Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Bayonne, 1 juli 1924.

Vi teller allerede litt over 60 lik, på samme måte som tomme flasker kalles "døde". På hver etappe faller de langs veien; store, små, høye, brede, i alle farger. Jeg har aldri lagt merke til at noen farge på trøya er mer uheldig enn en annen. Man kan ikke velge mellom dem. Skyggemennene har blitt tynnet ut. De tok feil av veien og har ikke vært sett siden. De prøvde å komme seg gjennom skogene men hadde ikke styrke igjen i beina til å sykle i noen slags hastighet, så ulvene spiste dem.

I Sables stengte kontrollen 23:57. Klokken 23:50 kom det inn en italiener. "Er jai innafor tia?"

"Ja." Han var så glad han brøt ut i latter og slo seg på skuldrene for å gratulere seg selv. Og det var den eneste applausen han fikk. Dagen etter, før avreise Brest, dro en annen rytter ut i natten med sykkelen over skulderen. Gaffelen var knekt, og han gikk til Landerneau å vekke en mekaniker.

Dette fantomet med nakne ben, en grønn og rød kropp som en marionett, som hiver seg av gårde 3:15 om morgenen for å vekke mekanikeren i Landerneau. Han kommer fra Grasse og ønsket egentlig å stå av, men ikke før etter Grasse. Han ønsket å sykle gjennom Grasse. "Det er fortsatt langt dit," sa han, uten humor. Han kom inn den kvelden klokka 23:55.

"Har du spist?"

"Høh. Noen biter, skalker og avkapp. Så jeg er fortsatt sulten."

Skyggemenn som fortsetter i rittet fra nå av er – og dette er ingen spøk - de lysende skyggemenn: For å holde tritt med hovedfeltet må de få gnistene til å fly. Løpet fortsetter.

PYRENEENE

Alavoine har ikke hatt annet enn uflaks, og Mottiat har tørket av seg fliret. Det de kaller ”Tour de Frances Golgata” begynte klokken 10:05 i morges i aux-les-Bonnes: De 80 overlevende tok av gårde for å krysse Pyreneene på sykkel.

Col d’Aubisque: Mennene klatrer. Det er ingen glede i det; du ville ikke røre dem med en sukkerklype om den så var av sølv. Tiberghien ser ikke engang på de baskiske kvinnene, han dytter dem av veien. Ved foten av den virkelige stigningen er Alavoine i gult, ikke fordi han har ranet Bottecchia for trøya, men fordi han har gripende smerter i magen. Han spyr på passet.

To kilometer lenger fremme ser jeg ham vingle som beruset i sadelen. Han mumler for seg selv: "Når jeg går bra blåser dekkene. Når dekkene mine ikke blåser er det jeg som blåser." For første gang på 10 dager får jeg øye på at han har på seg startnummer 13.

Innsatsen er bedøvende. Alle sykler sakte med hodet ned som okser som venter på slakterens øks. Lårmusklene skriker. Jacquinot klatrer med sammenbitte tenner. De sykler på viljestyrke. De stuper inn i Argeles i 60 km/t, og hvis det ikke er noen kadavre det er sikkert bare fordi klippene ikke ønsker noen.

Her er nummer 207 som reparerer sykkelen sin. Det er Jean Garby, fra Nevers, en routier, uavhengig. Han holder dekket sitt og gråter.

"Hva skjer, sønn?" Spør bilføreren.

"Jeg var oppe med lederne. Dette er min fjerde punktering. Det er elendig. Fortsett."

"Du sliten?"

"Nei. Men dette er vanskelig å bære. "

De angriper Tourmalet som menn som løper med hodet først inn i en vegg. I sportslig språk kan jo det være fint, men menneskelig sett er det rett og slett hjerteskjærende. En mann, bena har blitt til gelé, har halvveis veltet mot fyllingen. Nummer 207, mannen fra Nevers, sykler forbi. Mannen på bakken roper ut ”Du er sterkere enn meg, Garby. Jeg hilser deg."

Tourmalet er et ondt fjell. Langs veien er det en rekke menn det har overvunnet. En routier står i en bekk, gråtende. Han har en medaljong. "Å, hvis det ikke var for deg," sier han. Det er en hul medaljong som inneholder et foto av barnet hans.

En kilometer høyere opp kommer vi over en statue av fortvilelse: En annen routier som nettopp har punktert. Han har tatt ut hjulet for å sette på et nytt dekk, og vugger det som et håpløst sykt barn som ikke kan hjelpes, men som han nekter å forlate.

FORAN de som lider: Bottechia passerer toppen av Col de Tourmalet. Foto: Presse Sports

FORAN de som lider: Bottechia passerer toppen av Col de Tourmalet. Foto: Presse Sports

En mann har gått klar: Bottecchia, den gule trøyen. Han er så langt foran at ingen vet hvor han er mer. Vi jager ham i en time med 55 km/t. På veien speider jeg noen ganger ned i ravinene, men han er ingen steder å se. Med Tourmalet bak oss var jeg ikke så bekymret, og tenkte at col d'Aspin ville gjøre jobben sin og ta farten ut av bena hans.

