Alexander Kristoffs dobbel i Tour de France

– Det er egentlig ganske stort at seirene kom så tett, for da beviste jeg at jeg hørte til der oppe. Det var jo et engangstilfelle at jeg vant to ganger, tydeligvis, men det var nok den første som var den største, forteller Alexander Kristoff. 

Den 14. etappen i Tour de France 2014 fra Bourg-en-Bresse til Saint-Étienne var en småkupert etappe, som skulle vise seg å bli hard for mange av de antatt beste sprinterne. Om du ser klippene på Toutube, vil du kanskje se at det er et felt tynnet ut for spurterne som ikke har bakke-egenskaper.

Alexander Kristoff hadde tidligere på året vunnet Milano-Sanremo, hans absolutt største seier til da. Det er lett å gå litt surr i de mange prestasjonene til Alex, men dette var altså året før han snudde prestasjonenes verdensorden på hodet. Forventningene til Tour de France var store, men hvordan ville han gjøre det mot de rendyrkede spurterne?

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i 2018, men er republisert til glede for nye lesere!

– Jeg sitter alene den siste kilometeren, og jeg setter meg etter hvert på hjulet til Arnaud Démare. Jeg fikk egentlig sitte der helt i fred, og føler at jeg fikk en grei reise derfra. Det er ingen som kjemper der, og slipper du å kjempe om posisjonene så sparer du på det, forteller hovedpersonen selv om de siste 90 sekundene. 

Mens mange spurtere foretrekker å ligge på sitt eget tog helt til de selv skal ut i vinden, er det også noen som løser det annerledes. Om vi titter på seierne til Kristoff, tilhører det sjeldenhetene at han vinner slik eksempelvis Mario Cipollini gjorde i sin tid, plassert bakerst på et langt tog.

Ofte finner vi han alene den siste kilometeren, uten at det ligger noe dramatikk i det. 

– Jeg hadde Luca Paolini og Alexandr Porsev med meg. Luca var alltid god på å få meg frem i posisjon underveis i spurtene. Jeg hadde kjørt bra i alle klassikerne, og det var alltid han som fikk meg frem dit jeg skulle. Jeg har ofte savnet ham siden, han var en viktig del av det opptrekket, forteller Kristoff – og fortsetter:

– For meg er det viktigste at jeg blir satt i god posisjon når det står igjen 500 meter, det er det som er mest kritisk. Har du hjul på 500 meter er det ofte greit, det er mellom 1000 og 500 meter det skjer mest. Der er det mye bevegelse og knuffing, og det er høy fart i forkant. Du ser ofte at spurtere vinner fra andre hjul, et eksempel på en annen spurter som gjør det er Elia Viviani. Vi så også at Marcel Kittel ofte ikke kjørte på sin egen opptrekker i touren i fjor, forteller Kristoff.

Like før oppløpet svinger det for rytterne svakt til venstre, og det er Omega Pharma-Quickstep som har de to første plassene i spurten. Michal Kwiatkowski trekker på Matteo Trentin, og til høyre for Alex kommer John Degenkolb opp i et desperat forsøk på å posisjonere seg for avslutningen, allerede for sent ute.

Alex ligger tilsynelatende ute i vinden, men der veien svinger ligger han trygt i le. Når det gjenstår 200 meter går han til med voldsomt moment, og får den nødvendige akselerasjonen de rundt ham ikke får.

Rett bak ham jager Peter Sagan i grønn trøye, og Arnaud Démare i den franske mestertrøyen. Sagan prøver først på høyre, legger seg på hjulet til Alex og prøver igjen på venstre – men han er for sen. 

– Jeg tenker rett før streken at «nå kommer ingen forbi meg». Det var en digg følelse å være først over mål i et ritt du har sett på siden du var liten gutt, forteller han.

– Vi har kjørt nesten 10 000 kilometer siden forrige norske Tour de France-seier!!! Christian Paasche skriker til de norske TV-seerne når seieren er et faktum, og nye historiebøker skal skrives. 

Bare tre dager senere kommer neste seier. Også denne gangen vinner Alex alene blant de store kanonene, men oppskriften har vært det samme. Om hukommelsen din sliter med å skille seierne fra hverandre, den andre er der hvor han er klissvåt med sin karakteristiske Giro-bøttehjelm på snei.

– Det hadde vært regn, og det var glatt og sleipt på slutten med flere svinger. Det var Luca som tok kommandoen og satte oss helt foran i rundkjøringen. Det gjorde at jeg sparte mye krefter i forhold til de andre, forteller han.

Og denne gangen var det ingen tvil om hans suverenitet, for nå var alle de store navnene der. Bak seg på resultatlisten har han Heinrich Haussler, André Greipel, Peter Sagan, Mark Renshaw, Bryan Coquard og Michael Albasini som de største navnene. Mange husker også fortvilte Jack Bauer, mannen fra New Zealand som hadde sittet over 200 kilometer i et tomannsbrudd, men som ble slukt på oppløpet.

–Og den neste seieren?

– Jeg hadde vel håpet at jeg skulle hatt en i 2016. Jeg skulle ha vunnet, men jeg avsluttet feil. Du kan ikke bare lukke øya og spurte. Da får vi heller håpe den kommer i år, sier han.