Også i 2021 er det mange som peker på den slovenske duoen i kampen om Maillot jaune, men i bakgrunnen står et revansjelystent og slagkraftig Ineos Grenadiers og skuler.
Etter en årrekke med intriger, konflikter og skuffelser, er det også et fornyet og inspirert Movistar-lag til start, som også ønsker å utfordre.
Men kan noen av dem gjøre noe med sykkelsportens kanskje to beste ryttere de siste årene?
I fjor så det ut til å gå mot hans første Tour de France-seier, da Primoz Roglic ledet med 57 sekunder tilbake til Tadej Pogacar foran den avgjørende tempoetappen.
Den temposterke Roglic var ventet å forsvare seg godt på den 36 kilometer lange tempoen, som ble avsluttet med seks kilometer klatring opp La Planche des Belles Filles.
Men Jumbo-Visma-rytteren havnet bakpå fra start og bare fortsette å tape, og Pogacar slo beina under Tour-triumfen.
En utrolig og uforglemmelig avslutning på Touren, hvor folk nok vil huske best en tilsynelatende utmattet og blek Roglic, som krysset målstreken, med hjelmen ute av posisjon på hodet.
Men Roglic lot seg ikke knekke av nederlaget. Han roste sin venn og landsmann, før han fortsatte å prestere. Først med en sjetteplass i VM, før han triumferte i Liège-Bastogne-Liège, og litt syrlig sa til pressen «han i det minste vant et sykkelritt».
Og i Vuelta a España var han igjen dominant, da han vant fire etapper og tok sin andre sammenlagtseier på rad i den spanske Grand Touren.
Og i 2021 har Roglic fortsatt i den tralten vi er vant med å se han i. Tre etappeseire i Paris-Nice tok han langt på vei mot sammenlagtseier, før han veltet på den siste etappen og mistet seieren.
I Baskerland rundt noen uker senere var han igjen strålende. Han vant åpningstempoen og videre i rittet lot han seg ikke riste av Pogacars forsøk.
På den siste etappen distanserte han også Pogacar og UAE, som hadde Brandon McNulty i ledertrøyen, etter noen dårlige taktiske vurderinger.
I Flèche Wallonne forsøkte han seg med en langspurt, men Julian Alaphilippe ble for seig. I Liège-Bastogne-Liège var det nok en litt sliten Roglic som ikke klarte å forsvare seieren.
Deretter valgte 31-åringen en litt annerledes tilnærming til Touren, uten noen ritt i forkant. Altså er det to måneder siden sist han var i konkurranse.
Men sloveneren har vist at han fint klarer å trene seg i form, og man kan trolig se på det som en justering for å kunne stå hele Touren ut.
Årets Tour-løype passer Jumbo-Visma-rytteren svært godt, med hele 58 kilometer individuell tempo på programmet.
Det er kanskje lett å la seg blende av at han ble knust av Pogacar på den siste tempoen i fjor, men der var det en rekke andre faktorer som spilte inn, blant annet at det var en lang klatring i avslutningen.
I år er tempoene helt flate, et terreng Roglic behersker langt bedre enn Pogacar. Vi har hatt en duell mellom dem i år, det var på den 14 kilometer lange åpningstempoen i Baskerland rundt.
Det var en spesiell tempo, som både startet og avsluttet med en tøff bakke. I den første klatringen var det bare to sekunder som skilte dem, men i det lettkjørte terrenget fikk Pogacar en nesestyver.
Til slutt vant Roglic tempoen med 28 sekunder til Pogacar, som ble nummer fem. Historien viser også at Roglic er klart bedre på flate tempoer sammenlignet med Pogacar.
Noe godt tegn var det heller ikke at Pogacar nylig ble slått av Jan Tratnik (Bahrain-Victorious) og klatreren Jan Polanc (lagkamerat i UAE) på en flat tempo i det slovenske tempomesterskapet.
Selv om Jumbo-Visma kommer uten Tom Dumoulin til Touren, er det likevel et sterkt lag. Mike Teunissen og Tony Martin er pålitelige arbeidshester, som vil beskytte Roglic i flatere og lettere terreng.
