La oss begynne med definisjonen. Skal et sykkelritt kunne bli en klassiker må det være et endagsritt. En klassiker bør helst inneholde brostein, dødsfall, (u)vær, organisatoriske skandaler og vinnere med kreativ kjemi. Etapperitt blir ikke klassikere, ikke en gang om de har vært arrangert siden 1903. Ikke en gang Tour de France er en klassiker. Da er vi kvitt Tour of Norway også. Sånn.

En klassiker er et endagsritt som har blitt arrangert siden tidenes morgen. Amstel Gold Race har holdt på helt siden 1964, men det er ikke en klassiker allikevel, stakkars. Det kan selvfølgelig ha noe med navnet å gjøre. Vi kommer tilbake til det om litt.

KLAR EN KLASSIKER: Det kan gjøre ganske vondt å sykle Strade Bianche, slik Gediminas Bagdonas demonstrerer her. Foto: Kristof Ramon

Disse fem rittene er ubestridte klassikere: Milano-Sanremo, Ronde van Vlaanderen, Paris-Roubaix, Liege-Bastogne-Liege og Il Lombardia. De er som kjent så klassiske at de stiller i en egen klasse, de tituleres som de fem Monumentene. Det finnes mange flere klassikere, og vi nevner hulter til bulter Milano-Torino, Omloop Het Nieuwsblad, Gent-Wevelgem, Paris-Tours og La Fléche Wallonne.

Enkelte ritt prøver å lure det til ved å bruke «klassiker» i navnet, slik som det få år gamle London-Surrey Classic, og det ellers riktig så flotte Clásica San Sebastián. Begge rittene prøver å sette likhetstegn mellom klassiker og endagsritt, men den går vi ikke på.

KLAR EN KLASSIKER II: Jempy Drucker, Strade Bianche 2017. Foto: Kristof Ramon

Så er det Strade Bianche da, unntaket som bekrefter regelen. Høsten 1997 arrangerte Ciancarlo Brocchi og en gjeng entusiaster en cicloturistico, nærmest et trimritt altså, av det helt spesielle slaget. Gaiole in Chanti i den smellvakre Siena-provinsen i Toscana var både start- og målby. De laget et ritt som skulle feire den italienske syklingens heroiske æra, de ville hylle epoken da girene var få og veiene støvete. De ville hylle epoken der støvet ble søle ved regn, og rytterne het Bottecchia og Binda eller Bartali og Coppi.

DENNE VEIEN til Siena. Foto: Kristof Ramon

Traséen fulgte de mange grusveiene i området, de såkalte strade sterrata. Disse veiene som fortsatt er like smale, svingete og brattkuperte som på Coppis tid, går den dag i dag innom mange av de vakre befestede bakketoppbyene i området. L’Eroica ble rittets navn, og dette skulle være et veteransykkelritt. Brocchi og gjengen påbød stålrammer og tåklips, og forbød integrerte girhendler. Så laget de en festival med veteransykkelmesse, villsvinragu, Chianti-viner og generell amore vita. Suksess.

TRAVELT: Jasper Stuyven har lite tid til å nyte utsikten etter teknisk i 2017. Foto Kristof Ramon

Jungeltrommene gikk og etter hvert fattet arrangøren av Giro d’Italia, RCS, stor interesse for traséen. De fikk med seg verdens eldste bank Monte dei Paschi som sponsor, og proffrittet Monte Paschi Eroica ble arrangert første gang på L’Eroica-helgen i september 2007. Målgangen ble lagt foran hovedkontoret til Monte dei Paschi på det berømte torget i den høytliggende gamlebyen i Siena, den kamskjellformede Piazza del Campo hvor verdens galeste galoppritt arrangeres to ganger årlig.

Pronto! Det var et flunkende nytt proffritt som brukte noen av triksene til de belgiske vårklassikerne. Man hadde lagt inn seksjoner med grus, alle seksjonene med dramatiske navn og statistikk for sykkelnerder, i et hakeslippfotogent kulturlandskap.  Det hadde en spektakulær, hard og teknisk vanskelig finale i et like hakeslippfotogent middelaldersentrum som attpåtil står på FNs verdensarvliste. Alexandr Kolobnev vant på kreativt vis den første utgave, og sykkelprodusentene likte nyskapningen: Her kunne de vise at vanlige racere kunne brukes på grusvei! Suksess!

