cola som energidrikk

Denne artikkelen sto første gang på trykk i magasinet Landevei 2020. Saken er republisert 01.01.2024.

Og i ritt, der drikker vi cola. På slutten av rittet, akkurat som proffene.

Du kan kalle colaen et siste forbrukslån som skal sørge for at vi kan forlate dødsleiet med et smell. 

En halvtime fra mål får vi colaboksen. Med sikkel i hele ansiktet, det er usikkert om det er et grep rundt styret vi har eller om hendene bare henger i bukken, og ingen vet strengt tatt hva noen heter lenger.

Men så kommer den. En cola. En kald cola. En iskald, 0,33 liter cola, på boks. 

Pfft. 

Det føles som å få en ny trener i en nedrykkstruet Premier Leauge-klubb.

Minutter senere er vi tilbake der vi var da alt gikk så bra, der vi var da vi turte å følge angrep på angrep, for uansett hvor mange angrep vi dekket visste vi at det ville være mer igjen til spurten.

Uansett hvor fort rulla går tar vi føringene runde etter runde, for vi har nemlig fått i oss en iskald cola. Fra boks. 0,33 liter med svart sukkerlake på en liten aluminiumsdunk gjør at vi går fra dødsdømt til bøddel.

Og dette drikker altså voksne og barn til lunsj. 

Cola virker. Gang på gang. Men det finnes forutsetninger.

Skal colaen virke må den være kald. Isende kald. Romtemperert cola skummer og vokser i munnen, en fråder og brekker seg.

Varm cola spruter mer ved åpning og har dårligere pfft-lyd. Varm cola klistrer seg til tennene og går ikke ned. Det er som å servere soyabønner i en barnebursdag når de tror de får pølse.

Skal du lange i et sykkelritt og tenker at det ikke er så farlig om colaen er kald eller passe kald:

Jeg finner deg. Jeg finner dere alle.

Jeg oppretter avlsforbud på deg og alle andre med en genprofil som ligner.

Slektstreffet du var på i Volda blir din families siste.

Eller enda verre. Cola servert på plast. På flaske, med kork.

Umulig å åpne når en har hammeren.

Umulig å svelge, fordi det smaker vondt med cola på plastflaske.

En flaske er lang, så når den snus ved drikking blir det voldsomt til skumming, ofte mer enn praktisk mulig å håndtere i sone 5.

Kullsyren forsvinner. Dårlig grep. Feil munnhelling. Flaske i grøfta.

Selv ikke under kaffestoppen fungerer plast eller feiltemperert cola.

Og vet du hva? Du har ikke noe med å åpne colaen min heller. Det føles tryggere med eget pfft enn enn andres. 

Og så har du menneskene som bare vil se verden brenne. De som serverer varm cola på plastflaske.

Visste du at en får strafferabatt om en utfører drap på grunn av varm cola på plastflaske? Visse ting gjør man bare ikke. 

Uten cola, ingen avslutning. Colaen må komme.

Uten den kalde colaen på boks blir syklingen til et svart, ondt mareritt ingen kan klatre ut av. Et kortvarig mareritt, som vil føles som et vondt år.

Som en sesong der du under hvert eneste ritt vil ha en sur svigermor som står i veikanten for å lange.

Der står hun, glad og fornøyd, med lilla hår, brillene til Arne Scheie og en plastpose fra Kiwi.

I posen finner du en varm, 1,5 liters flaske hun har ristet så det skal bli enklere å drikke. En diger flaske med sukkerfri cola. 

Fra First Price. 

Med energien fra en cola kan du løfte en bil 100 meter til værs. Om du er syklist kan du med energien fra en cola fullføre rittet som førstemann, fullføre med stil, eller simpelthen – med verdighet.

Bare la den være kald, uåpnet og på boks. For kan jeg løfte en bil 10 meter til værs, bare tenk hva jeg kan gjøre med deg om du ikke gjør som jeg sier.