Wout van Aert er en formidabel allrounder, som nok også vil gå for egne sjanser på enkelte etapper, men samtidig vil være en helt avgjørende hjelper for Roglic.
Vi så både i Touren i fjor, og blant annet i Tirreno-Adriatico i år, hvor strålende Van Aert kan klatre. Belgieren sikter også mot OL i etterkant av Touren, og har sagt fokuset hans i år vil først og fremst være å hjelpe Roglic.
Så har han Steven Kruijswijk, som ikke har vært helt på sitt beste foreløpig, men vil uansett være en sterk og viktig hjelper.
Sepp Kuss og Jonas Vingegaard er fremdeles relativt unge og varierer litt i prestasjonene, men på sitt beste er begge to høy, høy klasse. Rutinerte Robert Gesink kompletterer troppen.
Mens han i fjor kanskje fikk litt for mye fritt spillerom, og Jumbo-Visma i for stor grad trygget ledelsen til Roglic, er Tadej Pogacar definitivt på radaren til hele feltet nå.
Han kom inn i Touren i fjor uten noe store ambisjoner, og skulle først og fremst bare teste vannet litt. Men han hadde altså tre etappeseire og en tredjeplass fra Vueltaen året i forveien.
Og uten noe særlig hjelp fra laget i fjellene, duret han altså av gårde til Tour-seier. Med seieren og overrumplingen av Roglic på den 20. etappen, måtte han heller aldri forsvare seg.
I år blir det ikke slik. Det er langt større forventninger og press på både Pogacar og UAE, som nok i langt større grad blir nødt til å beskytte og hjelpe sloveneren.
Derfor er Alexander Kristoff vraket, og laget gir 22-åringen full støtte. Likevel er ikke laget fryktinngytende. Det er gode ryttere isolert sett, men hvordan gjør de seg som støttespillere og lag?
Rafal Majka blir trolig Pogacars høyre hånd i fjellene. Polakken er solid og erfaren, og går trolig fint inn i den rollen, men har vært langt unna overbevisende i år.
Davide Formolo kommer fra en hard Giro, hvor han skuffet noe. Spørsmålet er om italieneren har overskuddet og styrken til å være en faktor for Pogacar.
Portugisiske Rui Costa er ikke kjent for å være noen god hjelperytter, og er en rytter vi typisk ser ofte i brudd. Klarer han å legge til side egne ambisjoner?
Marc Hirschi var sensasjonell under fjorårets Tour de France, med to etappeseire, før han triumferte i Flèche Wallonne senere på høsten. Men etter den brå overgangen fra Team DSM har han strevet og ikke vært på nivået fra Touren i fjor.
Brandon McNulty er et stort talent, som har tatt store steg som rytter. Han ble nummer 15 sammenlagt i fjorårets Giro, men er fremdeles et litt ubeskrevet blad i Grand Tour-sammenheng, og det er vanskelig å vite hva man får fra ham. Han kan imidlertid være en faktor på sine beste dager.
Laget kompletteres med to bunnsolide arbeidshester i Vegard Stake Laengen og danske Mikkel Bjerg.
Etter å ha overbevist under Tour of Slovenia, er Stake Laengen inne i laget for andre år på rad og får nok en identisk rolle som i fjorårets ritt, hvor han mer eller mindre var en body guard for Pogacar.
Han og Bjerg skal lose Pogacar trygt gjennom de enklere etappene og holde ham unna trøbbel.
Men når vi summerer opp totalen er det definitivt Jumbo-Visma som har overtaket med tanke på kvalitet og ferdigheter på troppen.
Etter Alpene kommer også noe etapper med potensial for sidevind i Nimes og Carcassonne, hvor det nederlandske laget stiller langt sterkere enn UAE.
I fjor tapte også Pogacar nesten halvannet minutt da sidevinden slo til på den 7. etappen. Slike feiltråkk har han mest sannsynlig ikke råd til å år, og at han havnet tidlig bakpå var nok også en av grunnene til at han fikk ryggen litt fri.
Ser vi på argumentene for at Pogacar skal gå til topps også i år, trenger vi ikke lete lenge.
