Tour de France i 1924

I 1924 mente avisen Le Petit Parisien at deres berømte undersøkende journalist Albert Londres nok en gang hadde en utmerket idé: Å følge Frankrikes store sportsbegivenhet Tour de France, og rapportere fra den.

Londres hadde tidligere avslørt hvordan den tids straffekolonier og sinnsykeasyl fungerte, og siden den progressive Le Petit Parisien så på L’Auto, avisen som arrangerte Tour de France, som både høyrevridd og bakstreversk, fikk Londres en Renault, en fotograf, og carte blanche: Skriv hva du vil. 

Det ble 9 artikler med hva Londres ville. Vi har oversatt dem til norsk, delt den lengste av dem i to, og presenterer dem her som en føljetong i ti deler. Dette er saftige saker fra Tour de France historie.

I mangel av levende film er det ordet som skaper opplevelsen, og Londres skriver utilslørt og til tider blomstrende fra sin posisjon i kortesjen, ved kontrollstasjonene, matstasjonene, hotellene og de hullete gruslagte nedkjøringene fra fjellpassene.

Syklene veide 20 kg, hadde fire gir som man måtte stå av for å bytte mellom, og bremsene var mildest talt elendige.

1924-utgaven av Tour de France hadde 15 etapper. Totalt 5425 km ble kjørt med en gjennomsnittshastighet på 23,972 km/t. Det var virkelig et Frankrike Rundt.

FRANKRIKE RUNDT faktisk. Moturs fra Paris til Paris.

Det var 157 startende ryttere. 45 av disse var profesjonelle av første klasse, 12 av andre klasse, og 100 var uavhengige touristes-routiers, ryttere uten lag og støtteapparat. 62 ryttere ble registrert som fullførende.

Etappevinnere fikk 3 minutter tidsbonus. Italieneren Ottavio Bottecchia vant den første etappen og beholdt ledelsen hele rittet. Ryttere hadde tidligere hadde ledet hele Touren, men dette var første gang siden innføringen av den gule trøyen, og dermed er Bottecchia den første rytteren som har båret den gule trøyen fra start til slutt.

Etappe 1: DÉPART

ETAPPE 1: Paris-Le Havre, 381 km. Vinner: Ottavio Bottechia på 15t 0m 14s.

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Le Havre, 22 juni 1924.

De spiste fremdeles middag klokken 23:30 i går i en restaurant nær Porte Maillot i den vestlige utkanten av Paris. Du kunne sverget på at det var en venetiansk bankett. På avstand så disse mennene i stripete trøyer ut som festlanterner. De tok en siste drink og forsøkte å gå, men publikum bar dem ut i triumf, for dette var sykkelryttere som skulle starte i Tour de France.

Selv tok jeg Argenteuil-veien klokken ett om morgenen. Jeg passerte pent kledde damer og herrer som syklet gjennom natten. Jeg ville aldri trodd det var så mange sykler i Seine-departementet. Trikk nummer 63 ønsket å komme videre med jobben; å frakte passasjerer til Bezons Grand Cerf, men damene og herrene holdt den tilbake mens de ropte til føreren "Pass på! De er her snart!"

Rytterne trillet faktisk bare langs veien, rolig syklende til Argenteuil for å starte. På kort tid hadde hele forstaden våknet til liv: Åpne vinduer var pådekket tilskuere i nattøy, veikryss sydet av utålmodige skuelystne, gamle damer som normalt går til sengs på samme tid som solen hadde vaglet seg på stoler i døråpningene, og hvis jeg ikke så mødre som ammet sine babyer var det bare fordi det var for mørkt.

"Se på de lårene!", ropte folk. "Det er hva man kaller lår!"

Rytterne stoppet der veien går inn i skogen. De ventet i en time. En av dem utbrøt "Skal vi starte eller ikke?". En annen sa "Det er ikke noe poeng i å hisse seg opp."

En kommisær kom og leste opp navnene på rytterne. Franskmennene svarte "Present". Italienerne reagerte med "Presente". Hva belgierne nå enn sa ga meg ingen mening.

Endelig ga kommisæren signalet: "Gå."

En kvinne i mengden kvitret "Lykke til, Tiberghien", og 157 ryttere begynte på Tour de France. Ett kvarter senere så jeg rytter nummer 223 stå og bytte dekk; det første havariet. Jeg stoppet Renaulten min ved siden av ham. "Punktering?" sa jeg. "Uheldig."

"Noen må være den første," svarte han. Men plutselig ropte folk: "Møkkahaug!" "Drittsekk!" "Blyræv!" Jeg føler meg forpliktet til å formidle at jeg var målet for samtlige av disse tre fornærmelsene. Min bil var i veien for en oppildnet sammenstimlig mennesker som spurtet etter rytterne med en hastighet verdig olympiske atleter. [De olympiske leker ble arrangert i Paris samtidig]

De var fremdeles mørkt: Vi hadde holdt på en time. På det åpne området mellom veien og skogen på begge sider brant det bål, som om de var tent av stammer i jungelen som hadde hørt at det var en tiger på jakt. Men nei, disse var parisere, stående rundt grillene sine, ventende for å se "veiens giganter" passere.

Jeg så en kvinne i en lys grå aftenkappe, stående ved et tre, skjelvende, ved siden av en mann i en oppfellbar opera-flosshatt. Det var 3:35 om morgenen. Dagen grydde og vi kunne se at ingen i Frankrike hadde vært til sengs den natten. Hele regionen sto i døråpninger, med opprullet hår. Rytterne pløyer på. Nummer 337 er den første til å få slaget i magen. Han dypper en klump brød i vin og ulver det ned.

"Ikke spis brød", roper en veteran, "Det blåser deg opp. Spis ris."

Plutselig en planovergang; et tog kommer. Barrieren kutter feltet i to. Fem fyrer, som ikke kom gjennom, stiger av, tar sykkelen på skulderen, og krysser sporet knapt decimetere foran toget. Bomvakten blir gal, men de er allerede i sadelen og tramper på pedalene.

Montdidier: Matstasjon. Jeg går opp til matbordene og tenker at gigantene vil ta det rolig ved maten, og at jeg vil bli med dem i et avslappet lite måltid. Jeg var grønn. De slo ned på matposene, trev tebollene, trampet på føttene mine, albuet meg ut av veien, spyttet ned min beste frakk, og forsvant. 

Tour de France er ikke en ferie slik jeg kjærlig forestilte meg, men et løp. I dag sykler de til Le Havre uten å trekke pusten, som om de skulle hente legen til sin alvorlig syke mor. I Berthaucourt ser jeg den første giganten ligge flatt ut i veikanten. Jeg kan ikke fortelle deg nummeret hans - han hadde det på ryggen. Det er over for ham.

Les også

Tour de France

Onsdag formiddag ble neste års Tour-løype presentert i Paris. For første gang i historien avsluttes ikke rittet i Paris, og rittet avsluttes med en tempo.

FØRSTE BAKKE: Henri Péllisier leder en gruppe ved Flixecourt. Artikkelseriens forfatter Albert Londres' venstre skulder helt til høyre i bildet. Foto: Presse Sports

Flixecourt: Den første stigningen. Siden i dag er den første dagen passer jeg på å få med alle de første tingene. For å få min hevn etter gjengslagsmålet på matstasjonen kjører jeg forbi dem og venter på toppen av klatringen med et flir i ansiktet. Jeg har ikke fått noe å spise. De svelger denne bakken uten å tygge.

Amiens: En krokodille skolebarn marsjerer av gårde sammen med sine unge lærere. Hvor de skal så tidlig på morgenen? De har kommet for å se Tour de France dra forbi.

«Heia Henri! Heia, heia Francis!" roper de til Pélissier-brødrene. De er konger, og som konger tiltales de ved fornavn.

"Heia, Jean [Alavoine]. Heia Ottavio [Bottecchia]. Heia Muggins [Muggins er Dhers]."

Ingen kan si at franske skolegutter ikke er godt forberedt til sine årseksamener.

Abbeville: Det er en kontroll her, men kommisæren har stoppet den; de trenger ikke skrive seg inn her. "Ikke nødvendig å signere," forteller kommisæren dem. Gutta fortsetter i godt humør, som om de har fått et minutt i bonus.

Men nummer 247 tar bena fatt; han er tom for dekk. "Jeg har hatt fem punkteringer," sier han. "Fem. Jeg har ingen dekk igjen." Så: Eieren av sykkelbutikken i Rue de Saint-Vulfran nummer 90 gir ham et dekk, og 247 sykler av gårde uten å betale. Det er vanlig praksis. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme med mine åtte kanner bensin, men det ser ut til at jeg ikke er en del av det store spillet på veien, og sykkelselgereren forlanger pengene sine, det vil si pengene mine.

Le Tréport, Dieppe: Her må de signere. En kvinne på kontrollpunktet holder fram en blyant. Den kjære skapningen vet ikke hva som kommer. De signerer, det vil si at de tar tak i kvinnehånden med blyanten og rabler et merke. Fullstendig i sjokk ser hun dem fly avgårde.

Mellom Dieppe og Fécamp er det ingenting å rapportere bortsett fra et telt på en eng. Ut av denne elegante paviljongen, satt opp i hast for denne natten, titter et hode, det vakre lille ansiktet til en kvinne, fremdeles i halvsøvne. Hun ville ikke gå glipp av forestillingen.

Mellom Fécamp og Le Havre begynner anstrengelsene fra den lange etappen å gjøre innhogg, og feltet tynnes ut. Mange av rytterne er ute av sadelen, en danseuse, vaggende på pedalene som pingviner. Nummer 256, den spanske rytteren Janer, sykler som en demoralisert and.