Men vi var godt over Aspin da jeg endelig så noe i ledelsen: Bottecchias nese. Og siden Bottecchia følger rett bak nesen sin fikk jeg endelig kontakt med rytteren. Han kjørte stødig som en pendel; han er den eneste mannen som ser ut til å sykle innenfor sin egen kapasitet. Han sang ikke i dag, men han hadde tatt 16 minutter ut av nestemann. Bak ham er det en belgier; på tredje en Luxemburger. Dersom det er noen Pyreneer igjen er de til de franske rytterne.

ETAPPE 7: Luchon-Perpignan, 323 km. Vinner: Bottecchia 12t 40m 18s

I front kommer rytterne. Etter rett bak dem kommer en dyster limousin; en lang, svart, lukket bil. To herrer sitter inni, en Legion d'Honneur mellom dem, men sjåføren er ikke kledd som en begravelsesagent, så dette er ikke en likbil. Bak kommer en annen lang, svart lukket bil. Hvis den første var en likbil, vil du gjette at i andre satt presten i en hvit messeskjorte. På tredje plass, i en åpen tourer, sitter tre italienske pilegrimer, hver iført en sørgehette lånt fra begravelsesagenter i Firenze.

Den fjerde og femte bensindrevne bilen har vimpler på siden, i gult, den udødelige fargen. På disse vimpler står det skrevet med sorte bokstaver: Evig Anger. Et sjette kjøretøy, fra Brussel, flyr et banner med budskapet Siste Time. Etter dem, i flere biler, gråter menn og kvinner som har glemt brillene øynene ut. Disse må være medlemmer av familien. Helt bakerst kommer en mystisk bil, fraktende et lass reservedekk hengende fra støtfangerne som om den holder på å miste innvollene. Slik er opptoget de første 20 km.

Ved km 21 blåser en vanvittig hornkonsert i gang langs denne lystige kavalkaden. Den tredje bilen tar ledelsen. Den femte passerer nummer tre. Den sjette mister nummer fem av syne, og siden den har fulgt den så oppmerksomt, presser den seg forbi resten for å få kontakt igjen. Likvognen innser at den ikke lenger er først i prosesjonen, og med spottet verdighet tar den tilbake ledelsen.

Og akkurat nå: Lyden av et dempet horn, bydende og høytidelig. Det er et signal fra de italienske skriftende. Disse latinske brødre sier de er journalister. De er sannsynligvis det, sportsjournalister til og med, det er klart. Men de er mer som detektiver. I 13 dager er alt de har gjort å kjøre opp og ned langs konvoien, åpenbart på jakt etter noen.

LIKFØLGET. Karavanen. Kjøttkverna. Foto: Presse Sports

LIKFØLGET. Karavanen. Kjøttkverna. Foto: Presse Sports

Og hvem, midt i denne langsomme og staselig dans av biler, har det verst? Sykkelryttere, mine venner. Vi sender dem ut over hauger av småstein. Vi presser dem mot trær. Når de kommer ned et fjell i 60 km/t, tar vi oppstilling i en sving for å være i veien for dem. Det er i slike øyeblikk, i ensomheten i Pyreneene, at en hører dem skrike "Oh! là! Là!... Oh! là! Là!”

De kan se at de kommer til å knuse seg selv i fillebiter mot bensintanken vår. I dag var det en rytter som etter å ha unnsluppet døden med en millimeter, ropte ut "Landeveisrøvere. Landeveisrøvere. Landeveisrøvere. "

Første pass er Col des Arcs. De passer på å klatre det med krum rygg. Men de har 1925 m å klatre til Puymorens. Vinden uler som kuling i riggen på en tremaster, med støy som av revnende silke. Stormen dekker fjellet som en presenning. Skyer av støv raser som furier og blinder alt. Og oppslukt i dette kjemper Bottecchia og Jean Alancourt om ledelsen. Bottecchia hadde stukket, men Alancourt kom opp til ham igjen. Syklende ved siden av meg i min Renault blunker Alancourt ondskapsfullt til meg som om han sier "Denne gangen skal jeg holde ham i vesten, den italieneren, hæ? "

"Hva med Barthélemy?"

"Han kastet inn svampen!" roper Jean XIII inn i orkanen [Jean Alancourt er Kongen av Uflaks].

Grenene på trærne bøyer seg dobbelt i vinden. Degy passerer i en rød trøye.

"Hvilke synes du er vanskeligst? De store passene eller de lange etappene?"

"Den lange etappene og de store passene," svarer han.

Ankomsten var fantastisk. Bottecchia tok det på linjen. Thys, som hadde kjempet i tre timer for å hente ham, tapte med tre dekkbredder. Enda en dag med løp og mer uflaks – det herjede ansiktet hans var en maske av den dypeste elendighet. I siste pedaltråkk brøt han sammen i tårer.

Tiberghien kommer i mål, hånden og kneet opprevet av en velt en kilometer oppe i veien. Han hadde syklet denne etappen for å vinne. Skjebnen hadde andre ideer. Tårene flommet opp. «Men jeg er ikke motløs," sa han. Stemmen var anstrengt, smertene uutholdelige.

Og en gammel mann i Perpignans enorme, fargerike, eksotiske publikum, la en finger mot øyekroken og sa med stemmen halvkvalt av følelser: ”Dere er modige gutter."