Offensive foran «Strade Bianche-etappe»: – Den har vi blinket ut

Deretter har brosteinsetapper frekventert relativt ofte: 2014, 2015, 2018 og sist i 2022.

Å legge inn den type etapper i «touren» er ikke bare populært. Spesielt pleier hardt pressede sammenlagtkapteiner å henge med geipen når de må gjøre ting de vanligvis ikke trenger å forholde seg til.

Foran brosteinsetappen i Tour de France i 2022 ble Chris Froome spurt om «Paris-Roubaix-etapper og grusetapper som i Giro d’Italia, har en rettmessig plass i Grand Tours». 

– Det er et vanskelig spørsmål. Spesielt når det gjelder grus, på en klatring, som på Colle delle Finestre, så har det et visst særpreg. Det gir litt ekstra spenning. Men når det gir en høy risiko for rytterne, som på etappen som i dag, så stiller jeg helt klart et spørsmålstegn ved det fordi rytterne har forberedt seg i måneder for å gjøre seg klare til dette. Lagene har investert store summer for å gjøre seg gjeldende i sammendraget, og det hele kan gå opp i røyk under en etappe som i dag, uttalte Froome til Eurosport for to år siden.

«Strade Bianche-effekten»

I år har ASO kastet seg over en annen voksende trend, nemlig gravel. Eller grussykling, om du vil. I USA har Unbound Gravels Series, der blant andre Torbjørn André Røed konkurrerer, vokst seg stort. Om høsten arrangeres også et eget Gravel-VM i belgiske Leuven.

I fjor var landeveisprofiler som Matej Mohoric, Wout van Aert og Gianni Vermeersch med på å dominere mesterskapet.

Men grusbølgen er også i utvikling innenfor landeveissyklingen selv. Som Froome er inne på, er det stort sett de italienske arrangørene som har surfet grusbølgen hittil, i hvert fall når det kommer til Grand Tours. Det ikoniske Strade Bianche på grusveier forbi vindistriktene rundt Siena har vokst seg til å bli et av sykkelsportens aller mest populære ritt, på tross av at det ble åpnet for proffene så sent som i 2007.

La Vuelta har også forsøkt seg, blant annet under etappe 9 opp mot Cortals d'Encamp i 2019.

I enkeltstående ritt er det ikke uvanlig med grus. Det har blant annet Paris-Tours, Gent-Wevelgem, Tro-Bro Leon og Dwars door Het Hageland praktisert i en årrekke. Å innlemme det i etapperitt, er en annen sak.

Sektorer av grus i finalen under en av etappene i Volta a la Comunitat Valenciana fikk det til å bruse i blodet til Remco Evenepoel:

– Det er alltid spesielt med disse gruspartiene, men det var helt på grensa. Det var ganske store steiner. Jeg mener det nærmet seg terrengsykling, uttalte belgieren.

Matteo Trentin benyttet seg av enda kraftigere skyts. Han mener grussykling ikke har noe å gjøre i etapperitt overhodet:

– Jeg liker ikke å se grussykling i etapperitt. Jeg synes vi drar det for langt, til høyder som ikke er nødvendig. Strade Bianche er Strade Bianche. Det er et ritt som ble født og utviklet seg til hva det er i dag. I tillegg er veiene i Toscana annerledes og skiller seg ut fra andre grusveier i Italia, påpekte han overfor cyclingnews.com.

Årets Giro d'Italia hadde sektorer av grus på de siste fem milene på dag seks mot Rapolano Therme i nettopp Toscana. Der spurtslo Pelayo Sanchez Julian Alaphilippe fra bruddet, og det hele gikk nokså pent og pyntelig for seg.

Forskjellige tilnærminger

Den store spenningen ved å legge inn en slags klassikeretappe med elementer som grus eller brostein i en Grand Tour, er hvordan etappen spiller seg ut underveis og hvordan rytterne angriper den.

En komplett type som Tadej Pogačar vil tenke at «her ligger det en mulighet til å stjele et minutt eller to på konkurrentene». For en ren klatrer som kanskje aldri har satt sin fot i klassikerne før, vil inngangen være en helt annen.

Kanskje dreier det seg bare om ren og skjær overlevelse. Man vil også se typer som man foran et endagsritt hadde nevnt blant favorittene, men som denne dagen er låst til sin sammenlagtkaptein. Det kan for eksempel være en mann som Tim Wellens eller Christophe Laporte.

Dette er selvsagt også momenter arrangøren tar med i vurderinga.

Kvinnene testet gruspartiene

Når det gjelder etappe 9 av årets Tour de France, Troyes-Troyes, har løypesjef Thierry Gouvenou uttalt til l’Équipe at også dreier seg om å skape variasjon:

– Vi har gjort et løfte om aldri å ha flere enn tre spurtetapper på rad underveis i touren, uttalte Govenou til avisen ifølge cyclingnews.com.

Etter Grand Départ i Firenze og med en tidlig inngang i Alpene, var de dermed nødt til å komme opp med en lur plan.

Med neste fjelletappe på konkurransedag elleve, begynte man dermed å kikke på grusveiene i Troyes. Det er lagt inn 14 forskjellige sektorer med grus, flere av dem befinner seg i småkupert terreng mellom vingårdene i Champagne. De seks siste er lagt inn på etappens siste tre mil, der terrenget er betydelig flatere.

