Tenk at folk drikker cola til lunsj. Voksne mennesker går i butikken og kjøper cola, til seg selv eller kanskje et barn. Det er galskap spør du meg, for jeg har syklet ritt og jeg har sett hva cola gjør med mennesker.
For i ritt sykler jeg i fire-fem, noen ganger seks timer. Noen ganger 12, 17 eller 24 også. Og der drikker vi cola. På slutten av rittet, akkurat som proffene. Et siste forbrukslån som skal sørge for at vi kan forlate dødsleiet med et smell.
En halvtime fra mål får vi colaboksen. Med sikkel i hele ansiktet, det er usikkert om det er et grep rundt styret vi har eller om hendene bare henger i bukken, og ingen vet strengt tatt hva noen heter lenger. Men så kommer den. En cola. En kald cola. En iskald, 0,33 liter cola, på boks.
Pfft.
TØRST: Laurens ten Dam med en iskald cola. Klok mann, må vite. Foto: Cor Vos.
Det er som ny trener i en nedrykkstruet Premier Leauge-klubb. Minutter senere er vi tilbake der vi var da alt gikk så bra, der vi var da vi turte å følge angrep på angrep, for uansett hvor mange angrep vi dekket visste vi at det ville være mer igjen til spurten.
Uansett hvor fort rulla går, tar vi føringene igjen, runde etter runde, for vi har fått i oss en iskald cola. Fra boks. 0,33 liter med svart sukkerlake på en liten aluminiumsdunk gjør at vi går fra dødsdømt til bøddel. Og dette drikker altså voksne og barn til lunsj.
Og cola virker. Gang på gang. Men det finnes forutsetninger. Skal colaen virke må den være kald. Isende kald. Romtemperert cola skummer og vokser i munnen, en fråder og brekker seg. Varm cola spruter mer ved åpning, og har dårligere pfft-lyd. Det klistrer seg til tennene. Det går ikke ned. Det er som å servere soyabønner i en barnebursdag når de tror de får pølse.
Skal du lange i et sykkelritt og tenker at det ikke er så farlig om colaen er kald eller passe kald – Jeg finner deg. Jeg finner dere alle. Jeg oppretter avlsforbud på deg og alle andre med en genprofil som ligner. Slektstreffet du var på i Volda blir din families siste.
MINICOLA: Klatrere holder naturlig nok colastørrelsen på et minimum. Men cola må de ha. Foto: Cor Vos.
Eller enda verre. Cola servert på plast. På flaske, med kork. Umulig å åpne når en har hammeren. Umulig å svelge, fordi det smaker vondt med cola på plastflaske. En flaske er lang, så når den snus ved drikking blir det voldsomt til skumming, ofte mer enn praktisk mulig å håndtere i sone 5. Kullsyren forsvinner. Dårlig grep. Feil munnhelling. Flaske i grøfta.
Selv ikke under kaffestoppen fungerer plast eller feiltemperert cola. Og vet du hva? Du har ikke noe med å åpne colaen min heller. Det føles tryggere med eget pfft enn en servitør som heller bitte litt cola blant veldig mye isbiter.
Og så har du menneskene som bare vil se verden brenne. De som serverer varm cola på plastflaske. Visste du at en får strafferabatt om en utfører drap på grunn av varm cola på plastflaske? Visse ting gjør man bare ikke.
UNØDVENDIG: En gang sponset Coca Cola sykkelsporten. Helt unødvendig, skulle det vise seg. Foto: Cor Vos.
Uten cola, ingen avslutning. Colaen må komme.
Uten den kalde colaen på boks, blir syklingen til et svart, ondt mareritt ingen kan klatre ut av. Et kortvarig mareritt, som vil føles som et vondt år. Som en sesong der du under hvert eneste ritt vil ha en sur svigermor som står i veikanten for å lange. Der står hun, glad og fornøyd, med lilla hår, brillene til Arne Scheie og en plastpose fra Kiwi. I posen finner du en varm, 1,5 liters flaske hun har ristet så det skal bli enklere å drikke. En diger flaske med sukkerfri cola.
Fra First Price.
Med energien fra en cola kan du løfte en bil 100 meter til værs. Om du er syklist kan du med energien fra en cola fullføre rittet som førstemann, fullføre med stil, eller simpelthen – med verdighet.
Bare la den være kald, uåpnet og på boks. For kan jeg løfte en bil 10 meter til værs, bare tenk hva jeg kan gjøre med deg.
VARM COLA? Uvisst, men ikke usannsynlig. Foto: Cor Vos.
