Thor Hushovd – Mirakelet i Lourdes

Oksen fra Grimstad har vunnet flere etapper i Tour de France før, men måten han har slått til denne gangen er enestående.

I målområdet er han tydelig stolt, men det er først når han skriver i sin egen biografi noen år senere, det står svart på hvitt hvor stort han selv synes det er.

– Jeg hadde aldri opplevd å vinne alene i Tour de France før, jeg hadde alltid spurtet om seirene. Så vant jeg solo på en etappe som egentlig skulle være altfor hard for meg. At jeg vant i regnbuetrøya gjorde det spesielt, skriver han.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i 2018, men er republisert til glede for nye lesere!

Det er et lite mirakel at nordmannen i det hele tatt står på startstreken i Pau denne fredagen. Etter en forferdelig etappe til Luz Ardiden dagen i forveien, der Thor på grunn av magetrøbbel hadde slitt med å komme seg til mål, føler han seg kvikk og rask igjen i dag.

Han er tilbake på offensiven, ikke minst fordi dagens etappe avsluttes i et dalføre og ikke på toppen av nok et fjell. Mens sammenlagtkanonene vil spare seg, kan utbryterne få en sjelden mulighet til å stikke av med etappeseieren.

– Farten var høy fra start, det virket som om alle de andre rytterne også ville i brudd denne dagen. Vi må ha kjørt kanskje fem mil da det avgjørende bruddet etablerte seg, og jeg kom med, forteller han.

I den ti mann sterke frontgruppen sitter blant annet bruddhis-sige Jérémy Roy og klatreren David Moncoutié. Gode allroundere som Lars Ytting Bak og Jérome Pineau er også der, også Edvald Boasson-Hagen er med. Rollefordelingen bær være klar. Mens de sprinterne går for den innlagte spurten i Bielle, går klatrerne for poengene på toppen av Col d'Aubisque. Eller?

– Jeg ofret ikke poengkampen en tanke, og følte at det var litt rart da jeg la meg bakerst i gruppen før den innlagte spurten. Planen var at jeg skulle ta få poeng slik at konkurrentene glemte meg, forklarer Hushovd.

Etter drøye ni mil når bruddet foten av Col d'Aubisque. Med fem prosent gjennomsnittlig stigning er klatringens første del overkommelig, og bruddet jobber fortsatt sammen. 

– Jeg ventet på at noen i bruddet ville angripe. Det overrasket meg at ikke en som David Moncoutié allerede hadde støtet. Nå kunne jeg i stedet angripe selv. Jeg la kjedet opp på storeskiva og tråkket til. Det gikk så fort at de andre ikke maktet å henge på, forteller han.

At store, tunge Hushovd går fra bruddet i det de klatrer oppover et stort fjell er vanvidd. Aldri i livet vil han klare å overleve dette stuntet. Han vil stivne, og bli hentet av hovedfeltet til slutt. Men Thor tenker annerledes.

– Jeg bestemte meg for å gjøre et helhjertet forsøk og lå helt på grensen til rød sone. Jeg merket at jeg ble motivert av alt rundt meg. Av kameraene, av at jeg ledet en tøff etappe i Tour de France. Jeg tenkte på alle som satt og så på TV, forteller Thor.

Hushovd har snudd klatringen, som den åpenbare ulempen på etappen, til sin favør. Han blir derfor heller ikke urolig, når Roy og Moncoutié passerer ham på vei til toppen. Forspranget han hadde til å begynne med, gjør at avstanden ikke blir umulig å kjøre inn igjen i utforkjøringen. Thor setter seg selv et mål.

– To minutter. Målet mitt ble etter hvert å klare å holde en avstand til Roy som var mulig å kjøre inn i utforkjøringen som snart kom. Jeg var innstilt på å kjempe. Når jeg først var kommet i denne situasjonen, ville jeg utnytte den, sier han.

Etter snaue femti minutter med klatring er Hushovd tredjemann over Col d'Aubisque to minutter bak Jérémy Roy. Verdensmesteren i regnbuetrøya er i ferd med å overgå seg selv, og nå venter hans spesialdisiplin. Utfor. I det Hushovd stuper ned fjellsiden, plukker han sekund for sekund ved å kjøre teknisk perfekt.

– Jeg kjørte for livet nedover for å ta innpå mest mulig. Det beste er å ha en motorsykkel foran seg. Jeg ser på hvordan den kjører, hvordan den legger seg inn i svingen. Rettes motorsykkelen opp halvveis i svingen, da skjønner jeg at her retter veien seg ut og at det er bare å gi gass, sier han.

Over Col du Soulor og videre ned den resterende utforkjøringen har ikke Hushovd spart på kruttet. I dalføret har han los på Cofidis-rytteren Moncoutié, og er snart oppe på bakhjulet. Noen hundre meter lenger frem i løypa får FDJs Marc Madiot raserianfall, og gir Roy huden full. Sportssjefen aner uråd. Med verdensmesteren jagende bak vil det kun være et spørsmål om tid før også Roy er innkjørt. Men Hushovd må først bli kvitt Moncoutié, som nekter å jobbe.

– Vi kom over en liten kul og ned i en dump. Jeg svingte til siden og Moncoutié kom mer eller mindre ufrivillig opp på siden av meg og gled litt foran. Han ville nok fortest mulig bak meg igjen, for han slapp opp litt. Nå! Jeg trakk pusten og tråkket til alt jeg maktet, sier han.

Bakfra og med voldsom fart angriper Hushovd. Nordmannens overraskende rykk er et taktisk mesterstykke i og med at Moncoutié nå er nødt til å jobbe selv. Samtidig har Thor halvert tidsavstanden til Roy i front på bare noen hundre meter. Men istedenfor å kjøre rett forbi Roy, velger Hushovd en annen strategi.

– Jeg tok en liten hvil på hjulet til Roy, noen ganske få sekunder, så trakk jeg pusten, fylte lungene med så mye luft jeg klarte, la meg ut og tråkket til på nytt. Roy hadde ikke sjanse til å svare, forteller Hushovd.

Resten er sykkelhistorie. Med to kilometer igjen til mål er Thor Hushovd alene i front og har utmanøvrert samtlige av hans motstandere. Smilet hans sier mer enn tusen ord. Hvem hadde trodd at spurteren i regnbuetrøya skulle vinne en hard fjelletappe ved å komme solo til mål?