10 ting vi aldri kommer til å savne

1. Å bytte bremseklosser mellom karbon og aluhjul

For redaksjonens del er felgbremshjul historie, selv om vi definitivt anerkjenner at lette felgbremsracere fortsatt er skikkelig moro. Men en ting vi virkelig ikke savner, er å bytte bremseklosser hver gang karbonhjulene skulle på.

Det fantes, og finnes fortsatt, bremseklosser som fungerer greit på både aluminiums- og karbonfelger, men frykten for å ripe i filler karbonfelgene med små aluminiumsbiter i bremseklossene holdt oss våken om nettene. 

Trenger du forresten nye skivebremshjul, anbefaler vi at du blar gjennom denne testen.

2. Ikke kunne bruke wattmåler i ritt

Wattkranker var rådyre, vi sverget heller til treningshjul fra Powertap til under halve prisen. Det enorme, blytunge navet ga presise målinger, men var gjerne bygget på et hjul med 32 eiker, selvsagt altfor tungt til ritt.

De første powertaphjulene vi brukte var heller ikke trådløse, så sykkelen din så ut som et juletre fra Clas Ohlsson. Skulle du bytte batteri på dem gikk knokene til helvete også. Hvem hadde vel da trodd at wattmålere på noen få gram til under halve prisen var fremtiden? 

3. Tykke polyestertrøyer uten glidelås

Ulltrøyer var sabla varmt om sommeren, men de første polyestertrøyene var ikke stort bedre, ikke pustet de heller. De første trøyene var klamme, hadde bare glidelås ned til brystet, de strammet rundt bicepsen, ermene var så korte at du ikke fikk armvarmerne under dem.

De var også like lange foran som bak og for sikkerhets skyld satt de ikke tett på kroppen. De var egentlig bare dårlige ulltrøyer i et moderne materiale.

Vi gikk stort sett ned en størrelse for å få dem tette, klippet opp strikken i armene og sydde av og til inn paneler rundt livet. Dyre var de også, veltet du måtte mor lappe, det så i det hele tatt ikke bra ut hverken nytt eller brukt. 

4. Plastposeregnjakke

«Denne nye regnjakken er utrolig bra, den har lufting i armhulene», fikk jeg forklart en vårdag før avreise Belgia tidlig på 2000-tallet. For øvrig var jakken i plast, litt mer raffinert enn en remapose, men ikke veldig. Pustet gjorde den ikke, unntatt under armene.

Gore-Tex har vært på markedet lenge, men tettsittende og funksjonelle regnjakker har ikke funnet veien til syklister før de siste ti årene. Ta en titt på regnvåte Tour de France-etapper på yotube under Lance herjinger. Der sitter de i all slags spinnakere og må velge mellom ulike onder.

De blafrende jakkene finnes skjønt fortsatt i hopetall i pendlerstanden.

5. Forklare vintersykling

«Hvorfor går du ikke på ski?» Mens vi tidligere fikk høre dette hver eneste gang vi møtte noen under en vintersykkeltur, har resten av verden fått med seg at piggdekk og en gammel sliter av en sykkel er helt innafor. Akkurat nå jobber vi mer med å ignorere «har du prøvd sånn fatbike?».

Holder du til i Oslo, bør du bla gjennom vår store guide til hvor du sykler i Nordmarka i vinter.

6. 21 mm dekk med 11 bar

Ahh, hvem kan glemme da raske rullesyklister fikk spesialbestilt ekstra smale Zipp Tangente, limte dem på felger med 80 mm profil og pumpet til de ble blå i fjeset? Tanken om at smalere dekk var raskere var en seiglivet myte som fortsatt eksisterer.

Skulle en unngå gjennomslagspunktering måtte dekket være nesten like hardt som massiv gummi. Om det ristet selv på nylagt asfalt var det bra, om jekslene datt ut bedre. Zipps smaleste dekk i dag måler for ordens skyld 24 mm, en dekkbredde som var utenkelig å bruke tidligere da det var SYKT BREDT.

7. Magnesium

Snakker du med sykkelingeniører i dag er det mange som mener at magnesium er det absolutt beste materialet å lage sykler av, selv om vi aldri har fått det til. For det var nettopp det som var problemet, teorien har ikke blitt omsettelig i praksis.

Magnesiumrammer skulle være lette, det skulle være enkelt å gjøre dem stive i krankområdet og komfortable i bakrammen, men bransjen fikk det aldri til. Pinarello og Merida hadde store ressurser og var de ivrigste med metallet, men topprammene knakk i sveiseskjøtene.

Magnesiumrammer var for ordens skyld på topp i en tid da også karbonrammene hadde sine utfordringer for alle, litt prøving og feiling tåler vi. 

8. Folk som sier ESS-RAM

Ord som begynner med SR finnes så vidt vi vet ikke i det norske vokabularet, så da SRAM kom med en landeveisgruppe trodde så godt som alle det ble uttalt S-RAM. Uttalefeilen tok bolig i så godt som alle, men er nå heldigvis borte hos alle som eier en egen sykkel.

Dessverre sitter det fortsatt godt i hos enkelte. TV 2s folkeopplysning om sykkelsport er trolig den viktigste bidragsyteren til at Norge er en sykkelnasjon, og det som har gjort det mulig å drive dette bladet. Men senest i våres omtalte de damelaget Canyon-SRAM som Canyon ESS-RAM. Fy Paasche. Fy!

Liker du EssRam bør du lese vår test av den trådløse gruppen SRAM AXS.

9. Lance Armstrong

Han har flere Tour de France-seiere enn FRP har justisministere, eller hvordan var det igjen? Lance trenger ingen videre forklaring. Også Mao og Mugabe har sin fanskare. 

Lance er forøvrig ikke helt ute av sykkelsporten. På hvilken måte han fremdeles har innflytelse i dag, kan du lese mer om her.

10. Tørkesnorer

Da produsentene flyttet gir fra underrøret til styret, hadde de forenklet sagt to valg. Raffinert presisjon, eller grov mekanikk.

Campagnolo valgte det siste, og på denne måten kunne du gjemme girvaieren under styretapen. Shimano valgte det første, og da gikk girvaieren rett ut av hendelen, slik at strømpene på folkemunne ble kalt tørkesnorer.

Campagnolo hadde tung giring med kraftige klikk, Shimano var raffinerte og du kunne formelig føle den smidige presisjonen. Pent var det ikke, og først i 2009 forsvant tørkesnorene fra markedet. De finnes skjønt fortsatt på de aller rimeligste gruppene.