Det er en varm fredag i lille Gueugnon, i Bourgogne-France-Comté-regionen, øst i Frankrike.
Thor Hushovd har nettopp måttet tåle et nytt nederlag i spurten mot Mark Cavendish, men beholder fortsatt den grønne poengtrøya i touren.
Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.
Han møter på sin gamle venn Johan Kaggestad i mixed zone, og mannen med barten utbasunerer entusiastisk:
«Du har sjansen på etappen mot Revel. Det er en bakke mot slutten der Cavendish aldri kommer seg over», lyder oppmuntringen fra utholdenhetsorakelet fra Modum.
Som journalist for sykkelnettstedet procycling.no tenker jeg at «her ligger det en sak», så da jeg finner igjen Kaggestad for meg selv noe senere, tar jeg turen innom for å høre om han kan gi meg litt mer kjøtt på beinet.
Han står lent inn mot et sperregjerde med armene hevet, som om han strekker litt ut på ryggen etter en lang dag i boksen. Ulastelig antrukket som vanlig, men svetteringene i armhulene avslører at også han lar seg plage av heten.
– Har du mulighet til å svare på noen spørsmål til procycling.no om Thors grønne trøye?, spør jeg.
– Kjør på! KOM IGJEN!, lyder svaret.
Meningers mot
Den offensiviteten der, og den holdningen om at du aldri er til bry, er noe jeg forbinder med Johan Kaggestad.
Han legger ut om at den første uka nå er unnagjort, og at rytterne har pådratt seg 20 prosent av den totale slitasjen. Altså vil spurtstyrken svekkes ytterligere i løpet av dagene som venter.
Thor skulle for øvrig ikke vinne i Revel eller reise hjem med grønn trøye fra touren det året. Det var samme året da han kastet seg ut i brudd over Tourmalet på jakt etter poeng.
Cavendish vant heller ikke den trøya til slutt. Det gjorde Alessandro Petacchi. Men jeg utelukker ikke at «Oksen fra Grimstad» hadde latt seg inspirere av noen av samtalene med motivator Kaggestad underveis.
De analytiske evnene hans er blitt til allemannseie via sendingene hos TV 2. Det gjelder også blant norske journalister.
– Jeg er freelance, jeg. Så det er ingen som eier meningene mine, er et annet sitat fra Kaggestad Sr.
Og det har fungert. I Norge var det i mange år ikke en skikkelig artikkel om sykkelsporten om du ikke har uttalelser fra minst ett blad Kaggestad.
Johan er samtidig en mann som er viden kjent for å si sin hjertens mening. Han kan mislike autoriteter, og har vært fall ikke noen skrupler når det gjelder å stå opp mot dem.
– Jeg synes egentlig det er drita feigt å snakke med en talkshowvertinne om dette. Han burde da ha baller nok til å ta dette inn for USADA, smalt det fra Kaggestad etter at en hardt presset Lance Armstrong innrømmet sitt eget dopingbruk i nøye regisserte omgivelser hos Oprah Winfrey i januar, i januar 2013.
Få eksperter var mer krystallklare i sin fordømmelse.
Skulk med stil
Fire år senere møtte jeg Johan Kaggestad til en prat før avreisen ned til touren med TV 2, sommeren 2014. Jeg inviterte ham rett og slett til lunsj på Café Europa ved Holbergs plass.
Glad i mat har han alltid vært, og han brukte sågar avtalen med meg som et påskudd til å slippe unna deler av et seminar med arbeidsgiveren hans.
Som 71-åring fortalte mens han slurpet kyllingsuppe:
– Jeg ser jo at det går mot slutten, er du gæren? Jeg synes jo selv at jeg er en 18-åring i hodet. Jeg er skikkelig barnslig, altså. Jeg fortrenger alderen min. Dersom jeg treffer andre 70-åringer, så får jeg helt hetta.
En barnslig 71-åring som fremdeles kunne sleive med kjeften. Året i forveien hadde han og makker Christian Paasche bedt leserne om å sende inn bilder av frukt med navnene til de norske rytterne eller Kaggestad.
En seer sendte inn bildet av en gulrot med påskriften «Kaggis», hvorpå sykkelnestoren utbrøt:
– En erigert gulrot. Den var sterk.
Paasche mistet det fullstendig, og det tok ikke langt tid før «Kaggis» hikstet etter.
