Kurt Asle Arvesen vinner en etappe i Tour de France

– Det ene sekundet som skilte i sammendraget var helt avgjørende for min del. Jeg hadde aldri fått lov til å gå i brudd dersom Fränk hadde ledet rittet. Da hadde jeg ligget i front og tauet på hovedfeltet hele dagen, forteller Kurt Asle Arvesen skråsikkert.

Med tre innlagte klatringer er etappen mellom Lannemezan og Foix krevende, men ikke hard nok til at sammenlagtrytterne vil føle seg kallet til å tre i aksjon. Dette er heller den klassiske transportetappen, den som er forbeholdt hjelperytterne. Et brudd vil ha gode sjanser til å holde unna og stikke av med etappeseieren, og det er nettopp derfor at støtingen aldri tar slutt denne formiddagen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i 2018, men er republisert til glede for nye lesere!

– Jeg husker at jeg kom meg ikke opp og frem, fordi det var smale veier i starten og det gikk så fort. Når jeg endelig var kommet meg frem i feltet hadde vi syklet 40 kilometer allerede. Da hadde Jens Voigt dekket alt som var av brudd uten å komme seg løs, forteller Arvesen.

På de neste kilometerne fortsetter det å hagle med angrep. Arvesen skal akkurat til å beklage ovenfor sin tyske lagkamerat at han ikke har klart å komme i front av feltet tidligere, når det går et nytt rykk. Da går Kurt Asle til. Men det stopper opp. Så et nytt forsøk. Pang. Der er nordmannen plutselig av gårde med en stor gruppe.

– Du lærer deg etter hvert når bruddet går. Om det går fort i starten pleier bruddet som regel å gå etter 4–5 mil. Da begynner sukkerlagrene til folk å gå tomme, og de får nok, forklarer han.

I og med at det brått stopper opp i hovedfeltet, tar det ikke lang tid før den tolv mann sterke frontgruppen har en stor ledelse. Kurt Asle vet at dette er dagens brudd, gruppen som vil gjøre opp om etappeseieren. I det kilometerne tikker ned, prøver Arvesen å studere sine konkurrenter. Hver og en er kapabel til å vinne, men hvem frykter Kurt Asle mest?

– Alle ryttere hadde omtrent samme spisskompetanse som meg, men det var italienerne Filippo Pozzato og Alessandro Ballan som jeg vurderte som sterkest i bruddet. Sveitseren Martin Elmiger, som senere var med i finalen, visste jeg ingenting om.

Men det er franskmannen Amaël Moinard som er farligst. I den lange klatringen opp til Col du Portel, og med syv mil igjen til mål, angriper Cofidis-rytteren, og får raskt en luke på halvannet minutt ned til forfølgerne. Hansken er kastet.

– Det var lurekjøring i gruppa bak. Alle bare spiste, drakk og kjørte rundt til jeg pratet med Ballan og noen andre. «Hallo, vi kan jo ikke la Moinard vinne?!», sa jeg og prøvde å organisere et samarbeid, forteller han.

Arvesen vet at dersom han skal avgjøre etappen til sin fordel må det være i spurt fra en mindre gruppe, han må få gruppa til å jobbe sammen. Han må motivere de enkelte rytterne til å bidra i forfølgelsesarbeidet. Kurt Asle har lært seg at det nytter lite med kjefting, men at en klapp på skulderen og noen positive ord her og der kan gjøre susen. Likevel ser det ut til at avstanden til Moinard ikke minker nevneverdig.

– Alle i bruddet håpet jo på at de andre rytterne skulle bruke krefter på å ta han igjen. Det var en periode der jeg var nervøs for at vi ikke skulle klare å hente Moinard i det hele tatt. Men jeg måtte samtidig passe på å bruke minst mulig krefter, sier han.

Arvesen har nå to valg. Han kan gamble eller tette luken selv. Nordmannen bestemmer seg for å være med på spillet. Med ti kilometer igjen til mål ligger Moinard fortsatt i front med noen sekunder, men den norske mesteren nekter å dra.

– Det er selvfølgelig aldri populært når du står over en føring, men det er gi og ta som gjelder i sykkelløp. Jeg visste ikke hvem som var kokt eller bare spilte sliten. I ritt kan du gjerne tro på folk, men du skal aldri stole på noen. Det er to vidt forskjellige ting, sier han.

Kurt velger å følge instinktet. Han skal ikke angripe selv, men gå etter så snart en av de øvrige ryttere angriper. Kurt Asle kan fint vinne en spurt, problemet er bare at han er litt for hissig på grøten. Sveitseren Elmiger har omsider tettet luken til Moinard, når Arvesen prøver seg. Han forsøker å riste av seg sveitseren og Ballan, som har kommet opp bakfra, men uten hell.

– Under kilometersmerket måtte jeg stoppe opp for å komme meg bak, men så gikk jeg inn i andre posisjon. Det var en tabbe, i og med at jeg burde ha plassert meg helt bakerst. Men jeg var så gira at jeg ikke klarte å tenke klart. Med 250 meter igjen til mål åpnet jeg spurten, men kjørte ikke maks. Jeg åpnet halvhardt, for så å sette meg ned ved 150 meter igjen. Jeg giret ned på det tyngste giret, og først da spurtet jeg alt jeg hadde.

Men istedenfor å holde seg på kanten, drar Arvesen mot midten av oppløpet og åpner for at Elmiger og Ballan kan spurte på hver sin side. Nordmannen har heldigvis marginene på sin side den 16. juli. Kurt Asle vinner med få centimeters forsprang og slipper jubelen løs. Eller?

– Jeg holdt på å strekke ut begge armer, men i et splittsekund var jeg usikker på om jeg hadde vunnet siden Elimger var veldig tett bak. Jeg vant etappen fordi jeg var i god form og var offensiv. Den dagen ble jeg heller ikke straffet for feilvurderingene jeg gjorde i finalen, men ble reddet av gode bein, sier han.

Også denne seiersgesten går inn i historiebøkene som en av de litt mindre elegante. Skjønt, som seierherre i Tour de France er man unnskyldt.