent og partier som er flatere.

LES OGSÅ: Vi har testet seks trådløse øreplugger til sykling

Rittet har laget et eget segment for anledningen og det er her tidtakingen blir tatt. Den andre toppen er den kjente Soriaklatringen, som for anledningen fortsetter videre til Ayacata. Hele etappen i dag er på 115 km.

Epic Gran Canaria

Tredagers etapperitt, med 210 km fordelt på tre etapper.  
1. etappe: Criterium i Meloneras Fem runder a 2,5 km per heat. 10 km totalt med tidtaking.
2. etappe: Meloneras til San Bartolomé med tidtaking. San Bartolomé til Meloneras over Santa Lucia uten tidtaking. 80 km totalt.
3. etappe: Maspalomas - Ayaguares/ Papegøyedalen - Las Filipinas/ Soria - Ayacata - Maspalomas. 115 km totalt. Tidtaking kun i bakkene på etappe to og tre.

På vei innover dalen sykler Einar Lode fra Bryne CK ved siden av meg. Han forsøker å sykle seg opp i feltet, men tar seg tid til å slå av en prat med meg. Vi syklet også litt sammen i går, på vei ned fra San Bartolomé og Santa Lucia.

– Vi sees på toppen, jeg slår følge med noen spanjoler i dag, sier jeg før jeg lar Einar sykle videre.

Ayaguares-klatringen tar i underkant av et kvarter. Smale veier, små hvite murhus, litt vegetasjon og lange slake bakker langs fjellsiden, hvor man kan beskue det tørre men typiske vulkanske landskapet på Gran Canaria hvis man bare ser opp fra hjulet foran.

For et par dager siden syklet vi samme trasé, men da i et annerledes selskap med tre syklister fra Luster Sykkelklubb i rolig tempo. I dag er det sosialt på en annen måte. For spanjolene spiller latinomusikk fra mobilen på full guffe, mens de danser på sykkelen oppover bakken.

Vamos! Allez! Go Go Go!

Papegøyedalen er over og vi har syklet i et samlet felt forbi Meloneras mot Arguineguin og inn dalen til bunnen av Soria. Feltet er samlet og stemningen er utålmodig. Ledertrøyene i front står og tripper ved syklene sine i front og fyller på med geler og sørger for at det kun er akkurat nok vann i flaskene til å komme seg opp HC-klatringen på 24,5 km. Vekt betyr alt i disse motbakkene.

Segmentet er kun på 8% i snitt, men her gjelder samme regel som i del én av dagens etappe: noen steder er det flatere, andre steder går det nedover, mens noen steder er det mye brattere enn 8 prosent.

Alle som har vært på Gran Canaria vet det - og om du ikke vet det skal jeg fortelle det til deg: Det er langt, bratt, og hardt. Veldig hardt.

Nå er det sykkelen min og jeg som nå skal kjempe oss oppover fjellene mot Ayacata og målstreken som er rett før den lille restauranten hvor mange norske syklister møtes når de trener på øyen. Jeg titter opp og får øye på en kvinnelig rytter iført klatretrøyen. Alle lederne av de respektive klassene får en polkadottrøye. Vi har syklet sammen de to andre dagene også, men i dag kan hun være målet mitt for turen oppover mot Ayacata.

Ved siden av henne er det ryttere fra Italia og Spania. Jeg akselererer for å komme meg rett bak klatretrøyen. Hun svarer og forsøker å riste meg av. Jeg hører gutta bak meg engasjere seg:

– Trek Émonda is attacking, Trek Émonda!.

Jepp, det er sykkelen min. En helt rå klatrer. Det er verre med hun som sitter oppå.  

Det er varmt. Gran Canaria har jo tross alt 300 soldager i året. Ved første landsby, etter seks kilometer, svinger vi opp mot venstre, bratt opp. På vestlandet sier de bare at det er «ein liten knekkjar», mens østlendinger ville kalt en spade for en spade, rettere sagt en veldig bratt bakke.

Det er nå du angrer på styrken du ikke trente, på søndagene du tenkte at det var greit med både to og tre ekstra skåler med dessert, det er nå du skulle ønske du hadde takket ja til den invitasjonen du fikk til å delta på klubbens spinningtilbud hvor du står ansikt mot ansikt med Mads Kaggestad som skriker at Team Sky går i brudd og det eneste du gjør, er å snakke om hva du spiste til middag i går.

Det er slik du føler deg når du svinger til venstre og stigningsprosenten er både 10, 12, 14, 16 og perioder opp mot 20.

Du kan ikke annet enn å innrømme at en spade er en spade og at du fortsatt har et godt stykke igjen. Når du tror det er flatt, så er det bare en illusjon. Men herregud så digg det er. For det er jo dette vi liker: Lidelse, lidenskap, råskap, smerte og ikke minst, mestring. Og tanken på å knuse prikketrøya.

Nå - 24 kilometer senere. Det er knapt 500 meter igjen. Målseil. Hvor er du? Der er målseilet. Der er en syklist fra Gauldal SK. Der er veien som går ned mot San Bartolomé. Jeg er i mål.

I målområdet finnes det litt påfyll av næring og jeg er også så heldig at jeg får levert en jakke for nedkjøringen mot Maspalomas. Selv om tidtakingen er over nå, så er det et godt stykke til vi er tilbake på stranden. Vinden er kjølig for en utmattet syklist som er tom på næring. Aldri har myke spanske kaker badet i honning smakt bedre. Å være tom for næring er et godt tegn og krisespising er ikke uvanlig.

Og den prikketrøya jeg kjempet med opp mot Soria? Hun kom i mål en stund etter meg, mission completed. Litt lenger fremme kom Heidi inn som andre kvinne for dagen.