Geir Digerud – historien om det største talentet som aldri skjedde

Vi hopper tilbake i tid. Om ikke annet er oppgitt, er bildene i teksen hentet inn av Landeveis tidligere historiker og kulturattaché, Marcus Liebold, fra private kilder. Teksten i sin helhet er skrevet av Liebold.

1980: Som en konsekvens av at Sovjetunionen på første juledag i fjor invaderte Afghanistan har forbundssjefene besluttet at samtlige idrettsutøvere fra Norge skal boikotte sommerlekene i Moskva. 

Aldri i verden hadde Geir trodd at en politisk konflikt på den andre siden av kloden ville ødelegge muligheten for en medalje i Moskva-lekene.

Mange års forberedelser og iherdig trening hadde plutselig blitt visket bort med et enkelt pennestrøk. Deprimert kikker Geir på sykkelen sin som står nyvasket og skinnende langs veggen på rommet. I et lite sekund orker han ikke tanken på å røre den. 

Men alt treningsarbeid kan da ikke være forgjeves. I et forsøk på å riste av seg sjokket, spretter Geir opp, og slår så hardt på sadelen til sykkelen sin, at han kjenner smerten til langt opp i armen. 

– Jeg skal vinne store løp, og jammen bli proff! Aldri i livet gir jeg opp nå!

Allerede under 1979-VM i nederlandske Valkenburg hadde Geir vært så sterk at han kunne fått proffkontrakt. 

Profflagene hadde stått i kø for å huke tak i den talentfulle klatreren fra nord. Men den beskjedne unggutten hadde pent takket nei og istedenfor valgt å fortsette som amatør i ett år til, for nok en gang å få muligheten til å delta i de olympiske sommerlekene som kun var forbeholdt amatørryttere. 

Under OL i Montreal i 1976 hadde Geir vært for ung og uerfaren til å kunne hevde seg i et internasjonalt felt, men sommerlekene i 1980 skulle bli hans store gjennombrudd. Når Norges idrettssjefer nå hadde satt ned foten for norsk deltagelse, hadde Geir lenge forbannet skjebnen sin. 

Så langt han kunne huske tilbake, hadde det vært en hard kamp for å lykkes som syklist. Ikke at Geir manglet talent, tvert i mot. Av faren sin, Per Digerud, som hadde vært en mangemerittert norgesmester i flere idrettsgrener, hadde Geir arvet både den fysiske utholdenheten og mentale seigheten. 

Les også

Er du like sterk som Digerud? Finn det ut her:

Syklister elsker harde langturer, og dette er vår monumentale utfordring til deg: Gjennomfører du en av disse turene får du en premie i posten.

Oslogutten var en ukonvensjonell rytter som gjorde ting på sin egen måte, heller enn å følge de uskrevne rutinene i sykkelmiljøet. 

Geir trente sjelden sammen med andre syklister. Han likte å følge intuisjonen sin istedenfor å måtte forholde seg til en fast plan eller andres vaner. I sine yndlingsbakker Grefsenkollen og Holmenkollen kunne Geir trene i timevis, og sykle drag på drag uten å bli lei eller sliten. 

Med stålsykkelen fra DBS satte det tilbaketrukne talentet den ene rekorden etter den andre. Konkurrentene slet med å bryte dominansen til unge Digerud uansett om det var på flatmark, i bakkene eller på tempo. 

Geir kunne ikke nekte for talentet sitt for rivalenes skyld, selv om han tydelig følte misunnelsen og harmen i blikkene og kommentarene. Han kjente de bestes forbannelse, og det å være ensom på grunn av begavelsen. 

Situasjonen ble vanskelig når Geir nå også måtte gi avkall på de sportslige målsetningene. 

Midt i denne tunge sinnsstemningen hadde plutselig landslagssjef Birger Hungerholdt ringt, og spurt om Geir ville være med til Østerrike og sykle ritt. 

Østerrike rundt var et prestisjefullt løp, og et av de fremste rittene amatører kunne stille i. Den svært kuperte løypeprofilen favoriserte Geir samtidig som det ryktes om godt vær i Østerrike. 

Det var ingenting som den unge nordmannen faktisk hatet mer enn kaldt og vått vær. Pølsehjelm og sykkelcaps er ikke nok for å holde varmen for Digerud, aldri så norsk han er. Så om han unngikk å fryse nå, ville han bli med til alperepublikken.