Mottiat, Alavoine og Defraye punkterer og punkterer igjen. "Hvilket hell," gauler Alavoine, "Jeg har punktert fem ganger." Likevel fortsetter han. Frantz, luxemburgeren, punkterer også. Lambot punkterer. Mottiat punkterer. Muggins punkterer. En strekning av veien er tarmac, oljegrus. Tjærestøvet svir dem i øynene. De tar på seg brillene sine. De tar dem av. De vet ikke hva som er mest smertefullt.

Noen i en bil roper til Loew "Er du okay?"

Loew holder munnen godt lukket, som uten tvil hjelper litt. Han svarer "Unh? Esh. Unh? Esh."

Muller blir klemt mellom forstøtningsmuren og en bil. Han går ned. Flintsteinen river bena hans åpne. Han ofrer ikke bena en tanke til og er av gårde igjen. Bottecchia, som hadde tapt tid, har kommet opp igjen. Bottecchia har den skarpeste nesen i feltet. Den skjærer gjennom luften.

Rytternes luer, hvite ved start, er nå innsauset, flekkete, og farget røde som bandasjer. De får mennene til å se ut som om de har blitt såret i krigen. De beste mennene i hovedfeltet setter opp tempoet. De store bilene kan nesten ikke holde følge med dem.

Hele Le Havre står langs ruten fra fem kilometer ute. Vi hører tusen stemmer som roper "Bottecchia! Henri! Francis!" Og det er Bottecchia, midt i byen, som tar etappen med et siste støt fra leggene. På annen kommer Ville [Jésus], kjent som Gullgruven siden han vinner mye. Vinnertiden: 15t 0m 14s.

Etappe 2 og 3: SCOOPET

ETAPPE 2: Le Havre-Cherbourg, 371 km. Vinner: Romain Bellenger på 14t 34m 31s.

ETAPPE 3: Cherbourg-Brest, 405 km. Vinner: Théophile Beeckman på 15t 44m 00s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Coutances, 27. juni 1924.

Denne morgenen dro vi før hovedfeltet ....

Vi nådde Granville da klokkene slo 06:00. Plutselig kom noen ryttere gjennom. Så snart de dukket opp ropte publikum, som trodde at de kjente dem igjen, "Henri! Francis!". Henri og Francis var ikke i feltet. Alle ventet. Begge kategorier av ryttere passerte; første kategori, det vil si proffene, og "skyggemennene". Skyggemennene er touriste-routiers, frilansere, en gutsy gjeng med gutter, uavhengige som ikke er under kontrakt med de velstående sykkelprodusentene. De har et hardt liv, men de har mengder av kamp i seg.

Romain Bellenger: Vinner av etappe 2.

Verken Henri eller Francis er å se. Nyheten kom gjennom: Pélissier-brødrene hadde stått av. Vi klatret inn i Renaulten og kjørte uten en tanke for dekkene tilbake retning Cherbourg. Pélissiers er vel verdt et sett med dekk.

Coutances: En mobb gutter skravler om scoopet.

"Har du sett Pélissiers?"

"Jeg har rørt dem," sier en av de skitne smådjevlene.

"Vet du hvor de er?"

'I Cafe de la Gare. Alle er der. "

Alle var der. Jeg måtte presse meg gjennom for å komme inn i bistroen. Publikum sto i stillhet og stirret med åpen munn mot enden av lokalet der tre trøyene var plassert foran tre krus sjokolade. Det var Henri, Francis, og den tredje var ingen ringere enn den andre, jeg mener Ville, som ble nummer to i Le Havre og Cherbourg. ”Har dere en brainstorm?” spurte jeg.

”Nei”, sa Henri, ”vi er bare ikke bikkjer.”

”Hva skjedde?”

”Det gjaldt en vits, eller en trøye egentlig. I dag tidlig i Cherbourg kom det en kommisær til meg, og uten et ord dro han opp trøya mi. Han sjekket at jeg ikke hadde på meg to trøyer. Hva ville du si om jeg dro opp vesten din for å se om du virkelig hadde på deg en hvit skjorte under? Jeg liker ikke manerene deres, det er det hele."

”Hvorfor skulle han bry seg med om du hadde på deg to trøyer?”

”Jeg kunne hatt på meg 15, men jeg kan ikke starte med to og komme i mål med én.”

”Hvorfor?”

”Det er reglene. Vi må ikke bare sykle som dyr; enten fryser vi eller så kveles vi. Det er alt sammen en del av sporten, øyensynlig. Så jeg gikk og fant [rittleder] Desgrange. ”Jeg har ikke lov å kaste fra meg trøya langs veien, er det så?”

”Nei. Du kan ikke kaste noe som hører til organisasjonen.”

”Den tilhører ikke organisasjonen, den tilhører meg.”

”Jeg diskuterer ikke dette på gaten.”

”Hvis du ikke vil diskutere dette på gaten går jeg og legger meg igjen.”

”Vi ordner opp i det i Brest”

”Det vil være fullstendig ordnet opp i i Brest for jeg vil ha stått av. Og jeg står av.”

”Og din bror?”

”Broren min er broren min, ikke sant Francis?” De kysset over sjokoladen. [De er franskmenn.]

”Francis var allerede på veien med feltet Jeg tok ham igjen og sa ”Francis, vi stopper.”

”Det var som smør på varm toast”, sa Francis. ”I dag tidlig hadde jeg vondt i magen. Jeg følte meg over hodet ikke bra.”

 ”Og du, Ville?”

”Jeg?”, svarte Ville, med en latter som et lite barn. ”De fant meg i i kjempetrøbbel i veikanten. Begge knærne mine var låste, døde.”

Theophile Beeckmann: Vinner av Etappe 3

Pélissier-brødrene har ikke bare bein, de har hode. Og i det hodet har de dømmekraft.

”Du har ingen forståelse for hva denne Tour de France er,” sa Henri. ”Det er et Golgata. Verre: Veien til korset har bare 14 stasjoner, vår har 15. Vi lider fra start til mål. Vil du vite hvordan vi holder det gående? Her...” Han tok en flakong opp fra vesken sin: ”Det er kokain for øynene. Dette er kloroform for gommene.”

”Dette” sa Ville, og tømte posen sin, ”er liniment til å få litt varme i knærne.”

”Og pillene, vil du se pillene? Se her, dette er pillene.” Hver av dem tok ut tre bokser.

”Faktum er," sa Francis," at vi holder det gående på dynamitt. "

Henri fortsatte: "Du har ikke sett oss i badekaret etter målgang. Kjøp billett til showet. Når vi har fått gjørma av, er vi hvite som et liksvøpe, drenert tomme av diaré; vi besvimer i vannet. Om natten på rommet får vi ikke sove. Vi rykker og danser omkring som Sankt Vitus. Se på skolissene våre, de er laget av lær. Vel, de noen ganger gir de seg, de ryker, og det er garvet lær. Bare tenk hva som skjer med huden vår. "

"Vi har mindre kjøtt på kroppen enn du ville se på et skjelett," sa Francis.

"Og tåneglene våre," sa Henri, "Jeg har mistet seks av ti, de blir slitt bort litt etter litt på hver etappe." [Fra å bli trengt ned i de myke sykkelskoene, snarere som dansesko, under konstant press mot tåhettene.]

"De vokser ut igjen til neste år," sa broren. Brødrene kysset hverandre enda en gang over sjokoladen.

”Så det er det. Og du har sett noe ennå. Vent til Pyreneene, det er ’hard labour.’ [Han bruker det engelske uttrykket] Vi utstår alt dette, men vi ville ikke la et muldyr gjøre det vi må gjøre. Vi er ikke arbeidssky, men vi vil i Guds navn ikke bli sparket omkring. Fysisk slit klarer vi, men vi vil ikke tolerere å bli misbrukt. Navnet mitt er Pélissier, ikke Fido."

"Hvis jeg legger en avis over magen min og starter med den, en må jeg komme i mål med den. Hvis jeg kaster den fra meg – straff. Når vi dør av tørst: Før vi setter drikkeflaskene våre under rennende vann må sørge for at det ikke er noen 50 meter unna som betjener pumpen, ellers – straff. Du trenger å drikke, så du pumper vannet selv. Dagen vil komme da de putter bly i lommene våre fordi noen synes at Gud laget menn for lette. Alt går ned avløpet. Snart vil det bare være landstrykere igjen, ingen artister. Sporten er blitt gal, ute av kontroll.”

”Ja,” sa Ville, ”galskap. Det går av skaftet.”

En ungdom steg frem til bordet. "Hva vil du, gutt?”.

”Eh, altså, Monsieur Pélissier, når jeg ser at du ikke vil mer, hvem kommer til å vinne nå?”

***

[Det er fra dette intervjuet Londres’ bruk av ”Forcats de la Route” (Slaver av veien) i negativ betydning har sitt utspring. Henri Desgrange, som tidligere hadde brukt uttrykket som en hyllest til ”sine” ryttere ble meget oppbrakt. Raphas søte bruk av utrykket på Pro-serien sin har en temmelig sinister historie, med andre ord.] 

Etappe 4: INN I STØVET

ETAPPE 4: Brest-Les Sables d'Olonne, 412 km Vinner: Félix Goethals 16h 28m 51s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Inn i støvet. Les Sables-d'Olonne, 28. juni 1924. [del 1]

Det er noen freaks som svelger murstein, mens andre spiser levende frosker. Jeg har sett fakirer sitte i smeltet bly. Dette er normale mennesker. De virkelig nøtteskallene er visse galninger som forlot Paris den 22. juni for å bade i støvet. Jeg kjenner dem godt; Jeg er medlem av klubben.