– Jeg kan også være sleivete, og jeg tror folk setter litt pris på det. I fjor var det den med den erigerte gulroten, og så var plutselig det det mest sette klippet på TV 2 sine nettsider, og så er det i gang, fortalte Kaggestad den gangen.
Muffins i solsteika
I dag er ikke Kaggestad lenger den mannen han en gang var. Det er ingen hemmelighet, og ingen er nok mer lei seg for det enn hovedpersonen selv.
Jeg møtte ham på Modumheimen i høst for Nettavisen, dagen før hans egen 80-årsdag. Selv om han fortsatt er klar i hodet og kan gjøre seg forstått, så har hans fantastiske evne til å fortelle historier og begeistre sloknet.
Han har fortsatt så lyst, men det er ikke like lett å finne ordene lenger.
Derfor inntar sønnen Mads ofte rollen som sufflør. Et samspill som fremdeles fungerer utmerket.
Sommeren 2020, da COVID-19 hadde festet sitt jerngrep over verdenssamfunnet, var jeg på Kaggestad gård ved to anledninger. Her spilte vi inn to episoder av podcasten «Tidenes Tour de France».
Den siste var i august det året. Etterpå var jeg rødsprengt i panna etter to timer med sol i fleisen på det vakre gårdstunet hans. Vi gaflet i oss muffins, drakk vann og kaffe og framførte våre egne drømmelag fra Tour de France-historien.
Han stilte forberedt og ga ikke i et sekund uttrykk for at det var en slitsom økt for hans del.
Jeg har tenkt på denne episoden i ettertid, for selv om han fremdeles skjulte det godt – var helseplagene hans ganske omfattende allerede her. Senere den høsten presset han seg igjennom sin siste opptreden bak mikrofonen hos TV 2 – symptomatisk nok, og nok også heldigvis – skjedde det fra kanalens studio i Oslo.
Underveis i kommenteringen orket han mindre og mindre, men «sto likevel ikke av».
– Det var et signal, men jeg trodde at det ville gå over. Så smalt det noe så jævlig. Jeg har aldri hatt det så vondt i mitt liv. Jeg satt i sengen og hylte. Det var jævlig. Da ble jeg puttet inn i en sykebil og sendt av gårde, har han uttalt til TV 2 etter at diabetes fikk nyrene hans til å kollapse fullstendig.
– Hørte du det, Netti!?
I løpet av de to besøkene i forbindelse med podkasten, tenkte jeg at jeg fikk benytte sjansen til å si noen rosende ord til mannen som for alltid har satt sitt vannmerke på norsk sykkelsport.
– En ting som jeg tror gjør at folk setter pris på dere Kaggestad’ene, er at det er redelige og høflige folk. Det ligger en solid dose folkeskikk i bunnen, sa jeg.
- Hørte du du, Netti (henvendt mot kona Janette). Han kalte oss høflige!, sa han og hikstet.
Det hadde opplagt vært noen runder med diskusjoner der, om ektemannens noe offensive, verbale spillestil i det offentlige rom.
I etterkant av Idrettsgallaen er Johan Kaggestads navn på alles lepper, etter at han nok en gang ble oversett i utvelgelsen til «Årets Hederspris».
Det spekuleres i at hans mange uttalelser mot autoritetene innenfor norsk idrett nå dukker opp og «biter ham i ræva».
Det jeg er mest opptatt av er at mannen får sin hyllest før det ugjenkallelig er for sent. Jeg tror ikke Johan sitter og venter på noen ærespris, men som familien også peker på; så varmer engasjementet.
Jeg tenker at det aller viktigste for ettermælet hans, er de gode historiene. De han selv elsket å fortelle.
Som for eksempel da TV 2 kjøpte rettighetene til vinter-OL i Sotsji (2014) og Rio de Janeiro to år senere. Rettigheter NRK hadde hatt i sin portefølje siden Squaw Valley tilbake i 1960.
Under kanalens OL kick off ba TV 2 de ansatte om å snakke pent om NRK tross at rettigheten nå var i deres hender.
Da tok Johan Kaggestad turen opp på scenen og ropte inn i mikrofonen:
«Vi skal ta rotta på NRK»!
Den Johan jeg vil minnes. Om andre velger å hedre ham – eller ei.