Pogacar er generasjonens kanskje største talent når det kommer til etapperitt. Pogacar ble altså den nest yngste vinneren av Touren noensinne, da han vant i fjor, 21 år og 364 dager gammel. Bare Henri Cornet, som vant i 1904, var yngre, 19 år og 352 dager.
Pogacar er en helt enestående klatrer, og hakket hvassere enn Roglic, selv om marginene ikke er store.
Men det er uten tvil i fjellene 22-åringen må gjøre det. Han tok en solid seier opp 17 kilometer lange Prati di Tivo i Tirreno-Adriatico i mars, og var jevngod med Roglic i Baskerland rundt.
I Liège-Bastogne-Liège viste han sin allsidighet, da han spurtet til seier foran Julian Alaphilippe. I Tour of Slovenia for nærmere to uker siden, leverte han en maktdemonstrasjon og viste at klatreformen er på plass.
Men mens Pogacar må angripe, har Roglic fordelen av å bare kunne følge og med et sterkere lag i ryggen, trenger han ikke ta like mye ansvar i fjellene, siden han kan lene seg på den siste tempoen.
Dermed må enten Pogacar levere noe eksepsjonelt i fjellene eller på tempoen. Spørsmålet er om han kan spille ut Roglic og det sterke Jumbo-Visma-kollektivet alene, for det kommer neppe like lett som i fjor.
Jumbo-Visma kommer altså med et sterkt lag rundt Primoz Roglic, men som vanlig kommer det en rolig «Hold my beer» fra britiske Ineos Grenadiers.
Med sin tilsynelatende utømmelige pengesekk har de dominert Tour de France det siste tiåret, og igjen kommer de med et enestående lag til Touren.
2018-vinner av Touren, Geraint Thomas, 2019-vinner av Giro d’Italia, Richard Carapaz, 2020-vinner av Giroen, Tao Geoghegan Hart, og nummer tre i Touren i fjor, Richie Porte, er nok til å få hakeslepp av.
Troppen kompletteres av bunnsolide og erfarne hjelperyttere: Michal Kwiatkowski, Luke Rowe, Dylan van Baarle og Jonathan Castroviejo.
Laget er verdensklasse på alle fronter, og det er heller luksusproblemer enn mangler i laget.
Richie Porte for eksempel. Har selv uttalt at han er en dedikert hjelperytter, men leverte likevel en strålende oppvisning i Critérium du Dauphiné, som han vant sammenlagt, etter at Thomas gikk inn i en rolle som annenfiolin.
I Touren er nok rollene ganske tydelige. Laget sier selv at Thomas og Carapaz går inn med delt kapteinsansvar, så vil rollene bli mer definerte ettersom rittet utvikler seg.
Carapaz er utvilsomt den beste klatreren i laget, og kapabel til både følge og distansere Pogacar. Han har ladet opp i høyden i Ecuador, hvor han tidvis trener på over 4000 meter over havet.
Nedsiden hans er imidlertid tempoegenskapene, hvor han har en klar svakhet. Han vil tape betydelig med tid på de to tempoene, men veier dog opp for dette med klatreegenskapene.
Spørsmålet er dog hva Ineos gjør og hvordan de løser rittet. De har hatt en mer offensiv tilnærming til rittene de har kjørt det siste året, men hvordan løser de det NÅR Thomas sitter i en bedre posisjon etter den første tempoen.
Vil de da kjøre slik de tradisjonelt har gjort, forsvarende og defensivt, eller vil de tørre å spille ut kortene sine og legge mer press på konkurrentene?
Geraint Thomas vil trolig ikke klare å følge de råeste klatrerne i fjellene, noe Carapaz vil. Hvor frie tøyler får Carapaz til å kjøre offensivt?
Ecuadorianeren er ikke fostret opp på Ineos-mentaliteten, har et litt annet lynne og kjører mer på instinkt. Det blir spennende å se hvordan Ineos håndterer det, men foreløpig er det ingenting som tyder på at de ikke vil slippe 28-åringen fri.
Slik Thomas har klatret de siste årene er Carapaz et tryggere kort sånn sett, og rapportene tilsier at de bør kjøre for ham.