Vi har gjort 381 km mellom Paris og Le Havre, 354 km mellom Le Havre og Cherbourg, og 405km fra Cherbourg til Brest til latter. Det var ikke tilfredsstillende. Når du har fått en smak for det, kan du ikke få nok. Selv servitøren på hotellet i Brest registrerte hvilken appetitt vi hadde, og var sympatisk. En time etter midnatt banket han på døren til rommet:

"Det er 1:00," ropte han. "Tid for å spise støvet vårt."

"Hvor mange kilometer har vi fått i dag?"

"412."

"Hurra!" Alle roper og ruller ut av sengen, beruset av glede.

Vi krysset Finistère og videre gjennom departementene Morbihan, Nedre Loire og Vendée. Støvet av Morbihan er dårlige greier sammenlignet med Finistère sitt, og Nedre Loire-støvet er litt mer syrlig. Vendéestøvet, det er en ordentlig delikatesse; Jeg bare tenker på det og munnen løper i vann. Jeg håper at støvet i Landes neste mandag er like godt.

Korsfarerne av Tour de France har nådd sin fjerde stasjon. De dundrer inn i Landerneau i halsbrekkende fart midt på natten. Det er den eneste byen siden starten der det er stille. Det er 2.30 om morgenen. Landerneau sover. Det er kaldt. Chateaulm sover. Hjulene på 100 sykler knaser over bakken. Ved Quimper henger hele Cornwall ut av vinduene. [Vi er i Bretagne og Londres slår en vits]. En Bretoner, begeistret ved synet av dem, sa "Det er trist. Vi legger ut 250.000 franc på en hest for en to og et halvt minutters løp, og menn som jobber mye hardere enn noen hest får kyllingfor." Solen tar en hvil i horisonten.

"Det er ikke mulig å sykle med Guds gullmedaljes grelle skinn i øynene," sier Alavoine med lange vokaler. Feltet drar samlet ned til Lorient.

”Jeg kaster inn håndkleet. De kan beholde det." Souchard står av. Knærne hans er skutt. "Dette slutter her. Hvor kan jeg kjøpe sivile klær?”

”Hos meg," svarer en tilskuer. I hver by er skreddere på utkikk etter ryttere som står av. De er alle hyggelige gutter, sportsentusiaster, og på jakt etter en handel.

Vi passerer gjennom Vannes: Matstasjon. De slår ned på matposene som en ung tiger på en svak gammel bøffel.

”Dere har tid, 3 minutter," sier en Monsieur bak barrieren til dem.

”Nei, edsvorne kommisær, edle herre, det er ikke det at er jeg presset på tid, bare at soigneuren min er 200 km herfra og venter på å sette hjertet mitt tilbake der det skal være, skjønner du.” Alavoine, selvfølgelig, hvem ellers?

Et dekk smeller. Rytteren setter i gang med å erstatte det. En Bretoner som kjempet i krigen – den i 1870 - ønsker å vite hvem rytteren er. Han løfter skuldervesken, sjekker nummeret, og konsulterer listen sin. Lambot. ”Det er deg, gutten min," sier den gamle mannen fra Bretagne. ”Du gjør en god jobb. Gutten min kjenner deg, vet du. Jeg skal fortelle ham at jeg så deg.”

Ti meter lenger opp i veien hører vi "Argh! Jeg skal drepe deg!" Det er nummer 106 som skjeller ut dekket sitt som har skrelt av. Nummer 268 er Auguste Rho, fra Milano. Han ser ut som poeten D'Annunzio, og det er forvirrende.

”Hei! D'Annunzio!" Rho innser gradvis at det er ham de snakker om.

Honoré Barthélémy: Mannen med glassøyet.

En annen rytter har stoppet ved siden av veien; ikke for å reparere maskinen, men ansiktet. Han har ett ekte øye og ett glassøye. Han tar ut glassøyet for å tørke det. "Jeg har bare hatt det fire måneder. Jeg er ikke vant til det." Det er Barthélemy. "Jeg mistet det. En flintstein fløy opp fra veien." Han dunker på øyehulen. "Det er puss i den."

"Har du smerter?"

"Nei, men hjernen min lekker.» Han stiger på og kjører full fart for å komme tilbake til feltet. Noen oppkomlinger av noen landsbysyklister som sannsynligvis har ventet på denne dagen hele året, hekter seg på. En av dem er barhodet.

"Du oppfører deg som en klovn og du har ikke engang lue?" Alavoine, naturligvis. Mens han tørker øynene sine legger han til "Svigermor må ha pepret veien i dag."

"Det er hardt?" sier jeg.

"Det er hardt for oss, men for leserne dine er det morsomt, så la oss få øynene deres til å falle ut." Alavoine mener "La oss kjøre, gi dem litt fart." Han fyker av gårde. Jeg mister ham av syne. Mottiat passerer leende. Han har ledd i 250km. Han vil fortsatt le etter 5000 km. «Hvordan går det?" ler Mottiat.

NAM NAM, MADAME! Bottecchia tar utradisjonelt verktøy i bruk for å bytte dekk. Uavhengige ryttere, touriste-routiers, kunne utgå fordi de gikk tomme for dekk i løpet av en etappe. Foto: Presse Sports

Vi passerer et villdyr i veikanten. Rasende fortærer det gummi. Det er den gule trøyen, Bottecchia. Han har punktert. For å få det dekket av raskere river han i det med tennene. Bellenger stiger på igjen etter en punktering. Mens han passerer han roper han "De river det fra hverandre i front!" Det er Thys som lager rabalder. Han går i brudd med to medskyldige: Frantz og Archelais, albue mot albue. Et snev av drama. Frantz har fått beskjed om å holde tempoet høyt.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor Archelais er der. Han er en skyggemann, en rytter uten stall, syklende for seg selv siden starten; ingen manager, ingen lår, ingen legger, ingen ingenting. Etter hver etappe er han så kjørt at han gråter som et barn, men han kommer alltid til mål med essene, de beste. Du har lyst til å gi ham en dytt, mens Frantz er brutalt sterk. Hvis Frantz våget å si "Jeg er sliten", ville telegrafledningene langs veien vridd seg i ukontrollert latter. Og resultatet? Vi ville ikke vært i stand til å få våre rapporter gjennom fra Brest til Nantes.

En rytter er i nød: "Ræva mi dreper meg. Jeg har styrket den i seks måneder." Og i et utbrudd av sinne: "Hvem er det jeg sykler mot? Ræva mi!”

I Roche-Bernard passerer en av skyggemennene. Han er svært langt bak; han har punktert flere ganger enn han kan telle. Han roper glad "Jeg gidder ikke jakte etter flere bregner." Lederne lesser på med tempo.

Markien av Priola, alias M. Hector Tiberghien, vil ikke ødelegge ryktet for noe så trivielt som kjøre i en rett linje. Når han ser en pen kvinne ved veien, gir han henne et slengkyss på vegne av Cycle Sport og Velocipede France.

Inn i varmen. Feltet avgir en sterk lukt av varm gummi. Ryttere tar sine bidons og tømmer innholdet over hodet. Ansikter stripete av støv og vann, veldig kjekke ser de ut.

Nantes. Store folkemengder. Brua har kollapset, så de krysser Loire til fots, på en flytebro laget av båter, som går opp og ned som en pustende brystkasse. Alavoine er i ledelsen; Han setter flasken til leppene og tar en slurk. Han ser ut som en hornblåser som signalerer et regiment på parade.

Félix Goethals: Vinner av etappe 4 

Der Manche-departementet sådde sine veier med flintstein og ventet å høste punkteringer, har Nedre Loire gjort forstadsveiene i Nantes kuperte for å fremstå mer vennlig.

"Ah, de kommunale veifolkene har ikke høvlet veiene flate," sier Alavoine; alltid og stadig Alavoine.

Det er for varmt. Skaperen er urimelig. Han kommer til å drepe disse mennene. Jeg drar foran dem til Sables. De har 412 km i beina, 1560 siden Paris. Solen steker, det støver, de har vært i sadelen siden 02:00 og nå er klokken 18:30. De klarer ett siste drag, en siste lidelse for å komme til mål. Mengden, slitne av å vente, roper til meg ''Hva skjer? Har de gått i dvale?"

”Nei.”

Etappe 5: INGEN HVILE

ETAPPE 5: Les Sables d'Olonne-Bayonne, 482 km Vinner: Omer Huysse 19t 40m

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Inn i støvet. Les Sables-d'Olonne, 28. juni 1924. [del 2]

Søndag kveld klokken 22:00 forlot vi Sables-d'Olonne. Ingen søvn på oss i natt fordi vi har 482 km å svelge. Ingen har lyst på noe ritt. De krysser Vendée, Gironde og Landes som om noen de hater trekker dem etter ørene. "Det er som å gå på skolen," sier Alavoine.

Armene drapert over styret, føttene roterende i rommet. Dette er ikke sykling, det er en økt svensk gymnastikk. De sykler så langsomt at det ikke er et sykkelløp lenger, det får deg til å tenke på disse sykkeltrikseoppvisningene i gamle dager. Kort sagt, fra Sables til Bordeaux var de kvalme til tennene av det. De passerte Luaon, La Rochelle, Rochefort, Saintes, og Blaye. De kjørte ikke over noen og de vil sykle distansen de må, men du vil ikke se dem konkurrere.

"Min Gud,» sier en gammel dame da de kommer inn i Bordeaux, ”har de holdt på slik lenge? "

"8 dager."

"Å," sier hun, "det fins ikke fett på dem noen vei.”

