Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne
Dunkerque, 18. juli 1924.
For den nest siste ildprøven var det en annen historie; den varte nøyaktig 20 timer og 45 minutter og var utvilsomt en av de morsomste på runden. Den begynte rett over midnatt i Metz og sluttet klokken 20:45 i Dunkerque.
La oss starte med begynnelsen. Det plaskregnet og det var en hylende vind. Du ville ikke sette et marsvin ut på balkongen i slikt vær. Ryttere subbet til start, en etter en, slepende på syklene sine, og ble overgitt rett i tennene på vinden. Tenk hva det ville gjøre med deg fra midnatt til fire om morgenen.
Mennene tråkket gjennom natten, nedkjølt til benet, i øsende regn. Et syn å se. Så snart himmelen begynte å lysne, gled mørket over dem. Jeg kan fortelle at disse mennene som hadde vært hvite da de startet ved midnatt var svarte klokken 04:00.
Min belgiske kollega kunne ikke unngå å utbryte "Min Gud, hva ser dere ut som?"
Rytterne svarte ikke. Rytterne hadde rett. Tenk hva de kunne si et par timer senere. Denne gangen var det ikke støv bilene spydde over dem, det var gjørmestråler. Mine venner var omgjort til sølekaker. Det ble mer og mer overskyet og dystert. Veiene i nord er brolagt med steinblokker bemerkelsesverdige for sin uregelmessighet slik at 60 overlevende pilegrimer av Tour de France, en tur de også kaller Tour de Lidelse, syklet langs fortauene og endret linje konstant å unnslippe de tøffeste seksjonene.
Vi dro gjennom en region der byene ikke er ukjente - Sedan, Lille, Armentieres. På skilt leste vi Ypres, 17km. Deretter krysset vi elven Yser. Kort sagt, det tok oss tilbake noen år til vår ungdomstid. Men dette var ingen krig som ble utkjempet, det var et løp. Ut fra hvordan de så ut, var det ikke veldig stor forskjell på ansiktene til de deltakende.
Under krigen ble Botrel sendt til fronten for å holde konserter for troppene. I dag har vi Biscot i en bil. Biscot høyner mennenes moral.
”Hei” sier han, "I morgen på denne tiden ser dere Eiffeltårnet.”
Dagens Kvinne er Storhertuginnen av Luxembourg. Hennes Høyhet har sendt sin landsmann Frantz 5000F.
”Ah,” sier Alavoine, "en Storhertuginne. Det gir langt større utbetaling enn en mannlig President av Republikken."
Regnet har flere effekter. Blant annet sliter det ut sitteflaten på sykkelbuksene. Bellenger har rompa bar, og det har også Bottechia og Tibergnien. Tibergnien sier til de andre ”Skjul oss for kvinnene når vi kjører gjennom Lille. Vi ønsker ikke å fremstå ekle.”
Regnet hadde stoppet. Det starter igjen. Vinden pisker dem i ansiktet, de sykler med bøyde hoder og man kunne trodd de var sminket opp som fakirer. Gjørma danner ikke en maske, men tegner abstrakte former over hele dem og nesen fungerer som en slags kanal for det fallende vannet.
I Hirtson [en produksjonsby ved Oise, sør-øst for Cambrai] sier en gammel kvinne "Disse herrene må være tøffe for å gjøre det de gjør. Bellenger svarer ”Vi er tøffere enn shortsene våre, bestemor, hva ville vi ellers kjøre på?"
Thys har ingen smak for det i dag. "Vi kunne gjøre et seksdagers ti ganger på rad og det ville være en piknik i forhold til Touren."
Mottiat sykler opp til Biscots bil og sier "Hei Biscotl Blir du også noen ganger lei av å spille skuespill? "
I ettermiddag har de adoptert et stikkord. Alle sier ”Vi har blitt sålet om." Med andre ord er de ikke splitter nye lenger.
Goethals er fra Nord, så rundt 19:30 i kveld, etter 20 timer i sadelen, roper Cuvelier til ham ”Det er ikke langt til der du kommer fra, er det kompis?”
Fem minutter senere falt Cuvelier foran Bergues. En motorsyklist kjørte over ham og knuste ham. Nord var mye lenger unna enn du forestilte deg, unge Cuvelier.
Plasser innsatsen nå, spillet pågår fremdeles, det er en etappe igjen å sykle.