Han tok en overbevisende seier i Tour de Suisse, og det er mange fine etapper som bør passe ham godt. Den 11. etappen hvor Mont Ventoux skal forseres to ganger kan passe ham svært bra.
Der er det også en lengre utforkjøring ned til mål, og ecuadorianeren er en svært habil utforkjører, mens Thomas historisk sett strever og har hatt en rekke velt opp igjennom.
På den 15. etappen i Pyreneene, som avsluttes i Andorra, skal man også opp Port d’Envalira, hvor man skal klatre til 2408 meter over havet, som er en klar fordel for ham. Her venter det også en utforkjøring til mål.
På de to siste klatreetappene er det også toppavslutningen til Col du Portet og Luz Ardiden, hvor han kan gi full gass.
Skulle han feile eller velte ut av rittet, står det dog klar en rekke andre vinnerkandidater i Thomas og Porte, og laget vil prøve å holde alle rytterne så høyt i sammendraget som de kan, så lenge som mulig.
I klassen «søramerikanske klatrere» er det også en annen kar som stiller meget sterkt, Miguel Ángel López, med kallenavnet Superman López
Colombianeren vant den kanskje tøffeste toppavslutningen i fjorårets Tour, til Col de la Loze, hvor han distanserte både Pogacar og Roglic, og skal bli en hard nøtt å knekke i fjellene i år også.
Nylig knuste han også all motstand i endagsrittet opp Mont Ventoux og viste at formen er svært bra.
27-åringen har en tredjeplass i både Giro d’Italia og Vuelta a España, og lå an til tredjeplass også i Touren i fjor, før han falt fullstendig igjennom på den avgjørende tempoetappen og ble nummer seks.
Men selv om han kanskje er verdens beste klatrer på sine beste dager, har han et par tydelige akilleshæler.
Den første er selvsagt på temposykkelen, hvor sekundene historisk sett har forsvunnet raskt, slik det ofte er med de søramerikanske klatrerne.
Den tidligere Astana-rytteren har tatt grep, men han blir aldri en naturlig temporytter og med 58 tempokilometer kan det i verste fall ryke tre-fire minutter til Roglic.
Det neste er at han svinger voldsomt i prestasjonene over tre uker historisk sett. Skal han kjempe om podiet med konkurrentene i årets Tour har han ikke råd til å tape tid i sidevinden, når han allerede taper mye tid på tempoen.
Ser vi på den positive siden har han et utrolig sterkt lag med seg, deriblant Enric Mas, som tok en sterk femteplass i fjorårets Tour, og har en annenplass fra Vueltaen i 2019.
Movistar har i en årrekke strevet med å løse Touren, hvor de har hatt vanskeligheter med relasjonene i laget, og klarte aldri å spille ordentlig ut at de hadde både Alejandro Valverde, Nairo Quintana og Mikel Landa på samme lag.
Nå er det tilsynelatende gjort en oppvask, Landa og Quintana er borte for lengst, og man bygger laget for fremtiden, spesielt med håp om at Mas skal bli en Tour-vinner en dag.
41 år gamle Alejandro Valverde holder fremdeles et høyt nivå og har innsett at hans dager som sammenlagtrytter nok er forbi, og laget bør kunne dra nytte av hans styrke og erfaring.
Marc Soler er vann og ild i en og samme person, men selv om han tidvis mister hodet litt, bør han kunne være en nøkkelhjelper for Mas og López.
Mas har ikke det samme nivået som López i fjellene, noe som trolig gjør at sistnevnte trolig er den de har størst forhåpninger til. Mas er imidlertid en solid temporytter, som gjør at han trolig er Movistars best plasserte rytter i sammendraget etter tempoen på den 5. etappen.
Og hva skjer da, hvordan løser Movistar det derfra? Har de en klar rollefordeling og en klar plan? Vi har sett hvordan det laget har knekt under press og interne problemer tidligere.
Laget kan overhodet ikke vingle i kommandoene her, slik de har gjort tidligere, for da er de sjanseløse mot røkla, og forhåpentlig har Mas og López et solid forhold, som gjør at de kan få det beste ut av hverandre.
