Slik definerer vi asfalt og grus

Parkett

Dekkvolum: 19–23

Drømmeunderlaget overfor noen. Hver gang vi sykler på nylagt asfalt tenker vi at «det er som å sykle på parkett».

Drømmen om det forgjettede underlaget trenger ikke lenger være en drøm, om ikke lenge står velodromen på Sola klar, og du kan teste hvordan det oppleves å sykle når underlaget er uten skjøter eller mikroporer som selv nylagt asfalt har.

Rullemotstand vil fortsatt ha noe å si, men opplevelsen av at det bare er vinden som setter en stopper for toppfarten er ganske morsom.

Asfalt

Dekkvolum: 25–32 mm

Dette omfavner alt fra svart, nylagt asfalt, til lappete og slitt veibane. I 2011 så folk rart på oss da vi hadde mot til å teste 25 mm dekk i landeveisritt, i dag finner du knapt asfaltsykler som leveres med under 25 mm, Specializeds aero-og landeveissykler kommer utelukkende med 26 mm dekk.

Så lenge underlaget er fast og uten løse partikler på overflaten, er det fortsatt relativt lite dekkvolum som er det beste. Her er det heller personlige preferanser som bør avgjøre om du havner på 25 eller 32 mm volum.

Er du i tvil? Til ritt, trening og rask sykling anbefaler vi opp til 28. Skal du nyte opplevelsen, eller sykle virkelig langt, bør du lande mellom 28 og 32 mm.

Oljegrus

Dekkvolum: 28–35 mm

Denne asfalttypen blir sjeldnere og sjeldnere. Teknologien er utdatert, og du finner den stort sett bare på mindre veier med lite trafikk, typisk i hytteområder.

Oljegrus kjennetegnes ved at det kan virke som en masse småstein er limt fast til et oljelag. Oljegrusens kvalitet vil da avhenge av dette blandingsforholdet.

Oljegrus kan være like ubehagelig å velte på som en osterasp (vi har prøvd), men det kan også oppleves som å sykle på en lakkert grusvei. Både skarpe kanter, hull og spisse steiner kan gi punktering, så vi anbefaler å gå opp på dekkvolumet til minst 28.

Brostein

Dekkvolum: 28–35 mm

Brostein er det absolutt mest sagnomsuste underlaget i sykkelsporten. Å sykle på brostein i seg selv er like håpløst som det er idiotisk. Men opplevelsen av å sykle på brostein i konkurranseformat, enten det er med gode venner eller i et ritt, gjør at du føler deg som en del av historien.

Maktbalansen i vennegjengen forstyrres, proffene ødelegger sykkelen eller resten av sesongen, og alt handler om å gjøre lidelsen minst mulig.

For ti år siden var 28 mm dekk avant garde, mens vi i dag ser proffer med dekkvolum helt opp til 32 mm. Skal du sykle turrittet Paris - Rouabaix anbefaler vi minst 28 mm, helst mye mer!

Grus og gravel - den nye vinen

Om du skulle være i tvil, grus og gravel er det samme. Men bransjen kaller det naturligvis gravel siden engelsk er et bittelitt større språk enn norsk, og Norge har for lengst tatt etter.

Gravel indikerer også at grussyklingen foregår med bukkestyre, ikke terrengsykkel. Landeveisidentiteten er således beholdt, det er skarpe solskiller og rask sykling som gjelder.

Kall det gjerne gravel og kall det gjerne grus. Men hva slags dekk velger vi til de ulike grustypene?

Sportsgrus 

Dekkvolum: 28–40 mm

Begrepet Sportsgrus eksisterer primært på folkemunne, og definerer hardpakkede grusveier med hyppig trafikk. Felles for grusveier der mange biler kjører er at de blir hardpakkede, og hjulsporene kan ofte være av bedre kvalitet enn mange asfaltveier. En annen fellesnevner er at det er bilen som er fokus, stigningsprosenten blir aldri for bratt, og svingene heller ikke for krappe - vanlige personbiler skal kunne kjøre her, større lastebiler også.

Dette er gjerne hovedtransportårer i og rundt hyttefelt, veier til skogsdrift eller veier som simpelthen ikke har fått asfalt ennå av ulike årsaker. På denne type grus kan det fint holde med 28 mm dekk, men også på disse veiene finner du løsgrus, vanndammer og vaskebrett.

Grov grus

Dekkvolum: 700: 32- 40 mm, 650b 47mm

Grovt oppsummert er dette all den andre grusen du måtte finne på å møte på din vei. Dette er altså fortsatt en grusvei laget for biltransport. Men det er kanskje ikke like mange biler der, veien er ikke like godt vedlikeholdt, og er det helt på ny grus tar det lang tid før det blir hardpakket.

Her må du opp i dekkvolum, eller kanskje gå over til 650b-dekk. Vi møter ofte en kombinasjon av fin løsgrus og grov løsgrus over hele overflaten, selv om det gjerne er mer hardpakket mellom hjulsporene. Grøftene kan virke umulig å sykle på med mindre du har ordentlig voluminøse dekk.

Traktorvei

Dekkvolum: 650b, 47mm

Dette er en vei der det vokser gress midt i, samt på begge sider av veien, med dype hjulspor det er krevende å komme ut av.

Underlaget i hjulsporene kan godt være tørr, hardpakket leire eller sand - strengt tatt ideelt å sykle på. Men ofte er det gjørmete, steinete, hullete og ikke noe som løfter en flott langtur.

Men skal du ut på langtur på grusveier, der en traktorvei på noen kilometer står mellom deg og silkemyk sfalt, kjør på. Traktorveier er helt i ytterkant av hva vi omtaler i Landevei. Det finnes gode traktorveier, men de aller fleste er håpløse, fordi traktor.

Dødsgrus

Dekkvolum: 650b 47mm og opp

Rallarvegen er et fint eksempel på dødsgrus. Dette er altså gamle ferdselsårer, kanskje kløvstier, der hester og sykler ikke ble tatt hensyn til.

Men for å gjøre veien i en slags farbar stand for moderne tider er det helt på grus og sand, gjerne grov rullegrus. Dette gjør det mykt og hardt om hverandre. Veiene er både bratte og krappe, så utveksling kan bli en utfordring.

En annen begrensning er at det er vanskelig å se hva som er spisse steiner av grunnfjellet, eller hva som er løs småstein. Kjører du felgen i grunnfjellet er du garantert en skikkelig «snake bite», i grusen mister du bare litt grep.

Lignende grus kan også være anleggsveier eller militærveier, der grov pukk er tømt ut for å gjøre det teknisk gjennomførbart for kraftige biler å kjøre der.

Dødsgrus er farbar, men mer på tross av enn på grunn av underlaget. Sykling på denne type underlag har lite med opplevelser å gjøre utover trass eller trossing av kreative rittdirektører, og noe vi ikke kommer til å være innom særlig ofte.