Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Le Havre, 22 juni 1924.

De spiste fremdeles middag klokken 23:30 i går i en restaurant nær Porte Maillot i den vestlige utkanten av Paris. Du kunne sverget på at det var en venetiansk bankett. På avstand så disse mennene i stripete trøyer ut som festlanterner. De tok en siste drink og forsøkte å gå, men publikum bar dem ut i triumf, for dette var sykkelryttere som skulle starte i Tour de France.

Selv tok jeg Argenteuil-veien klokken ett om morgenen. Jeg passerte pent kledde damer og herrer som syklet gjennom natten. Jeg ville aldri trodd det var så mange sykler i Seine-departementet. Trikk nummer 63 ønsket å komme videre med jobben; å frakte passasjerer til Bezons Grand Cerf, men damene og herrene holdt den tilbake mens de ropte til føreren "Pass på! De er her snart!"

Rytterne trillet faktisk bare langs veien, rolig syklende til Argenteuil for å starte. På kort tid hadde hele forstaden våknet til liv: Åpne vinduer var pådekket tilskuere i nattøy, veikryss sydet av utålmodige skuelystne, gamle damer som normalt går til sengs på samme tid som solen hadde vaglet seg på stoler i døråpningene, og hvis jeg ikke så mødre som ammet sine babyer var det bare fordi det var for mørkt.

"Se på de lårene!", ropte folk. "Det er hva man kaller lår!"

Rytterne stoppet der veien går inn i skogen. De ventet i en time. En av dem utbrøt "Skal vi starte eller ikke?". En annen sa "Det er ikke noe poeng i å hisse seg opp."

En kommisær kom og leste opp navnene på rytterne. Franskmennene svarte "Present". Italienerne reagerte med "Presente". Hva belgierne nå enn sa ga meg ingen mening.

Endelig ga kommisæren signalet: "Gå."

En kvinne i mengden kvitret "Lykke til, Tiberghien", og 157 ryttere begynte på Tour de France. Ett kvarter senere så jeg rytter nummer 223 stå og bytte dekk; det første havariet. Jeg stoppet Renaulten min ved siden av ham. "Punktering?" sa jeg. "Uheldig."

"Noen må være den første," svarte han. Men plutselig ropte folk: "Møkkahaug!" "Drittsekk!" "Blyræv!" Jeg føler meg forpliktet til å formidle at jeg var målet for samtlige av disse tre fornærmelsene. Min bil var i veien for en oppildnet sammenstimlig mennesker som spurtet etter rytterne med en hastighet verdig olympiske atleter. [De olympiske leker ble arrangert i Paris samtidig]

De var fremdeles mørkt: Vi hadde holdt på en time. På det åpne området mellom veien og skogen på begge sider brant det bål, som om de var tent av stammer i jungelen som hadde hørt at det var en tiger på jakt. Men nei, disse var parisere, stående rundt grillene sine, ventende for å se "veiens giganter" passere.

Jeg så en kvinne i en lys grå aftenkappe, stående ved et tre, skjelvende, ved siden av en mann i en oppfellbar opera-flosshatt. Det var 3:35 om morgenen. Dagen grydde og vi kunne se at ingen i Frankrike hadde vært til sengs den natten. Hele regionen sto i døråpninger, med opprullet hår. Rytterne pløyer på. Nummer 337 er den første til å få slaget i magen. Han dypper en klump brød i vin og ulver det ned.

"Ikke spis brød", roper en veteran, "Det blåser deg opp. Spis ris."

Plutselig en planovergang; et tog kommer. Barrieren kutter feltet i to. Fem fyrer, som ikke kom gjennom, stiger av, tar sykkelen på skulderen, og krysser sporet knapt decimetere foran toget. Bomvakten blir gal, men de er allerede i sadelen og tramper på pedalene.

Montdidier: Matstasjon. Jeg går opp til matbordene og tenker at gigantene vil ta det rolig ved maten, og at jeg vil bli med dem i et avslappet lite måltid. Jeg var grønn. De slo ned på matposene, trev tebollene, trampet på føttene mine, albuet meg ut av veien, spyttet ned min beste frakk, og forsvant. 

Tour de France er ikke en ferie slik jeg kjærlig forestilte meg, men et løp. I dag sykler de til Le Havre uten å trekke pusten, som om de skulle hente legen til sin alvorlig syke mor. I Berthaucourt ser jeg den første giganten ligge flatt ut i veikanten. Jeg kan ikke fortelle deg nummeret hans - han hadde det på ryggen. Det er over for ham.