MONTE SANTE MARIE: Trek-Segafredo rekognoserer 11,5 km strada sterrata-bonanza. Foto: Kristof Ramon

Allerede året etter rev proffrittet seg løs fra L’Eroica-helgen. Rittet ble flyttet fra september til tidlig i mars. På terminlisten lå det nå etter de italienske sesongåpnerne men før etapperittet Tirreno-Adriatico. Vinneren var Fabian Cancellara. Store vinnernavn selger, men grus i kranken var det okkesom: Finanskrisen gjorde at Monte dei Paschi trakk seg som navnesponsor etter bare to utgaver.

OPPLØPET: Rittdag på Piazza del Campo. Sienas rådhus til høyre. Foto: Kristof Ramon

RCS måtte finne på et slående navn, og etter år med giftig ledelse kom en ny sjef, Michele Aquarone. Han og den kreative gjengen hans skjønte hvilken juvel som skulle finslipes, og de drømte garantert om det hvite støvet som rittet virvlet opp fra grusveiene, og de våknet opp med Strade Bianche – Eroica Toscana.

Første del av navnet er en genistrek. Strade bianche betyr hvite veier. Det er poesi for to hjul, vakkert nok til at proffer, amatører og fans vil ha mer. Se for deg de alternative navnene til nyskapningen: De kalte ikke rittet Gaiole-Siena, heller ikke L’Eroica Professionale, og Chianti Classico er et beskyttet varemerke, heldigvis.

Tenk på hvordan et navn kan kjipe ting skikkelig til. Tenk på London-Surrey Classic. Tenk på Tour des Fjords. Ingenting beskrev rittet bedre enn Strade Bianche, og ingen kalte det noe annet heller.

LIZZIE OG JENTENE: Boels-Dolmans rekognoserer i 2017. Foto: Kristof Ramon

Fabian Cancellara vant igjen i 2012. Rittet hadde fått fans verden over, ikke bare italienske tifosi. Medieinteressen ble større og rytterinterressen likeså. Det var en snakkis, et ritt klassikerryttere ville sykle og aller helst vinne også. Rittet ble viktigere enn de få UCI-poengene det ga. Starten ble flyttet til San Gimignano, byen med skyline fra før svartedauden, og vinnerlisten inneholdt nå notabiliteter som Philippe Gilbert, Michal Kwiatkowski og Zdenek Stybar.

GREIT TORG: Piazza del Campo, Siena. Foto: Kristof Ramon

Men noen i organisasjonen til Aquarone hadde vært kreative også bokføringsmessig, og han måtte gå, slik sjefer som ikke oppdager slikt ofte må. Noe av stilsikkerheten forsvant med ham, rittet fikk et nytt navn, Strade Bianche – Eroica Pro. Like fullt, ingen sa mer enn Strade Bianche. I 2015 flyttet starten til Siena, slik at start og mål ble på samme sted, og man la til kvinnenes Strade Bianche Donne. Det sydet og kokte i interessen.

Før 2016-utgaven erklærte RCS at enhver som vinner Strade Bianche tre ganger vil få en grusseksjon oppkalt etter seg. Åtet var ute og Fabian Cancellara, feltets mest pompøse, arrogante og absolutt mest uspiselige, men blant fansen uhyre populære, bet på. Med to seiere i banken var han bare et magadrag unna å få sin egen seksjon.   

MER JAG: Lotto-Belisol på jobb for Tim Wellens (i vest) i 2017. Det ble podium av det. Foto: Kristof Ramon

Den heftigste seksjonen er den 11,5 km lange som går over Monte Sante Marie. Den klatrer, men ikke jevnt, og for eksempel har den en utfor 90-pluss-venstre-over-krøn-sving som har brakt sorg, tenners gnissel og grå skrubbsår til flere enn én rytter. Det er også svært åpent oppå fjellet. I 2015 blåste ryttere regelrett av veien, og Elia Vivianis bakhjul gjorde som pannekaka i eventyret, det trillet sin vei.

Etter en episk finale mot Zdenek Stybar vant Fabian Cancellara for tredje og siste gang i 2016, og nettopp Monte Sante Marie-seksjonen har fra og med 2017 båret hans navn: Settore Fabian Cancellara. Kvinnerittet ble innlemmet i UCI Womens World Tours debutår 2016, og Lizzie Armitstead som har giftet seg med Philip og heter Deignan nå, vant. Det var først i 2017 at UCI ga herrerittet World Tour-status, forstå det den som kan, det var jo lenge etter at det ble en klassiker. På under ti år.

TO NEDE: Michal Kwiatkowski vant for annen gang i 2017. En seier til nå, så får han også en seksjon med navnet sitt på. Foto: Kristof Ramon