Alle folk i Bordeaux er ute langs ruten for å heie på ”veiens giganter”. Helt foran i hovedfeltet sykler en ung jente. Det var selvfølgelig Tiberghien som oppdaget henne, og han dytter henne fremover. Dersom jenta har ventet med å velge et fint navn til seg selv, har hun mange å velge mellom i dag. Folk bombarderer henne med fine navn som Gåsa, Di And, Esel, og så videre.

PIKENES HECTOR: I Bordeaux legger Tiberghien hånden nederst på en ung beundrerinnes rygg, til munterhet i feltet og ufine tilrop fra publikum. Foto: Presse Sports

Det er ingen sol. Det er ikke engang varme. Ellers er det umulig å si hvordan været er. Alle sover. Så sovende at det kommer til et punkt hvor en syklist med trebein kommer opp bak hovedfeltet og snevert unngår å ta ledelsen. I en bil døser noen belgiske journalister med munnen på vidt gap. Fra tid til annen tar noen en skje ut av lommen og putter den inn i munnen for å øse ut støvet som kveler dem. Det gjort, og de sover igjen.

Alle unntatt veien snorker og sover. I Hostens våkner dagen. Bottecchia bryter ut i sang. Han synger en italiensk sang fra Smyrna som oversatt betyr mer eller mindre "Jeg har sett de vakreste øyne i verden. Men ingen øyne har jeg sett så vakre som dine."

Du må ikke tro Bottecchia. Når en mann har på seg fargede brilleglass med et par hekto støv kaket over hver linse, hvordan kan han snakke om franske kvinners øyne?

I Pissos putter Barthélemy glassøyet sitt i lommen og erstatter det med en vattdott for å absorbere tårene. "Jeg ser ikke bedre, men det er mykere og jeg har alltid likt litt velvære."

Ikke bare sover de, de synger i søvne. En annen italiensk stemme løfter seg i furuskogen i Landes: Rho, også kjent som D'Annunzio, som synga som ei fugla. Jacquinot, som er fra Pantin i nordøst-Paris, er tung til sinns. Han sier at solen krymper huden hans. Jeg prøver å overbevise ham om solen aldri har gjort noe slikt før, men han vil ikke høre og holder seg til teorien sin.

POSTKORT med vinneren av etappe 5 Omer Huysse

Jeg er en av de første til å våkne. Jeg kjører forbi dem inn i Liposthey.

"Hvem er i ledelsen?" spør noen meg. ”Når vil de være her?"

Jeg gir dem en detaljert analyse av konkurransen, og i stedet for takk får jeg fornærmelser. Fra nå av kan publikum gnage og pine, men det får ikke mer informasjon fra meg. Likevel, jo lenger vi kommer inn i det sørlige Frankrike jo vennligere er folk. I Labouheyre gjeter den lokale politisjefen sine medsykkelentusiaster: "Trekk dere tilbake. Gi herrene syklistene plass."

Vi krysser Landes, en flat, sandete kyststripe med furuplantasjer mellom Bordeaux og Bayonne. Det tar så lang tid at vi har tid til å telle harpiks dryppe, dråpe for dråpe, fra trærne og ned i små beholdere. Sikadene vet hvor undertrykkende landskapet har blitt, så til vår ære de begynner de å gni tuppen av bena på magen. Det er ikke dårlig musikk, men jeg foretrekker gitar.

Rytterne forlot Sables klokken 22:00; de vil ankomme 18:30. 20 timer i sadelen på denne etappen.

"Om våre mødre dukket opp i Bayonne for å rise oss på rompa, hadde vi fortjent det?", sier Tiberghien.

Inn i Castet. Løpet livner til. Tre ryttere angriper. En punkterer. Du kunne like gjerne ha tatt en pistol og skutt ham i hodet. De to andre spurter til linjen. Dette er én for teateret: Disse to er annenkategorimenn. Omer Huyssen har slått essene. Bra jobbet. Likevel, alt dette er ingenting, de 2044 km de har syklet er ikke mer enn en prolog. Festen starter på torsdag. Som sangen går: "Det er slutt på freden. I morgen, Pyreneene."

Etappe 6 og 7: PYRENEENE

ETAPPE 6: Bayonne-Luchon, 326 km. Vinner: Bottecchia på 15t 27m 28s

ETAPPE 7: Luchon-Perpignan, 323 km Vinner: Bottecchia på 12t 40m 18s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Bayonne, 1 juli 1924.

Vi teller allerede litt over 60 lik, på samme måte som tomme flasker kalles "døde". På hver etappe faller de langs veien; store, små, høye, brede, i alle farger. Jeg har aldri lagt merke til at noen farge på trøya er mer uheldig enn en annen. Man kan ikke velge mellom dem. Skyggemennene har blitt tynnet ut. De tok feil av veien og har ikke vært sett siden. De prøvde å komme seg gjennom skogene men hadde ikke styrke igjen i beina til å sykle i noen slags hastighet, så ulvene spiste dem.

I Sables stengte kontrollen 23:57. Klokken 23:50 kom det inn en italiener. "Er jai innafor tia?"

"Ja." Han var så glad han brøt ut i latter og slo seg på skuldrene for å gratulere seg selv. Og det var den eneste applausen han fikk. Dagen etter, før avreise Brest, dro en annen rytter ut i natten med sykkelen over skulderen. Gaffelen var knekt, og han gikk til Landerneau å vekke en mekaniker.

Dette fantomet med nakne ben, en grønn og rød kropp som en marionett, som hiver seg av gårde 3:15 om morgenen for å vekke mekanikeren i Landerneau. Han kommer fra Grasse og ønsket egentlig å stå av, men ikke før etter Grasse. Han ønsket å sykle gjennom Grasse. "Det er fortsatt langt dit," sa han, uten humor. Han kom inn den kvelden klokka 23:55.

"Har du spist?"

"Høh. Noen biter, skalker og avkapp. Så jeg er fortsatt sulten."

Skyggemenn som fortsetter i rittet fra nå av er – og dette er ingen spøk - de lysende skyggemenn: For å holde tritt med hovedfeltet må de få gnistene til å fly. Løpet fortsetter.

PYRENEENE

Alavoine har ikke hatt annet enn uflaks, og Mottiat har tørket av seg fliret. Det de kaller ”Tour de Frances Golgata” begynte klokken 10:05 i morges i aux-les-Bonnes: De 80 overlevende tok av gårde for å krysse Pyreneene på sykkel.

Col d’Aubisque: Mennene klatrer. Det er ingen glede i det; du ville ikke røre dem med en sukkerklype om den så var av sølv. Tiberghien ser ikke engang på de baskiske kvinnene, han dytter dem av veien. Ved foten av den virkelige stigningen er Alavoine i gult, ikke fordi han har ranet Bottecchia for trøya, men fordi han har gripende smerter i magen. Han spyr på passet.

To kilometer lenger fremme ser jeg ham vingle som beruset i sadelen. Han mumler for seg selv: "Når jeg går bra blåser dekkene. Når dekkene mine ikke blåser er det jeg som blåser." For første gang på 10 dager får jeg øye på at han har på seg startnummer 13.

Innsatsen er bedøvende. Alle sykler sakte med hodet ned som okser som venter på slakterens øks. Lårmusklene skriker. Jacquinot klatrer med sammenbitte tenner. De sykler på viljestyrke. De stuper inn i Argeles i 60 km/t, og hvis det ikke er noen kadavre det er sikkert bare fordi klippene ikke ønsker noen.

Her er nummer 207 som reparerer sykkelen sin. Det er Jean Garby, fra Nevers, en routier, uavhengig. Han holder dekket sitt og gråter.

"Hva skjer, sønn?" Spør bilføreren.

"Jeg var oppe med lederne. Dette er min fjerde punktering. Det er elendig. Fortsett."

"Du sliten?"

"Nei. Men dette er vanskelig å bære. "

De angriper Tourmalet som menn som løper med hodet først inn i en vegg. I sportslig språk kan jo det være fint, men menneskelig sett er det rett og slett hjerteskjærende. En mann, bena har blitt til gelé, har halvveis veltet mot fyllingen. Nummer 207, mannen fra Nevers, sykler forbi. Mannen på bakken roper ut ”Du er sterkere enn meg, Garby. Jeg hilser deg."

Tourmalet er et ondt fjell. Langs veien er det en rekke menn det har overvunnet. En routier står i en bekk, gråtende. Han har en medaljong. "Å, hvis det ikke var for deg," sier han. Det er en hul medaljong som inneholder et foto av barnet hans.

En kilometer høyere opp kommer vi over en statue av fortvilelse: En annen routier som nettopp har punktert. Han har tatt ut hjulet for å sette på et nytt dekk, og vugger det som et håpløst sykt barn som ikke kan hjelpes, men som han nekter å forlate.

FORAN de som lider: Bottechia passerer toppen av Col de Tourmalet. Foto: Presse Sports

En mann har gått klar: Bottecchia, den gule trøyen. Han er så langt foran at ingen vet hvor han er mer. Vi jager ham i en time med 55 km/t. På veien speider jeg noen ganger ned i ravinene, men han er ingen steder å se. Med Tourmalet bak oss var jeg ikke så bekymret, og tenkte at col d'Aspin ville gjøre jobben sin og ta farten ut av bena hans.

Men vi var godt over Aspin da jeg endelig så noe i ledelsen: Bottecchias nese. Og siden Bottecchia følger rett bak nesen sin fikk jeg endelig kontakt med rytteren. Han kjørte stødig som en pendel; han er den eneste mannen som ser ut til å sykle innenfor sin egen kapasitet. Han sang ikke i dag, men han hadde tatt 16 minutter ut av nestemann. Bak ham er det en belgier; på tredje en Luxemburger. Dersom det er noen Pyreneer igjen er de til de franske rytterne.