Siden annenplassen i Tour de France i 2017 har Rigoberto Urán rukket å bli 34 år gammel, og de store prestasjonene har i stor grad uteblitt.
Uran tilbringer mye tid hjemme i Colombia, før han plutselig dukker opp i Europa for å sykle sykkelritt og kjører stort sett ikke mange rittene i løpet av året.
Etter to og en halv måneds konkurranseopphold dukket han imidlertid opp i Tour de Suisse i kjempeform nylig, og endte som nummer to, bare 17 sekunder bak Carapaz og vant den individuelle tempoen.
Uran er en rytter som bare blir bedre og bedre utover i rittet, og ofte går litt under radaren, men har en sterk tempo, så plutselig kan han sitte i posisjon til å kjempe om podiet foran tempoen på den 20. etappen.
Laget rundt ham er imidlertid litt diverse, kan man si. Det er mange sterke ryttere i EF Education-Nippos tropp, men laget ønsker nok å kjempe på flere fronter, og det er ikke et dedikert sammenlagtlag og en homogen enhet.
Det gjør at han kanskje ikke får den umiddelbare hjelpen kan kanskje kan trenge, skulle han havne i trøbbel.
Årets franske håp heter David Gaudu, som tar over stafettpinnen (i hvert fall midlertidig) fra Thibaut Pinot, som har gått fra skuffelse til skuffelse.
Groupama-FDJ-rytteren sykler bare sin tredje Tour, men 24-åringen er lovende takter så langt denne sesongen. Nummer tre i Liège-Bastogne-Liège, femteplass sammenlagt i Baskerland rundt og niendeplass i Critérium du Dauphiné.
I fjor tok han også to etappeseire og ble nummer åtte sammenlagt i Vuelta a España.
Han er imidlertid ikke stabil i prestasjonene, og er, selvsagt, ikke noen god temporytter heller. Han har et enormt potensial og er en fremragende klatrer, og kjemper nok blant de ti beste, men mye skal ha forandret seg dersom han utfordrer de aller beste.
Laget satser også stort på Arnaud Démare i spurtene, og er som EF Education-Nippo ikke et dedikert sammenlagtlag.
Fra Bahrain-Victorious får Jack Haig for første gang teste seg i sammendraget i en Grand Tour og kan bli en spennende ryttere å følge med på.
Ben O’Connor har glimtvis vært strålende de siste årene, og åttendeplassen sammenlagt i Dauphiné gir håp om at han kan prestere godt. Har frie tøyler til å kjøre for sammendraget i et ellers etappejaktende AG2R Citroën.
Emanuel Buchmann veltet ut av Giro d’Italia, men er med i Bora-hansgrohes tropp til Touren. Kan være en topp ti-kandidat, dersom han ikke går for etapper.
Michael Woods er en sterk klatrer, men minuttene ryker fort og blir mange på tempoene. Har ditto temposvake Dan Martin som støtte i Israel Start-Up Nation.
Og så slenger vi inn Julian Alaphilippe her på slutten. Gudene må vite hva Deceuninck – Quick-Step-rytteren finner på, dersom han havner i gul trøye etter første eller andre etappe.
***** Primoz Roglic
**** Tadej Pogacar, Richard Carapaz
*** Miguel Ángel Lopez, Geraint Thomas
** Richie Porte, Enric Mas, Rigoberto Uran
* David Gaudu, Emanuel Buchmann, Jack Haig, Michael Woods, Ben O'Connor
Zwift Sykler Sykkelutstyr Sykkelturer Elsykkel |
Om landevei.noLandevei.no er en komplett kilde til informasjon om landeveissykling og beslektede grener. Her finner du de gode og poengterte guidene til hva slags sykkel du trenger til hva slags sykling, og de beste testene av både sykler og annet utstyr. Når noe går i stå, er det her du finner nyttige artikler om hvordan du reparerer sykkelen. Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Landeveis reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn. Alt om ditt abonnement KUNDESERVICE TIPS OSS |
UtgiverFri Flyt AS FRIFLYTBESTILL.NO NYHETSBREV Motta siste nytt fra LandeveiANNONSERE PERSONVERN Sitemap Alle Rettigheter (C) 2020 Fri Flyt |