Årets utgave av Østerrike rundt starter i Wien. Jostein Wilmann vant i fjor, men det faller ham ikke inn å sammenligne seg selv med trønderen. Mens Wilmann er en etapperytter som  vil få sin debut i Tour de France til sommeren, er Geir en endagsspesialist. 

Om han vinner et løp den ene dagen, kan han ha pinnestive bein den neste. Planen til Geir er derfor bare å gjemme seg vekk i feltet, og se an rittet fra dag til dag. 

Egentlig har han ikke lyst til å starte i det hele tatt. Selv om det kun er noen få hundre meter fra hotellet til startområdet, foreslår Geir for sin lagkamerat Stein Bråthen å kjøre seg bort, og slik miste starten. 

Men Stein vet hvilket argument han må bruke for å overbevise Geir. Det er usportslig å svikte lagkompisene sine på denne måten. Kort tid senere står derfor 24-åringen omringet av det norske landslaget og venter på startskuddet til gateløpet. 

Der står ungdomsvennen Svein Langholm. Like ved står kraftkarene Tom Pedersen og Dag Selander. Stein Bråthen og klatresterke Morten Sæther kompletterer laget. Geir må smile når han ser på den brokete gjengen. 

De er alle ryttere som med rett kan kreve at han skal yte sitt beste. 

Fra første pedaltråkk kjører Geir forrykende offensivt, han er skjerpet igjen. På de brede og fine gatene på rundløypen i Wien jager han konkurrentene og nøytraliserer ethvert bruddforsøk, til endelig Morten Sæther kommer seg løs og kaprer en fin tredjeplass. 

Også på de neste etappene til Linz og Salzburg er den 21-årige unggutten fra Glåmdal SK med. I Linz mangler det fattige 75 meter til den etterlengtede etappeseieren. Geir for sin del kunne ikke hatt det bedre. 

Han har fått tilbake kjøremoralen, og koser seg i det kuperte, østerrikske landskapet uten å måtte vise seg frem. For hver etappe som går, kjenner han seg i bedre form.

Les også

Pølsehjelmen - En hjelm av lær

Sykkelsporten innførte hjelmpåbud etter et at Andrey Kivilev døde i spurten i Paris Nice i 2003. Pølsehjelmen var forløperen til dagens hjelmer og egnet seg mer til å holde på sveisen enn til å beskytte hodet.

Fire av de til sammen ti etappene er allerede unnagjort, når den første, virkelige prøven venter på rytterne. 

En kort bakketempo fra Innsbruck til Igls står for tur. Selv om klatringen fra sentrum til foten av den kjente skibakken ikke er lengre enn 4,3 kilometer, så er det stigningsprosenten som gjør den til en tøff utfordring. 

Med sine sju prosent i snitt vil bakken avsløre for første gang hvilke ryttere som satser på sammendraget. Av alle mulige etappeprofiler er det denne som passer Geir best. På storskiva og med kraftfulle tråkk tar nordmannen fatt på klatringen til Igls. 

Han ser verken tilskuerne langs veien eller rytterne han tar igjen. Det eneste Geir ser, er kjedet som stadig ligger på det tyngste giret. 

Men rett før mål skjer det ubegripelige. Kransen på sykkelen til den norske amatøren låser seg. 

Geir taper verdifull tid, og blir vitne til hvordan Richard Trinkler fra Sveits kjører inn til etappeseieren med fire sekunders forsprang. Likevel er Geir bare glad. Dersom en så god rytter som Trinkler kun vinner på grunn av at han har hatt teknisk trøbbel, så må vel det bety at Geir har sjanser i sammendraget. 

Neste formiddag tar han over ledelsen i rittet, og får ikledd seg den gule ledertrøya. De sveitsiske og østerrikske rytterne kjører som om de har stjålet syklene, men det nytter lite mot en våken og helhjertet sammenlagtleder fra Norge. 

eller ikke det faktum at sveitseren Trinkler nok en gang vinner over Geir på ytterligere en tempo, denne gangen med fire tiendedeler, bringer Geir ut av balanse. Han ler og tøyser med lagkameratene sine i et kjør. 

Dette, er unge Digerud. Lukter han en mulighet, kommer styrken, og med dette selvsikkerheten. Geir kjenner seg heller ikke urolig når han kvelden før kongeetappen hører lagkameratene diskutere ryktene som går.

Les også

Hva har skjedd med utstyret på 100 år?

Vi har gravd i arkivet og overraskende nok funnet artikler helt tilbake til 1920. Her er spalten «Dette er utstyret du trenger for å sykle landevei» i utgavene fra 1920, 1950, 1980, 2000 og våren 2020.

