Test av sykkelbrettspillet Flamme Rouge

La oss spole tilbake til i fjor sommer, da vi var uvitende til at akkurat dette spillet skulle trumfe utendørssykling om et halvt år.

Vi er på en hytte på fjellet, og rittet er for lengst i gang. 

– Rouleuren min flytter syv, og spurteren min tre, sier Gjermund. 

De grønne plastsyklistene flyttes bortover brettet. 

– Ajajaj, spurteren min flytter to, og rouleuren min fem, svarer jeg kjapt. 

– Det betyr at jeg blir liggende i vinden, og ennå er det lenge til bakken, følger Gjermund opp. 

– Passer dårlig, legger han til.

Dette er kveldens femte ritt, og det ligger an til å bli flere. Revansjeoppgjør. Så hva driver vi egentlig med?

I esken til Flamme rouge finner vi 21 veistumper utformet som puslespillbrikker, som kan komponeres til seks ulike traseer. Løypene bærer navn som Ronde van Wevelgen, Firenze Milan eller La Classicissima. Løypene stiller således ulike krav til taktikk og disposisjoner.

Vi har to brikker hver, en spurter og en rouleur. Vi har delt ut 15 kort av ulik valør, som angir hvor langt brikkene våre skal flyttes. Spurteren kan i få og voldsomme støt flytte langt, rouleuren er jevnere i sin jakt på seier. 

Og så begynner moroa. De brikkene som ligger først i spillet ligger også først i vinden, og må trekke utmattelseskort. Når kortbunken siden skal stokkes, vil Gjermund ha flere kort som gjør at han så vidt beveger seg bortover brettet. Jeg har vært god til å lese ham, og ligget midt i feltet hele runden, i dragsuget, og spart krefter.

– Jeg planlegger å klinke til med spurteren på slutten, og bruke nier-kortene etter bakken, sier jeg. 

Han vet selvsagt at jeg har noen nier-kort på lur, men han vet også at jeg må ha flaks for å trekke akkurat de kortene. 

Vi fortsetter på flatene med våre taktiske manøvre. Rouleuren min blir etter hvert kjørt av, et kjempeproblem, for nå blir også den rytteren liggende i vinden – også han må trekke utmattelseskort. Og når vi kommer til en klatring om litt, spiller det ingen rolle hvor nærme feltet han er, han må trekke utmattelseskort uansett, for dragsugselementet i spillet opphører nemlig i motbakkene.

Er Gjermund i tillegg først over bakketoppen kan han spare mye krefter.

I utforkjøringene vil utmattelseskort som ellers lar deg flytte to steg, plutselig være verdt fem plasser på brettet.

Jeg får panikk og brenner et nierkort på spurteren, men kommer ikke over bakketoppen. Holdt jeg ikke hodet kaldt nok? Hva ville Kristoff gjort? Og hva med Gino? Edvald? Jeg trekker nye kort. Tre toere. Kjempesmell. 

Gjermund vinner denne runden også. Han har et sterkere sykkelhode enn meg, men jeg slo han på «Ballons Central», og det skal vise seg at jeg vinner de kommende to rundene i Wevelgem.

– Du har jo bare flaks på slutten der, sier han før vi omsider bestemmer oss for å ta kvelden.

Passer ypperlig for bare to spillere

Dag to. Hvor mye er egentlig flaks, hvor mye er taktikk, og kan en hvilken som helst ikke-syklist som herjer i Ludo også gjøre det bra i Flamme Rouge?

Det ubesvarte spørsmålet har gnaget våre sinn slik doping red proffsyklister som en mare på 90-tallet. For å teste tesen spiller vi nå flere runder med nøytral spiller. Den nøytrale spilleren får de samme kortene som oss.

Den eneste forskjellen er at vi stokker den nøytrale bunken hver eneste runde – slik at hens taktiske (ikke-eksisterende) ferdigheter blir erstattet av ren flaks, eller uflaks.

– Spurteren henger med, men han kommer til å bli kjørt av i bakken, sier Gjermund. 

– Det tror jeg også, men jeg er litt usikker på den nøytrale rouleuren som ligger i brudd. Hva tror du han kan oppnå?

– Han kan bli farlig, men han kommer ikke til å vinne. Tror jeg, svarer han.

Gjermund får rett i tesen. Spurteren henger med over bakken, men detter av. Rouleuren blir tatt igjen på oppløpet. Og resultatet blir det samme på absolutt alle banene. De tilfeldige trekkene den nøytrale spilleren gjør vil av og til virke skumle, men vinne klarer hen aldri.

Like fullt tilfører den nøytrale spilleren et joker-element til spillet, akkurat slik uforutsigbare ryttere kan gjøre. Vi kan utnytte spilleren og ligge i dragsuget hans, men da må også vi ha flaks. Den nøytrale spilleren tilfører så mye moro, at vi bruker den resten av hytteturen. 

Når vi pakker sammen spillet er vi fortsatt venner, og jeg har bestilt Flamme Rouge på internett, med to utvidelsespakker.

Hva er i utvidelsespakkene?

Vi har ikke spilt fulle runder med utvidelsespakkene, kun testet dem kort.

Pakken som heter «Peloton» gir deg mulighet til å utvide antall deltagere fra fire til seks, i tillegg til at det følger med flere brikker som gir enda flere traseer. Her er både brostein og grus inkludert, i tillegg til smale partier der feltet vil ligge på strek, og du ikke kan komme forbi uansett hvor gode kort du har.

Værpakken som heter «Meteo» er også verdt å bestille, for her vil både regn og sidevind kunne splitte feltet, og gjøre den taktiske kjøringen null verdt. Er du sist inn på et smalt brosteinsparti etterfulgt av sidevind, kan du like så godt begynne med oppvasken.

Kort oppsummert er Flamme Rouge en høydare av et brettspill, et virkelig must for enhver syklist. Kjøpes på internett eller bestilles hos din lokale bok- og lekeforretning.

Pluss: Lav pris, for to til seks spillere, gir umiddelbar lyst til rittdeltagelse, passer like bra til farris som kirsebærlikør, fysisk form spiller ingen rolle, to spillutvidelser der vær og underlag kan snu opp ned på hele spillet, kan være sjargongutvidende.

Minus: Kan ikke kobles opp mot Strava, Facebook eller Instagram, høy vekt, ikke spesielt stivt, høy luftmotstand, for stort til å ha på lommen, litt uklare regler gir rom for ampert felt, gir ikke økt terskelwatt.