ETAPPE 7: Luchon-Perpignan, 323 km. Vinner: Bottecchia 12t 40m 18s

I front kommer rytterne. Etter rett bak dem kommer en dyster limousin; en lang, svart, lukket bil. To herrer sitter inni, en Legion d'Honneur mellom dem, men sjåføren er ikke kledd som en begravelsesagent, så dette er ikke en likbil. Bak kommer en annen lang, svart lukket bil. Hvis den første var en likbil, vil du gjette at i andre satt presten i en hvit messeskjorte. På tredje plass, i en åpen tourer, sitter tre italienske pilegrimer, hver iført en sørgehette lånt fra begravelsesagenter i Firenze.

Den fjerde og femte bensindrevne bilen har vimpler på siden, i gult, den udødelige fargen. På disse vimpler står det skrevet med sorte bokstaver: Evig Anger. Et sjette kjøretøy, fra Brussel, flyr et banner med budskapet Siste Time. Etter dem, i flere biler, gråter menn og kvinner som har glemt brillene øynene ut. Disse må være medlemmer av familien. Helt bakerst kommer en mystisk bil, fraktende et lass reservedekk hengende fra støtfangerne som om den holder på å miste innvollene. Slik er opptoget de første 20 km.

Ved km 21 blåser en vanvittig hornkonsert i gang langs denne lystige kavalkaden. Den tredje bilen tar ledelsen. Den femte passerer nummer tre. Den sjette mister nummer fem av syne, og siden den har fulgt den så oppmerksomt, presser den seg forbi resten for å få kontakt igjen. Likvognen innser at den ikke lenger er først i prosesjonen, og med spottet verdighet tar den tilbake ledelsen.

Og akkurat nå: Lyden av et dempet horn, bydende og høytidelig. Det er et signal fra de italienske skriftende. Disse latinske brødre sier de er journalister. De er sannsynligvis det, sportsjournalister til og med, det er klart. Men de er mer som detektiver. I 13 dager er alt de har gjort å kjøre opp og ned langs konvoien, åpenbart på jakt etter noen.

LIKFØLGET. Karavanen. Kjøttkverna. Foto: Presse Sports

Og hvem, midt i denne langsomme og staselig dans av biler, har det verst? Sykkelryttere, mine venner. Vi sender dem ut over hauger av småstein. Vi presser dem mot trær. Når de kommer ned et fjell i 60 km/t, tar vi oppstilling i en sving for å være i veien for dem. Det er i slike øyeblikk, i ensomheten i Pyreneene, at en hører dem skrike "Oh! là! Là!... Oh! là! Là!”

De kan se at de kommer til å knuse seg selv i fillebiter mot bensintanken vår. I dag var det en rytter som etter å ha unnsluppet døden med en millimeter, ropte ut "Landeveisrøvere. Landeveisrøvere. Landeveisrøvere. "

Første pass er Col des Arcs. De passer på å klatre det med krum rygg. Men de har 1925 m å klatre til Puymorens. Vinden uler som kuling i riggen på en tremaster, med støy som av revnende silke. Stormen dekker fjellet som en presenning. Skyer av støv raser som furier og blinder alt. Og oppslukt i dette kjemper Bottecchia og Jean Alancourt om ledelsen. Bottecchia hadde stukket, men Alancourt kom opp til ham igjen. Syklende ved siden av meg i min Renault blunker Alancourt ondskapsfullt til meg som om han sier "Denne gangen skal jeg holde ham i vesten, den italieneren, hæ? "

"Hva med Barthélemy?"

"Han kastet inn svampen!" roper Jean XIII inn i orkanen [Jean Alancourt er Kongen av Uflaks].

Grenene på trærne bøyer seg dobbelt i vinden. Degy passerer i en rød trøye.

"Hvilke synes du er vanskeligst? De store passene eller de lange etappene?"

"Den lange etappene og de store passene," svarer han.

Ankomsten var fantastisk. Bottecchia tok det på linjen. Thys, som hadde kjempet i tre timer for å hente ham, tapte med tre dekkbredder. Enda en dag med løp og mer uflaks – det herjede ansiktet hans var en maske av den dypeste elendighet. I siste pedaltråkk brøt han sammen i tårer.

Tiberghien kommer i mål, hånden og kneet opprevet av en velt en kilometer oppe i veien. Han hadde syklet denne etappen for å vinne. Skjebnen hadde andre ideer. Tårene flommet opp. «Men jeg er ikke motløs," sa han. Stemmen var anstrengt, smertene uutholdelige.

Og en gammel mann i Perpignans enorme, fargerike, eksotiske publikum, la en finger mot øyekroken og sa med stemmen halvkvalt av følelser: ”Dere er modige gutter."

Etappe 8: KJØTTKVERNA

ETAPPE 8: Perpignan-Toulon, 427 km Vinner: Louis Mottiat på 17t 4m 45s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Toulon, 6 juli, 1924.

Det skjedde utenfor La Ciotat i nærheten av Toulon. Huot, som lå i front på vei inn, fikk hjulet i en trikkeskinne og falt. Vi var rett bak ham. Vi gjorde en unnamanøver og unngikk å treffe ham, men støvet kuttet siten ned til en meter. Bilen etter oss traff Huot og slepte ham med seg. Det var det som skjedde og dette er grunnen: Det som skjedde mellom Perpignan og Toulon i dag var ikke et løp, men en handling av ren folkelig galskap

100km fra Toulon var hvert kjøretøy i Midi ute på veien. Folk sto oppreist i bilene sine, trampende, dansende, skrikende. Ingen av dem hadde et menneskelig ansikt lenger; disse galningene så ut som om de hadde kommet ut av en melsekk.

Etter 300km og kryssingen av Crau [en stort, åpent, solbakt, støvete slette, nær Rhones utløp, overstrødd med steiner] midt på dagen, syklet rytterne inn i dem. Det var smålig. Folket myste mot dem, gjenkjente dem, og skubbet dem. Syke av sinne ropte de "Ut av veien. Se opp for medlidenhets skyld. Dere kommer til å drepe oss.”

Publikum skrek høyere; et publikum søndagsklær, blå linskjorter, til og med blå ullgensere. Det var mennesker i flyttebiler, varebiler, lastebiler, sidevogner, og på sykler.

Løp eksisterer for å underholde publikum. Men det er viktig at man ikke tar feil av sykkelritt og tyrefektning. Rytterne er ikke okser og skal ikke behøve å risikere døden på slutten av showet. Mirakelet er at ulykken ikke skjedde før den sjuende etappen.

I går registrerte vi at en rytter på en nedstigning måtte se veien sperret av biler og bare kunne rope ”Landeveisrøvere! Landeveisrøvere! Landeveisrøvere!” I kveld, med munnen full av blod, kunne Huot bare ynke ”Oh! là! là!” Han er på sykehus. Rytterne er rasende. Bellenger, som aldri sier et hardt ord, snakket ut: "Dette gjør oss til kriminelle. Hadde jeg hatt en revolver ville jeg drept noen. "

Det er fortsatt sju etapper igjen. Forholdsregler har blitt tatt. Det er premier disse unge mennene er blitt lovet, ikke bårer.

LOUIS MOTTIAT vant etappe 8.

Toulon, 7. juli 1924.

Så snart de gikk av syklene sine, gjenopptok "Marskalken" sin rolle. Marskalken er Alphonse Baugé. Han er alle konkurrerende syklisters sjefskommandør. Syklister - de som kjører i Tour de France, seksdagersrittene, klassikerne, på vei og bane.

Alphonse Baugé er syklingens liv og sjel i Frankrike. Han er, tror jeg, den eneste mannen i live i dag som er i stand til å arbeide fram et mirakel. Han kunne fått en ung gutt å sykle uten sadel eller styre.

En dag vil Alphonse Baugé bli kanonisert. Han bærer en mørkeblå uniform, med snitt som en pyjamas, med rød ullkant rundt jakken. Du kan ikke forveksle ham; han har et smil som [musikkhallstjernen] Mistinguett. Han følger løpet i en lukket bil, og det er ikke bare bilen hans som er lukket, det er munnen hans også. Ved hver start syr rittets generalsekretær leppene hans sammen med messingtråd. Her om dagen, av medlidenhet, tenkte jeg at jeg skulle presse et halmstrå inn i hjørnet av munnen hans for å gi ham litt luft. Han nektet.

Han er Regelrytteren. På slutten av etappen tar generalsekretæren en saks opp fra lommen og kutter tråden. Alphonse Baugé tar tre dype åndedrag, erklærer at hjertet banker fortsatt, stopper opp for å få oversikt over situasjonen, og marsjerer avsted til rytternes hotell.

I Brest hadde jeg såvidt krysset dørterskelen til Tour de Frances spisesal før jeg hørte ”Sier du at det ikke gjør noen forskjell for deg om du synger i Operaen eller Batignolles [på Pigalle]? ” Baugé snakket med Curtel. Curtel som ønsket å forlate rittet klaget over at han hadde syklet 1200 km og bare tjent 650 franc. "I Marseille," sa han, "fikk jeg 500F for 300 km.”

"Vel, nei, du er ikke en stor artist; du er like glad for å være en provinsiell baryton i en slagferdig komedie."

"Hva?" svarte Curtel. "Jeg vil heller få 100F på Batignolles enn 5F på Operaen. "

"Har du ingen selvrespekt? Har du det en gang? "Han la hånden over hjertet sitt. "Tenker du ikke en gang over hvor stolte dine gamle foreldre er?"

"Hold an," sa Curtel, "foreldrene mine er ikke så gamle."