Tiller: – Passer oss bra

Tour de France-arrangøren la også inn en test av veiene under kvinnenes utgave av rittet for to år siden. Da syklet jentene motsatt vei, fra Troyes til Bar-Sur-Aube og blant annet over sektorene i Hautes-Forets og Celles-sur-Ource.

Les også

Å lukte svakhet

ANALYSE: Tadej Pogačar versus Jonas Vingegaard er en tittelkamp der alle midler kan tas i bruk. Samtidig ligger gjensidig respekt i bunnen.

I intervjuet med l’Équipe fra i fjor høst, avslørte også Govenou at de vurderte å legge inn kuperte grusveier under etappen Julian Alaphilippe vant solo i Épernay i 2019, men at de til slutt la bort planene.

– Utforkjøringene var for bratte og farlig, så vi endte opp med å gi slipp på ideen med tanke på sikkerheten, sier løypesjefen.

Søndag er det definitivt lag som har mye å tape på en slik etappe, og definitivt flere som har mye å vinne. I sistnevnte kategori finnes blant annet Uno-X Mobility.

– Jeg føler grusetappen passer oss veldig godt på mange plan. Vi har i hvert fall ingenting å tape på en slik etappe, påpeker Rasmus Tiller overfor Landevei.

– Vi har ingen i sammendraget vi trenger å ta hensyn til, og kjører den etappen som en klassiker, fortsetter han.

Kikket nærmere på grusveiene

Ringebu-mannen er selv godt vant på grusen. Han har blant annet to seirer fra Dwars door het Hageland å se tilbake på. I etterkant av rittet dro for øvrig han, Søren Wærenskjold og Jonas Abrahamsen ned til området rundt Troyes og kjørte igjennom de siste 15 milene av etappen.

Det forteller at det norske profflaget anser sine egne muligheter for å være gode. I tillegg har de blant andre Alexander Kristoff, Magnus Cort og Tobias Halland Johannessen som alle bør være fine typer å slippe løs på de respektive gruspartiene.

– Det er vel den etappen vi har blinket ut mest, slår sportsdirektør Stig Kristiansen i Uno-X Mobility fast overfor Landevei.

I en Grand Tour vil kampen om etappeseieren leve sitt eget liv, mens duellene om rittets respektive trøyer foregår simultant. Mest fokus får naturlig nok kampen mellom Pogačar, Jonas Vingegaard og Remco Evenepoel og den gule ledertrøya.

Sloveneren åpnet sesongen med å slå knockout på all konkurranse da han angrep 81 kilometer fra streken under Strade Bianche i starten av mars. Evenepoel har dels dårlige erfaringer gruspartiene. Etter at han veltet stygt på vei ned fra Muro di Sormano under Il Lombardia i 2020, så han synlig ukomfortabel ut på grusetappen under Giro d’Italia året etter.

Sportsdirektør Kristiansen mener rytterne må leve med risiko underveis, uansett om etappen foregår på grus aller asfalt:

– Det er høy risiko på alle etappene i touren. Uansett om det er en spurt, kupert eller en klatreetappe. Grus er noe som var borte i mange år, men som har kommet tilbake de siste årene. Dagens samfunn krever mest mulig underholdning hver dag, så på den måten har slike etapper sin plass, akkurat som brostein av og til, påpeker Kristiansen i Uno-X.

– Noen ganger er underholdningen sinnssykt flotte (og farlige) spurter, andre ganger er det utforkjøringen ned Galibier. Dagens ryttere blir mer og mer like, så da må det noe mer enn rene fjelletapper til for å skille dem. I det perspektivet synes jeg en sånn etappe (på grus, vår anm.) passer fint inn i touren. Det krever en del av lagene på en annen måte. Det er noe man må ta med i vurderingen for hvordan man setter laget sammen, fortsetter han.

Pogačar vs Vingegaard

Foran søndagens etappe har fansen all grunn til å glede seg. For rytterne kan definitivt noen drømmer briste, mens andre vil angripe for å komme et steg nærmere.

I potten ligger Tour de France-tronen for 2024, selv om alt ikke står og faller på den ene etappen.

Etter at Pogačar har vært den mest aggressive av de to så langt i rittet, er Tiller spent på hva slags utfall grusveiene utenfor Troyes kan få å si.

– Jeg synes Vingegaard ser veldig sterk ut. Han har også et veldig sterkt klassikerlag rundt seg. Men jeg må også si at Pogačar ser helt vilt bra ut. Han er en type som kan være interessert i å ta enda mer tid på en slik etappe, så det blir spennende å se hvordan det utvikler seg, påpeker Tiller.

Les også: – Oh, shit! Er det sånn Tour de France skal ryke?

For sykkelfansen er det uansett en av etappene i årets tour man tripper rundt og gleder seg til. Ikke bare fordi det bryter opp det litt monotone mønsteret de flate spurtetappene kan gi, men også fordi det er såpass uforutsigbart.

En ting er nok også ganske sikkert: Grussykling har kommet for å bli, både som et spektakulært innslag i stadig flere klassikere, men også som et underholdningssegment underveis i Grand Tours.

Enten du liker det – eller ei.