Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Inn i støvet. Les Sables-d'Olonne, 28. juni 1924. [del 2]

Søndag kveld klokken 22:00 forlot vi Sables-d'Olonne. Ingen søvn på oss i natt fordi vi har 482 km å svelge. Ingen har lyst på noe ritt. De krysser Vendée, Gironde og Landes som om noen de hater trekker dem etter ørene. "Det er som å gå på skolen," sier Alavoine.

Armene drapert over styret, føttene roterende i rommet. Dette er ikke sykling, det er en økt svensk gymnastikk. De sykler så langsomt at det ikke er et sykkelløp lenger, det får deg til å tenke på disse sykkeltrikseoppvisningene i gamle dager. Kort sagt, fra Sables til Bordeaux var de kvalme til tennene av det. De passerte Luaon, La Rochelle, Rochefort, Saintes, og Blaye. De kjørte ikke over noen og de vil sykle distansen de må, men du vil ikke se dem konkurrere.

"Min Gud,» sier en gammel dame da de kommer inn i Bordeaux, ”har de holdt på slik lenge? "

"8 dager."

"Å," sier hun, "det fins ikke fett på dem noen vei.”

Alle folk i Bordeaux er ute langs ruten for å heie på ”veiens giganter”. Helt foran i hovedfeltet sykler en ung jente. Det var selvfølgelig Tiberghien som oppdaget henne, og han dytter henne fremover. Dersom jenta har ventet med å velge et fint navn til seg selv, har hun mange å velge mellom i dag. Folk bombarderer henne med fine navn som Gåsa, Di And, Esel, og så videre.

Stakkars jente

PIKENES HECTOR: I Bordeaux legger Tiberghien hånden nederst på en ung beundrerinnes rygg, til munterhet i feltet og ufine tilrop fra publikum. Foto: Presse Sports

Det er ingen sol. Det er ikke engang varme. Ellers er det umulig å si hvordan været er. Alle sover. Så sovende at det kommer til et punkt hvor en syklist med trebein kommer opp bak hovedfeltet og snevert unngår å ta ledelsen. I en bil døser noen belgiske journalister med munnen på vidt gap. Fra tid til annen tar noen en skje ut av lommen og putter den inn i munnen for å øse ut støvet som kveler dem. Det gjort, og de sover igjen.

Alle unntatt veien snorker og sover. I Hostens våkner dagen. Bottecchia bryter ut i sang. Han synger en italiensk sang fra Smyrna som oversatt betyr mer eller mindre "Jeg har sett de vakreste øyne i verden. Men ingen øyne har jeg sett så vakre som dine."

Du må ikke tro Bottecchia. Når en mann har på seg fargede brilleglass med et par hekto støv kaket over hver linse, hvordan kan han snakke om franske kvinners øyne?

I Pissos putter Barthélemy glassøyet sitt i lommen og erstatter det med en vattdott for å absorbere tårene. "Jeg ser ikke bedre, men det er mykere og jeg har alltid likt litt velvære."

Ikke bare sover de, de synger i søvne. En annen italiensk stemme løfter seg i furuskogen i Landes: Rho, også kjent som D'Annunzio, som synga som ei fugla. Jacquinot, som er fra Pantin i nordøst-Paris, er tung til sinns. Han sier at solen krymper huden hans. Jeg prøver å overbevise ham om solen aldri har gjort noe slikt før, men han vil ikke høre og holder seg til teorien sin.

ETAPPEVINNER Omer Huysse

POSTKORT med vinneren av etappe 5 Omer Huysse

Jeg er en av de første til å våkne. Jeg kjører forbi dem inn i Liposthey.

"Hvem er i ledelsen?" spør noen meg. ”Når vil de være her?"

Jeg gir dem en detaljert analyse av konkurransen, og i stedet for takk får jeg fornærmelser. Fra nå av kan publikum gnage og pine, men det får ikke mer informasjon fra meg. Likevel, jo lenger vi kommer inn i det sørlige Frankrike jo vennligere er folk. I Labouheyre gjeter den lokale politisjefen sine medsykkelentusiaster: "Trekk dere tilbake. Gi herrene syklistene plass."

Vi krysser Landes, en flat, sandete kyststripe med furuplantasjer mellom Bordeaux og Bayonne. Det tar så lang tid at vi har tid til å telle harpiks dryppe, dråpe for dråpe, fra trærne og ned i små beholdere. Sikadene vet hvor undertrykkende landskapet har blitt, så til vår ære de begynner de å gni tuppen av bena på magen. Det er ikke dårlig musikk, men jeg foretrekker gitar.

Rytterne forlot Sables klokken 22:00; de vil ankomme 18:30. 20 timer i sadelen på denne etappen.

"Om våre mødre dukket opp i Bayonne for å rise oss på rompa, hadde vi fortjent det?", sier Tiberghien.

Inn i Castet. Løpet livner til. Tre ryttere angriper. En punkterer. Du kunne like gjerne ha tatt en pistol og skutt ham i hodet. De to andre spurter til linjen. Dette er én for teateret: Disse to er annenkategorimenn. Omer Huyssen har slått essene. Bra jobbet. Likevel, alt dette er ingenting, de 2044 km de har syklet er ikke mer enn en prolog. Festen starter på torsdag. Som sangen går: "Det er slutt på freden. I morgen, Pyreneene."