"Du ønsker ikke å vite, du har lukket sinnet ditt. Hør, jeg skal gi deg et eksempel. Du vet Kubelik, den store fiolinisten? Godt. Tror du Kubelik ville slutte å spille fiolin fordi han bare hadde tjent 650F? Nei. Kubelik er en kunstner. Så; du, du er en pedalenes artist. For første gang har du æren av å sykle Tour de France, dette rittsyklingens fyrtårn, og for en historie om 650F vil du la det gå? "

"Hvis jeg dreper meg selv for 650F, hva jeg kommer til å leve på etterpå?"

"Stopp. Du er ikke bedre enn en oppkomling, en dum arbeider, en skopussergutt, en som står i oppvasken. Du forstår ingenting om sykkelstyrets skjønnhet. Gjør som du vil. Du gjør meg kvalm."

ALPHONSE BAUGÉ: Innpisker. Romantiker.

Vi ankom i Bayonne. Angrepet på Pyreneene startet neste dag. Fem eller seks ryttere vaklet av nervøsitet. Inn kommer Baugé i hotellets foajé for å se hva som skjer. "Du kommer til å stå av, du med systemet for Pyreneene?"

"Hva? Jeg har ikke noe system for Pyreneene, Monsieur Baugé."

"Selvfølgelig har du et system for Pyreneene: Du kommer til å gi deg når hele verden venter på deg på fjellpassene."

"Å nei Monsieur Baugé, ingen venter for meg på passene."

”Jeg forteller deg at hele verden venter på deg; du vet det så vel som jeg gjør. Din gamle Pyreneiske bestemor vil gi deg blomster på toppen av Tourmalet i morgen. "

”Jeg gir f ... i blomster, M. Baugé. Jeg forteller deg, jeg har ikke noen sener igjen. "

”Det er ikke et spørsmål om sener. "

”Hva skal jeg presse på pedalene med da? "

”Gå og finn massøren din. Han vil gi deg sener. Hør sønn, har du hjerte? "

”Ja, men jeg har ikke noen sener. "

”Ikke tenk på det. Tenk på suksessen din, på navnet ditt i de store Parisavisene. Tenk på heltemottakelsen de vil gi deg på stasjonen når du kommer hjem hvis du fullfører Touren.”

”I himmelens navn, M. Baugé, jeg forteller deg...”

"Ja, ja, du forteller meg at du har noen sener. Forstått. Veldig bra. Så vær en begravelsesagent, ikke en syklist, forstår du meg? Farvel."

Neste gang var det i Luchon. Når guttene kom i mål var de så kalde som et råtnende lik. De gikk for å ta et bad. De kom tilbake for å spise middag. "Du mener at dette er et slags yrke?" sa de. Baugé stakk hodet inn døren. "Det er ikke et yrke, det er et kall."

”Vårt kall," sa Collé," er å være sammen med våre koner, ikke å jobbe til vi faller. "

”Din kone," svarte Baugé," er sykkelen din.” Tiberghien, iført sin silkekragede beige pyjamas, forsikret ham om at sykkelen ikke hadde noe å gjøre med kvinner. Baugé var allerede i gang igjen: "Selvfølgelig er det et yrke, og hvilket vakkert yrke. Betyr det virkelig ingenting for dere å høre hele Frankrike rope Alavoine! Thys! Sellier! Mottiat! Bellenger! Jacquinot! etc. i en hel måned?"

”Når du kaster opp innvollene er det ikke fordi du holder på å bli sterkere.”

”Hør: Ta Bottecchia. Tror dere at hvis Rockefeller hadde tilbudt ham 50 store sedler på toppen av Tourmalet, at han ville stått av? Nei. Fordi Bottecchia har et ideal."

”Ja: Å kjøpe en tomt hjemme i Italia, bygge seg et hus – han er murer - og plante spaghettien sin."

”Nei, nei," sa Baugé.

Ӂ, men ja," sa Bottecchia.

Ved Perpignan: Av 46 ess [som startet Touren] var det bare 20 igjen. Sellier og Jacquinot hadde gitt seg i Bourg-Madame; de led for mye.

”Jeg forstår det, guttene mine,” sa Baugé "men dere forstår, gjør dere ikke, at ingen rytter blir stor uten stor motgang"

Mellom Perpignan og Toulon gikk to routiers under hjulene på en bil og forlatt bevisstløse i veien. Ugaglia først og så Huot. Kollegene dere syntes ikke det var festlig.

”Mine venner,” sa Baugé. Jeg har også falt. Jeg har gått under bilhjul. Jeg vokste opp i denne virksomheten. Jeg vet hvordan det er. Det er kors å bære i vårt yrke, som i alle andre. Vet dere hva jeg ville gjøre hvis jeg var dere? Lese Duhamels Martyrenes Liv. Det vil gi dere mot til morgendagens etappe. Ta rådet fra meg."

”Kan man få den i Toulon? "

”Du kan få det hvor som helst. "

"Flott. Vi skal gå og kjøpe den. "

Etappe 9: GUL TRØYE FORSVUNNET

ETAPPE 9: Toulon-Nice, 280 km Vinner: Philippe Thys på 11t 52m 8s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Nice, 8 juli 1924.

Ti millioner Franskmenn og kvinner har blitt gale, og mellom 16 og 19 millioner mikrober per kubikkmeter luft virvler rundt rytterne. Vi har blitt vant til alt dette. Du trenger bare å følge Tour de France og galskapen virker helt naturlig.

Hvis noen hadde sagt til meg 19. juni ”Du kommer til å se syv til åtte millioner franske folk danse jig på hustak, terrasser, balkonger, i veiene, på markedsplassene, og i tretoppene", ville jeg ha styrt dem rett til sinnsykeasylet. Det ville ha vært en feil. Noen hadde bare tatt feil på antallet. Det er 10 millioner franskmenn som hyler av glede.

En vitenskapsmann i Paris har beregnet at det klokken seks hver kveld langs gangstiene i Bois de Boulogne inneholder hver kubikkmeter støv omtrent 89750 bakterier. Den samme ekspert har etablert et forhold på 92 725 i Metroen. Endelig vil, i en dansehall etter en tango, mengden stige til 420.000.

Dette er barnemat. Jeg hadde lyst til å gjøre meg nyttig, og spurte en lege bruke min bil og beregne antall bakterier per kubikkmeter støv virvlet opp av Tour de France. Legen klatret inn passasjersetet, bevæpnet med sine instrumenter. Han jobbet som en slave hele dagen; Han forvandlet Renaulten til en fabrikk. I mål i Nice fortalte doktoren meg "Du kan sende et telegram: Mengden bakterier per kubikkmeter luft i Tour de France er mellom 16 og 19 millioner."

ETAPPEVINNER Philippe Thys passerer Roquebrune.

Jeg har en hensikt med å møblere deg med disse beregningene; det er så du kan forstå hva som skjedde på dette etappen. 19 millioner bakterier produserer en substans så tett at Bottecchia forsvant i dette støvet i dag. Italienere er sportsgale. Dette var helt tydelig på grensen: Italia hadde kommet ut for å hylle Bottecchia. Bottecchia viste seg ikke.

Hvilken lykke det var. 20 italienere stilte seg opp foran bilen min og forlangte å vite hva jeg hadde gjort med Bottecchia. Bottecchia er i gult, de hadde ikke sett noen gul trøye passere og hele Italia holdt meg ansvarlig. 45 gendarmer reddet meg og jeg var i stand til å snuble bort, skjelvende i skoene.

Uansett er faktum at Bottecchia hadde gjort et forsvinningsnummer. Veien fra Toulouse til Nice går gjennom Menton. Det kan kanskje overraske deg, men det er sant. De klarer aldri å finne veier som er lange nok. I dag har de lagt 100 km til direkteruten.

”Dette er ikke Tour de France lenger,” sier Alavoine, ”det er Tour de Flatulens.”

I Menton begynte oppvisningen igjen: De gikk gjennom lommene mine for å se hva jeg hadde gjort med Bottecchia. Så jeg sa ”Han er død”. Da ble det oppstandelse, og det er derfor jeg unnslapp. Bottecchia var ikke død, han hadde byttet trøye. Hvorfor? Hadde han ikke gjort det hadde de båret ham avsted i triumf og han ville tapt rittet.

”Kjente de ikke igjen ansiktet ditt?” spurte Bellenger ham.

Bottecchia svarte "Med alla detta støva har du inga ansikta.”

Alavoines ankomst var grei også. Uhellet hadde forlatt ham. Han kom inn som tredjemann og sto utkjørt midt i veien og sperret for trafikken. Politimannen på vakt kom bort og sa, ”Kom igjen, skynd deg, skynd deg, flytt på deg.”

Alavoine tok en kniv ut av bagen sin, tilbød den til politimannen, og mumlet ”Okay, kompis, drep meg med en gang.” 

Etappe 10 og 11: ALPENE

ETAPPE 10: Nice-Besancon, 275 km Vinner: Giovanni Brunero på 12t 51m 7s

ETAPPE 11: Besancon-Gex, 307 km Vinner: Nicolas Frantz på 12t 3m 51s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Grenoble, 12. juli 1924

De kaller disse etappene 10 og 11, ganske enkelt. Slik unngås komplikasjoner. Når du organiserer Tour de France i 15 etapper er det naturlig at du én dag etter den tiende kommer til den ellevte. Slik  følger arrangementet en etablert orden.

Men det er en triviell detalj å legge til: Kryssingen av Alpene. Det ville ha vært helt i sin skjønneste orden om disse 60 menn, naglet til sine sykler, ikke hadde opptrådt uten samvittighet i dag, men de dro ikke engang opp og plantet seg på toppen av Mont Blanc. Så hva gjør dem dydige?

