Men frosken min kysser du aldri

Som da jeg syklet USA på tvers for noen år siden, helt alene, da var det bare meg og Time. Han var stroppet fast med ryggen mot fartsretningen og blikket mot meg, både praten og tråkket gikk lett.

Vi hadde reist sammen før, men dette var første gangen vi virkelig hadde tid til å bli kjent. 

Frosken var navnløs da den ble kjøpt inn på Rainforest Café i Seattle for omtrent 24 år siden, men etterhvert som den ble med på reiser i både USA, Europa og Afrika, ble den døpt «Time». Når folk spurte hva frosken het og hvorfor jeg hadde den med, lød dialogen omtrent slik. 

– Why is he called Time?

– I can count on him. Time will get me there. 

Slik ble altså den blå pilgiftfrosken, hvis naturlige habitat er regnskogen i det nordlige Brasil, den er ikke giftig for mennesker altså så vet du det, bare for fugler og mindre rovdyr som har den som bytte, med meg på tur. Og hver gang det buttet litt mens jeg krysset USA, sa jeg til meg selv:

– Time will get me there.

Det gjorde Time, og båndet oss i mellom ble om mulig enda sterkere.

Time har levd hele sitt liv med utsikt i forskjellige vinduskarmer. Da jeg bodde på Carl Berner hadde han utsikt over Ola Narr, parken der ingen ringere enn Einar Gerhardsen tenkte og spankulerte.

På Røa bodde han stort sett i en liten blomsterpotte som har hengt i vinduskarmen.

Da en kvinne dro, kastet hun i samme slengen kaktusen som var i den lille potta til pers i hagen, det var vilt raseri og av årsaker jeg ikke kan forklare var det kaktusen som fikk bøte med livet – ikke potta – kaktusen ble tatt ut av potta og kastet – selv om jeg korrekt påpekte at det måtte da være bedre å kaste både potte og kaktus i ett – men det var det ikke, og da potta ble ledig satte Time seg i lotus-stilling i terracottaen, og nøt en svevende, bekymringsfri tilværelse med lange, solfylte dager.

Der hang han til jeg ble omplassert til Torshov, der han fortsatt bor i en vinduskarm den dag i dag. 

Times mange bosteder er i denne soga viktig. Mellom flyttingen har han vært maskot på fottur i Zambia og Zimbabwe, og på toppen av sekken under stekende, sørafrikansk sol. 

Han har kjørt ski i Alpene, han har vært med på pipeoppgradering i Nordmarka og han vært med på bikepacking i California, ja han var til og med i bilen en gang jeg holdt på å bli spist av en krokodille i Sør-Afrika.

Der jeg med årene har fått et vindslitt ansikt, er Times blå drakt like frisk og skinnende som da han var ny – det er som han nesten aldri har sett dagslys. 

Også Time har hatt sitt nær-døden-øyeblikk. Vi hadde besøk en dag, av en familie med barn. Men i mangel på barneleker i vårt hjem, ble jeg kommandert til å låne bort Time.

Jeg så for meg at ungen plutselig skulle rope «se, frosken har mistet et bein»! Eller enda verre: At frosken skulle kysses av ungen, og med det bli til en prins. 

Det ville vært trist, for da hadde jeg måttet sykle rundt med en prins og en hvit hest på styret neste gang jeg krysset et kontinent. 

Jeg hadde ikke annet valg enn å bli med å leke kvelden vi hadde besøk, under den sosialantropologiske termen skjult deltagelse. Time overlevde, jeg fikk ros for å ha vært flink med barn og jeg fikk flyttet Time tilbake til stedet som gjør at han og jeg får ro: 

I vinduskarmen, med blikket vendt mot nye eventyr.

Der blir han, til neste gang han stroppes fast på styrevesken.