FØRSTE BAKKE: Det finnes villaer, og så finnes det villaer i bindingsverk, med dobbelgarasje. Vi er i 1924. Urokråka Henri Péllisier leder en gruppe ved Flixecourt. Foto: Presse Sports

FØRSTE BAKKE: Henri Péllisier leder en gruppe ved Flixecourt. Artikkelseriens forfatter Albert Londres' venstre skulder helt til høyre i bildet. Foto: Presse Sports

Flixecourt: Den første stigningen. Siden i dag er den første dagen passer jeg på å få med alle de første tingene. For å få min hevn etter gjengslagsmålet på matstasjonen kjører jeg forbi dem og venter på toppen av klatringen med et flir i ansiktet. Jeg har ikke fått noe å spise. De svelger denne bakken uten å tygge.

Amiens: En krokodille skolebarn marsjerer av gårde sammen med sine unge lærere. Hvor de skal så tidlig på morgenen? De har kommet for å se Tour de France dra forbi.

«Heia Henri! Heia, heia Francis!" roper de til Pélissier-brødrene. De er konger, og som konger tiltales de ved fornavn.

"Heia, Jean [Alavoine]. Heia Ottavio [Bottecchia]. Heia Muggins [Muggins er Dhers]."

Ingen kan si at franske skolegutter ikke er godt forberedt til sine årseksamener.

Abbeville: Det er en kontroll her, men kommisæren har stoppet den; de trenger ikke skrive seg inn her. "Ikke nødvendig å signere," forteller kommisæren dem. Gutta fortsetter i godt humør, som om de har fått et minutt i bonus.

Men nummer 247 tar bena fatt; han er tom for dekk. "Jeg har hatt fem punkteringer," sier han. "Fem. Jeg har ingen dekk igjen." Så: Eieren av sykkelbutikken i Rue de Saint-Vulfran nummer 90 gir ham et dekk, og 247 sykler av gårde uten å betale. Det er vanlig praksis. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme med mine åtte kanner bensin, men det ser ut til at jeg ikke er en del av det store spillet på veien, og sykkelselgereren forlanger pengene sine, det vil si pengene mine.

Le Tréport, Dieppe: Her må de signere. En kvinne på kontrollpunktet holder fram en blyant. Den kjære skapningen vet ikke hva som kommer. De signerer, det vil si at de tar tak i kvinnehånden med blyanten og rabler et merke. Fullstendig i sjokk ser hun dem fly avgårde.

Mellom Dieppe og Fécamp er det ingenting å rapportere bortsett fra et telt på en eng. Ut av denne elegante paviljongen, satt opp i hast for denne natten, titter et hode, det vakre lille ansiktet til en kvinne, fremdeles i halvsøvne. Hun ville ikke gå glipp av forestillingen.

Mellom Fécamp og Le Havre begynner anstrengelsene fra den lange etappen å gjøre innhogg, og feltet tynnes ut. Mange av rytterne er ute av sadelen, en danseuse, vaggende på pedalene som pingviner. Nummer 256, den spanske rytteren Janer, sykler som en demoralisert and.

Mottiat, Alavoine og Defraye punkterer og punkterer igjen. "Hvilket hell," gauler Alavoine, "Jeg har punktert fem ganger." Likevel fortsetter han. Frantz, luxemburgeren, punkterer også. Lambot punkterer. Mottiat punkterer. Muggins punkterer. En strekning av veien er tarmac, oljegrus. Tjærestøvet svir dem i øynene. De tar på seg brillene sine. De tar dem av. De vet ikke hva som er mest smertefullt.

Noen i en bil roper til Loew "Er du okay?"

Loew holder munnen godt lukket, som uten tvil hjelper litt. Han svarer "Unh? Esh. Unh? Esh."

Muller blir klemt mellom forstøtningsmuren og en bil. Han går ned. Flintsteinen river bena hans åpne. Han ofrer ikke bena en tanke til og er av gårde igjen. Bottecchia, som hadde tapt tid, har kommet opp igjen. Bottecchia har den skarpeste nesen i feltet. Den skjærer gjennom luften.

Rytternes luer, hvite ved start, er nå innsauset, flekkete, og farget røde som bandasjer. De får mennene til å se ut som om de har blitt såret i krigen. De beste mennene i hovedfeltet setter opp tempoet. De store bilene kan nesten ikke holde følge med dem.

Hele Le Havre står langs ruten fra fem kilometer ute. Vi hører tusen stemmer som roper "Bottecchia! Henri! Francis!" Og det er Bottecchia, midt i byen, som tar etappen med et siste støt fra leggene. På annen kommer Ville [Jésus], kjent som Gullgruven siden han vinner mye. Vinnertiden: 15t 0m 14s.