Vel, dette er hva jeg observerte på oppstigningen og nedstigningen av Izoard og Galibier. Da de krysset disse passene virket det ikke lenger som at de trampet på pedalene, men heller rev opp store trær med røttene, kanskje halende på noe usynlig gjemt dypt i jorden, noe som nektet å rikke seg, gryntende "Ghanh ... Ghanh ..." som bakere som elter deig midt på natten.

Jeg snakket ikke til dem; Jeg kjente dem alle men de ville ikke ha svart. Når øynene deres fanget mine, minnet det meg om en hund jeg hadde, som stirret bedende på meg like før han døde fordi han var så dypt trist over å måtte forlate denne jord. Så senket de øynene over styret en gang til og fortsatte, med blikket fast på veien som om å finne ut om de dråpene de spredde over overflaten dens var svette eller tårer.

Dette opptog er en del av det de kaller glede. Det er det de regionale avisene har bestemt det er. Folket i Dauphiné- og Savoie- departementene skal dra til Galibier i natt klokken 00:45. På toppen kan de få kald aftensmat og et glass champagne for 45F alt inkludert.

Rytterne klatrer fortsatt. Italienske Brunero, som gjør sin første Tour, kvekker et spørsmål: "Er det mye lenger, dette Galibier?"

”Jeg tror vi nesten er der," sier jeg.

10 minutter senere hører jeg ham spørre Thys det samme spørsmålet. Thys svarer ”Ja,” med et nikk. ”Ja, det er mye lenger."

Giovanni Brunero vant etappe 10

I fjor falt Alavoine på nedkjøringen fra Izoard, slo seg bevisstløs, og tapte løpet. Han husker: "Jeg er redd" roper han til meg. Og angsten står skrevet i øynene hans. Han triller utfor og skjærer inn i vinden. Jeg stoppet ved foten av en bratt seksjon og ser dem kaste seg nedover, en etter en.

Jeg er redd," roper en routier til meg med skjelvende stemme. Og en til: "Jeg er redd." De tror jeg venter på dette hjørnet klar til å samle dem opp i biter.

En annen kommer ned med en slik hastighet jeg føler dragsuget når han passerer. "Jeg er redd", roper han ut. En av dem bremser, flerrer i sikksakk nedover veien; han kommer til å gå over kanten. Han suser inn i fjellveggen som skjærer en bit av beinet hans, men berget bringer ham til å stoppe. Jeg går bort til ham.

Kjedet hans er røket. "Jeg hadde en liten ledelse i dag. For en katastrofe." Han ser på kjedet sitt. "Hvordan skal jeg reparere det? Jeg trenger en ambolt. Han finner en stor stein, en liten: den store er ambolt, den mindre er hammer. "Hvis jeg kan fikse dette, skal jeg drikke meg full etter målgang."

Reparasjonen fungerer ikke.

”Noe sånt som dette, og du må stå av."

Han er en routier, Ercolani, opprinnelig fra Froges [En alpelandsby nordøst for Grenoble], så han er i kjent terreng. Hans kone skal ha barn.

”Hvis det er en gutt, jeg kommer til å kalle ham Benjamin.

"Hvorfor?"

Fordi jeg er Tourens Benjamin [yngstemann]. Jeg er 21."

Han lykkes i å reparere kjedet. "Jeg er glad", sier han.

Andre routiers passerer på vei nedover. Det minner ham om uhellet.

”Jeg startet bra i dag. Jeg kunne ha klatret litt i sammendraget. Uansett, nå er jeg tilbake på rett kurs. "

Mens han setter hjulet tilbake på plass spør han meg "Du er ikke en lege i tillegg, er du? Du vil kunne fortelle meg hvorfor barnet ikke har kommet ennå. Jeg bestilte det hele, all medisinen, fra apotekeren før jeg dro. Det vil gå dårlig." Han hopper i sadelen. "Ah, de vil ikke la meg sykle Tour de France igjen. Jeg er for ung; det renser meg ut. Jeg kommer tilbake når jeg er 25."

Men han sykler av gårde, rask som en sebra som har oppdaget en snikende løve. Hvis Ercolani ikke får et telegram i Gex, jeg vil smi et for ham; denne engstelsen om barnet har pågått for lenge.

BOTTECHIA på Col d'Izoard

Lenger opp i veien, en vinker en gigantisk djevel på meg med armene. Sykkelen hans er på bakken. Høyre kne er bandasjert med en trøye. Jeg går opp til ham. Beina er en mengde dype kutt. Det er Collé.

”Hvilken stinkende flaks. Jeg holdt noe i reserve for i overimorgen."

Collé er fra Genève. De sparer seg for etappen som passerer deres eget territorium. Så Muller gjør seg klar for Strasburg, Goethais for Calais, Collé har sitt øye på Genève – Gex altså. [Genève er i Sveits; Gex, kjent for sin blå ost, er i Frankrike] Geneverne krysser grensen i tusentall for å se Collé seire.

”Herregud, jeg kolliderte med en vogn. Hvilken råtten flaks. "

”En bil?"

”Nei, en bondeknøl med eselet sitt." Collé viser meg en legeerklæring: Omfattende hevelse i kneet, flere sår...

”Hva er det de forventer at jeg skal gjøre med det? Hvilken flaks. Denne jobben er et dødsritt. Jeg bare håper at de fortsatt vil lage en pengeinnsamling for meg i Genève."

Collé er ute av løpet. Hva blir det av en mann som ikke kan sykle lengre? Jeg gir ham haik i bilen min. Ved å akseptere har Collé tilsynelatende begått et alvorlig regelbrudd. Når en rytter ikke lenger kan sykle må han i det minste gå. Ellers blir han tildelt en bot på 500F. I hans sted ville jeg ha drept meg selv på stedet; på den måten ville det ikke blitt noe regelbrudd.

VINNEREN av etappe 10 Nicolas Frantz

Foran oss er lanterne rouge, navnet de gir til mannen som er sist i sammendraget. Det er Rho, alias D'Annunzio. Vanskelig å si om Rho er tynnere enn han er sta. Han erstatter et dekk og ser ut til å være i dype tanker. ”Hva tenker du så hardt på?"

”Jeg tenka på Signor Bazin."

M. Bazin er tidtakeren. På 21t 41m 3,25s trykker M. Bazin på en liten gjenstand under bordet sitt, en klokke som koster 2500F. Så roper han ut "Mine herrer, kontrollen er stengt.» Han kunne kanskje D'Annunzio tre meter unna, krypende på magen, og med et overdrevet skuldertrekk av desperat sympati, signalisere at han ikke kommer til å tøye reglene.

M. Bazin kjenner den vitale betydning av en tiendedel av en femtedel av et sekund. M. Bazin er den slags gjøk som bor i en klokke.

Rho kokte fordi han vet alt dette. Uten "Signor" Bazins hjerte av stein ville vi ha funnet sporten mye morsommere ... 

Etappe 12, 13 og 14: NORD

ETAPPE 12: Gex-Strasbourg, 360 km Vinner: Frantz, på 15t 51m 12s

ETAPPE 13: Strasbourg-Metz, 300 km Vinner: Arsène Alancourt, på 11t 36m 27s

ETAPPE 14: Metz-Dunkerque, 432 km Vinner: Bellenger, på 20t 17m 51s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Dunkerque, 18. juli 1924.

For den nest siste ildprøven var det en annen historie; den varte nøyaktig 20 timer og 45 minutter og var utvilsomt en av de morsomste på runden. Den begynte rett over midnatt i Metz og sluttet klokken 20:45 i Dunkerque.

La oss starte med begynnelsen. Det plaskregnet og det var en hylende vind. Du ville ikke sette et marsvin ut på balkongen i slikt vær. Ryttere subbet til start, en etter en, slepende på syklene sine, og ble overgitt rett i tennene på vinden. Tenk hva det ville gjøre med deg fra midnatt til fire om morgenen.

Mennene tråkket gjennom natten, nedkjølt til benet, i øsende regn. Et syn å se. Så snart himmelen begynte å lysne, gled mørket over dem. Jeg kan fortelle at disse mennene som hadde vært hvite da de startet ved midnatt var svarte klokken 04:00.

Min belgiske kollega kunne ikke unngå å utbryte "Min Gud, hva ser dere ut som?"

Rytterne svarte ikke. Rytterne hadde rett. Tenk hva de kunne si et par timer senere. Denne gangen var det ikke støv bilene spydde over dem, det var gjørmestråler. Mine venner var omgjort til sølekaker. Det ble mer og mer overskyet og dystert. Veiene i nord er brolagt med steinblokker bemerkelsesverdige for sin uregelmessighet slik at 60 overlevende pilegrimer av Tour de France, en tur de også kaller Tour de Lidelse, syklet langs fortauene og endret linje konstant å unnslippe de tøffeste seksjonene.

Vi dro gjennom en region der byene ikke er ukjente - Sedan, Lille, Armentieres. På skilt leste vi Ypres, 17km. Deretter krysset vi elven Yser. Kort sagt, det tok oss tilbake noen år til vår ungdomstid. Men dette var ingen krig som ble utkjempet, det var et løp. Ut fra hvordan de så ut, var det ikke veldig stor forskjell på ansiktene til de deltakende.

Under krigen ble Botrel sendt til fronten for å holde konserter for troppene. I dag har vi Biscot i en bil. Biscot høyner mennenes moral.

”Hei” sier han, "I morgen på denne tiden ser dere Eiffeltårnet.”

Dagens Kvinne er Storhertuginnen av Luxembourg. Hennes Høyhet har sendt sin landsmann Frantz 5000F.