I forkant av morgendagens beintøffe klatring opp til Großglockner skal det østerrikske landslaget ha inngått en allianse mot Norge, som ikke bare involverer de mindre distriktslagene fra Østerrike, men østblokklandene Sovjetunionen og Bulgaria også. 

m ryktene stemmer, er Østerrike villig til å betale store pengesummer under bordet for en av deres egne ryttere skal vinne.

Geir vet at han er den som klatrer best. Værvarselet er det eneste som gir ham grunn til bekymring. Neste morgen henger det tunge, regnfulle skyer over startbyen Saalbach. 

Over Großglockner, som ligger på 2500 meters høyde, er det meldt null grader med fare for snø. 

Som Geir og hans lagkamerater bestemte seg for i går kveld, så skal de gjøre etappen så hard som overhode mulig, og ikke la østerrikerne diktere løpsutviklingen. 

Rett fra start går derfor Morten Sæther i brudd. Han får med seg en sovjet-russer og østerriker, som dog heller vokter nordmannen enn aktivt å bidra til å øke ledelsen med egne føringer. 

Imens har det norske landslaget samlet seg rundt Geir Digerud bak i feltet. Det er nå de kan hjelpe ham, mens Geir senere må gjøre jobben selv. Merkelig nok vil ingen av de andre sammenlagtfavorittene ta initiativ og sette inn støtet. 

Trinkler og østerrikerne bare kikker på Geir og hans menn. Enten kjenner de ikke til Mortens klatreferdigheter eller har sett seg blind på Geir, men Sæther er allerede i bunn av stigningen til Großglockner. 

Han kvitter seg fort med sine bruddkamerater, og kjører jevnt og trutt mot toppen. Lagsjef Hungerholdt sekunderer at Glåmdalsyklisten leder med nesten fire minutter på hovedfeltet. Om ikke rytterne bak reagerer, vil han få servert etappeseieren på sølvfat. 

I mellomtiden har Svein Langholm lagt seg foran i feltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Taktikken er ikke å ødelegge for sin lagkamerat i front, men snarere å mørne rivalene til Geir. 

Da skjer det. 

Med en gang hovedfeltet er ved inngangen til bakken, smeller Geir til. 

Nordmannens pangåpning skremmer vannet av de andre rytterne, nettopp slik Geir håper på. Med stor fart og i uimotståelig stil tar Geir den ene etter den andre serpentinsvingen på vei mot toppen av Großglockner. 

Plutselig ligger det et tv-helikopter rett ved siden av Geir. 

Vinden rotorbladene lager er så sterkt at han holder på å bli blåst av veien og ned fjellsiden. Flere ganger må Geir vinke for å få unna helikopteret. 

Bruker østerrikerne skitne triks?

Men han øker forspranget til de øvrige sammenlagtfavorittene, samtidig som han minsker avstanden til mannen i front. Fire kilometer før toppen får han endelig kontakt med lagkameraten. Geir har kjørt som en gal og pulverisert ledelsen til Morten Sæther i den femten kilometer lange stigningen. 

Sammen får den norske duoen verdens beste amatører til å se ut som statister. Det er ikke til å tro at to nordmenn dominerer kongeetappen i Østerrike rundt uten å møte motstand. 

Hvor har det blitt av alliansen mot østblokken? 

Når Geir og Morten dukker opp ut av tåkehavet på toppen har det ikke gått mer enn 52 minutter siden Geir tok fatt på Großglockner. Dette er ny bakkerekord! 

Gjennomvåte og frosne stuper de norske rytterne ned mot dalen og mot mål. Når de ser mållinjen i Döllach, vet de at Geir vil bli den andre nordmannen i historien som vinner Østerrike rundt sammenlagt. 

Som takk hjelpen, slipper Geir forbi Morten rett før målstreken, og peker på mannen som ikke bare har tatt over ledelsen i klatrekonkurransen, og får kalle seg for «Großglockner-König», men som kommer til å bli nummer to i sammendraget også. 

Journalistene er allerede i ferd med å intervjue den norske seiersduoen når hovedfeltet kommer i mål. 

Til slutt hadde verken rivalene eller de østerrikske fjellene klart å tukte vikingen fra Norge. Geir vet at seieren sin i Østerrike rundt vil bli lagt merke til.

Det var i april han hadde sverget på å vinne store løp. Nå, skulle han jammen bli proff!

…