Den som har rumpa lenge på samme sted liker å sitte godt. Derfor har sykkelryttere tradisjonelt sittet på skinnet fra gemsen, et klovdyr som holder til høyt oppe i både Alpene og Pyreneene.
Men veien fra vi den gangen vi brukte en skinnlapp fra et geiteantilopedyr i baken, til dagens fuktabsorberende og støtdempende puter til mange tusen kroner, er lang.
Og den moderne puten i sykkelbukser har så vidt eksistert i 20 år.
KULTUR: Til og med Ernest Hemingway fattet sin interesse for sykkelbukser. Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen.
La oss ta et mikroskopisk, litterært dypdykk:
Ernest Hemingways obligatoriske roman «Og solen går sin gang» foregår på 1920-tallet. Den inneholder en kort passasje med belgiske og franske ryttere, sykkeltrenere og kvinnelig haleheng i Baskerland Rundt.
Det er middag:
«Han som lå best an i løpet, to minutter foran nestemann, hadde fått noen ubehagelige byller som plaget ham sterkt. Han balanserte hele tiden på kanten av stolen. Han var svært rød i nakken, og det lyse håret hans var bleket av sol. De andre spøkte med byllene hans. Han dunket i bordet med gaffelen.
– I morra, sa han, – skal jeg kjøre nesa så kloss neri styret, at det eneste som skal komme borti byllene er frisk luft.
En av jentene så på ham, og han flirte og ble rød. Spanierne, sa de, forsto ikke å bruke pedalene.»
ULLBUKSE: Fausto Coppi hadde sykkelbukse i ull, med pute av gemse. Foto: Cor Vos.
Ingen liker å sitte ubehagelig, men i gamle dager var distansene lenger og ikke hadde de skikkelige sykkelbukser.
I syklingens spede begynnelse ble det naturlig myke og semskede skinnet fra gemsen sydd inn i skrittet på sykkelbukser. Buksene var for øvrig vevd av ull, og ikke hadde de seler. For å ikke skli ned var de høye i livet.
Putene, altså gemseskinnet, ble satt inn med kremer som skulle hindre bakteriedannelsen som fører til kviser, altså byller slik Hemingway skriver, eller sadelsår som vi gjerne kaller det.
Vi har siden sett puter av både dådyr og silke, begge deler friksjonsløst og behagelig mot huden – men støtdempende var verden et dødt rådyr eller en lapp av silke.
TIDLIG UTE: Assos hevder de var først ute med lycra, men ikke sykkelbukser. Kleine reklamer var de også tidlig ute med.
Noe som kan ligne på dagens puter så vi først på 90-tallet. Castelli virker å ha vært først ute, etterfulgt av, eller i samarbeid med, italienske De Marchi. Denne delen av historien er ikke klar.
Men selv om puten er aldri så antibakteriell og friksjonsløs – ting skjer fortsatt i det svette underlivet til syklende menn og kvinner over hele verden. Sadelsår.
Sadelsår har ført til mye styggedom. Laurent Fignon tapte Tour de France med 8 sekunder, Tom Boonen mistet så godt som hele 2013-sesongen, og en kompis av meg mistet mesteparten av en sesong han også da en kvise på størrelse med en bordtennisball måtte skjæres bort.
I den utmerkede tyske dokumentaren fra Tour de France i 2003, Höllentour, eller Hell on Wheels på engelsk, smører den gamle soigneuren Eule inn puter trukket med gemseskinn i Rolf Aldag og Erik Zabels sykkelbukser.
– Jawohl Erik, dann sitzt du gut, sier han.
Jeg, som kom til sykling midt på nittitallet, hadde trodd at alle proffer satt på helsyntetiske puter slik jeg gjorde, men den gang ei. Det var enda en påminnelse om hvilken konservativ sport landeveissykling er. I 2003 gjorde man altså fortsatt sykkelputer av en høyst uskyldig slektning av geita.
I 2005 fikk du fortsatt kjøpt toppbukser med syntetisk pute, trukket i «chamois-imitasjon», for geita hadde fortsatt status i klesproduksjon.
Men hva er det med denne sjamåisen?
Gemse, altså dette geitedyret vi maser om, heter «chamois» på fransk. Googler du chamois får du opp like mange bilder av geiteantiloper som av sykkelbukser.
Vi tar oss en god porsjon lingvistisk frihet og skriver at det uttales «sjamoá», sånn omtrent.
Alle med den minste kjennskap til fransk skjønner at det er den selvfølgeligste ting av verden at ett ord kan ha to forskjellige meninger og to forskjellige uttaler. Chamois er altså både selve geitedyret, samt puten i sykkelbuksen. Og i hele verden omtaler også ikke-fransktalende sykkelbukser bare som «chamois».
GEIT PÅ NETT: Googler du chamois og ser på bildene som dukker opp, ser det omtrent slik ut.
Morsomt var det også første gang jeg var på en restaurant i Nord-Italia, der de gjerne snakker fransk, og hadde chamois på menyen. Når vertskapet hverken var stødige i engelsk eller hadde et forhold til sykling var forvirringen komplett.
– Det var noen fra Norge her, som lurte på om vi puttet geiter i buksen, snakket de trolig om på kjøkkenet.
Det hender at norske syklister kaller puten for en pad, hvilket er en språklig tragedie. Det norske ordet er pute. Om noen sier chamois, shammy eller pad, vet du altså både hva de snakker om og at de har ett og annet norsk ord å lære.
Landevei er opptatt av at du, som Erik Zabel, skal sitte godt. Vi mener at den moderne puten med elastisk minneskum og mykt syntetisk antibakterielt behandlet tekstil mot huden kanskje er det viktigste utstyret du trenger.
En god bukse, rett og slett. Kanskje lese denne testen av bukser, før du bestemmer deg?
Nyt at du sitter så godt som du gjør og send gemsen en sykkelkulturhistorisk takk. Dyret lever i beste velgående høyt oppe i de europeiske fjellene langt fra folk, sky som det er. Dersom du skulle se en gemse på alpeturen i sommer har du både godt syn og hellet ved din side.
Vi i Landevei ønsker deg alt hell, og null sadelsår.
Tilbake til Hemingway: Hvorvidt spanjoler av i dag forstår å bruke pedalene får vi la ligge til en annen gang.
SPIS EN SYKKELBUKSE: Chamois (geita, ikke sykkelbuksa) serveres ofte sammen med polenta i alpene. Foto: Tripadvisor.