”Ah,” sier Alavoine, "en Storhertuginne. Det gir langt større utbetaling enn en mannlig President av Republikken."

Regnet har flere effekter. Blant annet sliter det ut sitteflaten på sykkelbuksene. Bellenger har rompa bar, og det har også Bottechia og Tibergnien. Tibergnien sier til de andre ”Skjul oss for kvinnene når vi kjører gjennom Lille. Vi ønsker ikke å fremstå ekle.”

Regnet hadde stoppet. Det starter igjen. Vinden pisker dem i ansiktet, de sykler med bøyde hoder og man kunne trodd de var sminket opp som fakirer. Gjørma danner ikke en maske, men tegner abstrakte former over hele dem og nesen fungerer som en slags kanal for det fallende vannet.

I Hirtson [en produksjonsby ved Oise, sør-øst for Cambrai] sier en gammel kvinne "Disse herrene må være tøffe for å gjøre det de gjør. Bellenger svarer ”Vi er tøffere enn shortsene våre, bestemor, hva ville vi ellers kjøre på?"

Thys har ingen smak for det i dag. "Vi kunne gjøre et seksdagers ti ganger på rad og det ville være en piknik i forhold til Touren."

Mottiat sykler opp til Biscots bil og sier "Hei Biscotl Blir du også noen ganger lei av å spille skuespill? "

I ettermiddag har de adoptert et stikkord. Alle sier ”Vi har blitt sålet om." Med andre ord er de ikke splitter nye lenger.

Goethals er fra Nord, så rundt 19:30 i kveld, etter 20 timer i sadelen, roper Cuvelier til ham ”Det er ikke langt til der du kommer fra, er det kompis?”

Fem minutter senere falt Cuvelier foran Bergues. En motorsyklist kjørte over ham og knuste ham. Nord var mye lenger unna enn du forestilte deg, unge Cuvelier.

Plasser innsatsen nå, spillet pågår fremdeles, det er en etappe igjen å sykle.

Etappe 15: ARRIVÉ

ETAPPE 15: Dunkerque-Paris, 443 km Vinner: Bottecchia, på 14t 45m 20s

Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Parc des Princes-velodromen, Paris.

60 kommer til å klare det [Egentlig 62]. Du kan komme og se dem – disse er ingen bløthjerter. I en måned har de kjempet mot veien. Slagene har funnet sted midt på natten, de tidlige morgentimer, gjennom dagen, famlet seg gjennom tåke så tykk at den får deg til å brekke deg, i motvind som la dem flate, under solen som rundstekte dem på styret.

De har grepet Pyreneene og Alpene om halsen. De har satt seg i sadelen klokka ti en kveld og holdt det gående til neste kveld klokka seks - mellom Les Sables-d’Olonne og Bayonne, for eksempel De brukte veier som ikke er beregnet for sykler. Folk har sperret veien foran dem. De har fått planovergangporter stengt midt i ansiktet. Kuer, sauer og hunder har løpt inn i dem.

Men dette var ikke den store torturen. Den store torturen startet fra det øyeblikket de begynte og vil vare til de sykler inn i Paris. Så er det bilene. I 30 dager har disse bilene kjørt sammen med rytterne og høvlet et lag av veidekket. De har høvlet det oppover, de har høvlet det nedover, og kastet opp en ubegripelig mengde støv. Med brennende øyne og uttørket munn har rytterne lidd støvet uten et klagende ord.

De har syklet på flintstein. De har fortært den grove pavéen i Nord. Når det var for kaldt om natten, har de pakket inn magen med gamle aviser. Om dagen har de tippet mugger med vann over seg selv, fullt påkledde, og vannet veien til solen tørket trøyene deres.

Når de splittet åpent et bein eller en arm i et fall, klatret de tilbake på maskinen. I neste landsby lette de seg fram til apoteket. Det kunne være en søndag, som i Pézenas, hvor apotekeren fortalte den skadde mannen "Jeg har stengt i dag”. Og i stedet for å riste ham i nakken til tenne skranglet svarte rytteren "Javel, Monsieur", og fortsatte rittet.

Rytterne kommer inn i Paris. Det er Bottecchia, eks-byggmesteren fra Friuli-regionen i det nordøstlige Italia. Bottecchia ser ikke på deg med øynene, han ser på deg med slutten av nesen, og slutten av nesen hans er like elegant som et knivblad. Du kan oppdage Mottiat: han er kledd i blått. Han vil gi deg et rolig smil og se på deg med vitende øyne som om det er du som har laget rittet spesielt for å behage ham.

Dette er Tiberghien; Jeg foreslo at han skulle sy på trøya alle kjærlighetsbrevene han har i sekken, sammen med et kyllinglår og en hel Normandie-pølse. Tiberghien svarte "jeg ville trenge to trøyer."

Frantz er neste som kommer, en fyr mye beundret av idrettsutøvere. Han har utrettet Tour de France slik du ville svelge et glass vann. Han sykler som om han har en bok i hånden, en eventyrhistorie for barn. Jeg er nesten sikker på at han ikke vil innse at han har nådd Paris og kommer til å sykle på i sju-åtte måneder til.

De to er Cuvelier og Alancour - skremmende som bastardhunder. De tar alt de ser, selv store St. Bernard-atleter som Brunero, Aymo, og Lucien Buysse fra Loothenhulle.

Inn kommer Alavoine, med tilnavnet Jean XIII, Kongen av Uflaks. Alavoine hører til i Académie Francaise, ikke på veien. Académie er en institusjon dedikert ikke bare til å bevare språket men også å forynge det. Alavoine er mannen for det. Finn en forfatter, en feltmarskalk, en hertug, en advokat, eller en poet, syklende opp et fjell i Pyreneene, sjøsyk, som, før du kan si "Uflaks å måtte sykle en så tøff etappe når du føler deg så syk", roper "Det er utflatende, på en slik ond etappe, å bli pumpet tørr av en utidig lidelse i et område med så stort overflateareal."

Det er Rho. Se på ham nøye. Han har på seg nummer 268. Det er ingen annen enn D'Annunzio. Her er Garby, fra Nevers, som gråt i Pyreneene. Og Vertemati, hvis daglige næringsinntak aldri er mindre enn tre høner, et dusin egg, og to lammelår. Vertemati har ikke fett på kroppen.

Så er det Kamm, som helt fra starten hat fortalt meg om sine planer for fremtiden mens han syklet. Han pleide å selge Petit Parisien i gamle dager. Det var en fin skjebne.

”Så, Monsieur," ropte han til meg i begynnelsen mellom Brest og Sables, "ville det være en jobb for meg hvis jeg kom tilbake?" Mellom Perpignan og Toulon, kom han bort til bilen min: "Du vet en salgsjobb? Om det kunne være i Orne-området, der familien min bor, jeg ville blitt så glad." Mellom Nice og Briancon: "Jeg vil at det skal være i Orne hvis mulig; hvis ikke tar jeg det de gir meg."

I ellevetiden i går kveld, i Dunkerque, kom en uavhengig rytter flatt ut nedover en uopplyst vei. Han fikk øye på en manns silhuett. "Kontrollen," ropte han, "hvor er kontrollen?"

Routieren var redd for at M. Bazin hadde stengt butikken. M. Bazin, tidtakeren har en fantastisk nål på sin post, en nål kalt "Sorterer-fangeren"- rytternes giljotin. Det var Kamm, og han kjente meg igjen.

”Tenk på min jobb hos Petit Parisien," ropte han, mens han for gjennom den øde byen i 35 km/t. Men han er en du ikke vil se. Omtrent 60 Lanternes rouges har gått tapt rundt hele Frankrike. Ingen vet hvor det er blitt av disse mennene. De ødela hjulene sine - helst om natten. De hadde bare stjernene til hjelp, hvis det faktisk var stjerner å se. De kom til start; de vil ikke komme til mål. Hvor er de?

Andre har sluttet, utmattet; menn som Archelais. I seks etapper holdt han på bistert. Han var synlig skuffet over at essene ikke var iført frakker slik at han kunne henge på i skjøtene. Så, en dag da han fortsatt var bestemt på å fortsette - i Pyreneene, tror jeg – kunne ikke Archelais sykle videre. Han falt. Han kom seg opp på maskinen igjen – forgjeves. Han hadde ingen juice igjen. Så, i et anfall av raseri, plukket han opp sykkelen sin og kastet den i fjellveggen.

Noen avsluttet etappene i god form bare for å finne kontrollen stengt da de kom i mål. De ble eliminert fra konkurransen. For eksempel, i Perpignan nærmere 01:00: ”Detta Kontrållen?” spør en routier mens han faller av sykkelen.

"Ja, men den er stengt,"

Den unge mannen brøt sammen i gråt.

”Du må ikke gråte, gutten min,” sa en mann som satt og drakk øl i en bar. "Du er like modig som de andre. Du gjorde ditt beste.”

Det var andre, som Curtel som bare ga opp. Etter 800 km hadde Curtel bare vunnet 650F. Han sa han kunne gjøre det bedre ”heima”.

Du vil ikke se Ugaglia eller Huot. Bilene ryddet dem unna. Du vil observere Thys og Alavoines store kvaler. Dette var deres siste Tour. De hadde preparert seg for seier. De ville avslutte med ære. Hell og Bottecchia hadde andre idéer.

”Å, det er trist”, sa Thys til meg men han syklet ved siden av bilen. Og Alavoine, bak ham, sa uten å løfte hodet ”Ja, det er virkelig trist, etter 15 år med samvittighetsfullt hardt arbeide, å ta av seletøyet som en gammel gamp i støvet fra vinneren.”

LES OGSÅ: For første gang i historien skal ikke Touren avsluttes i Paris