Det er han som gir en støttende arm på skuldra når lagkapteinen tisser fra sykkelen.
Det er han som slipper seg ned fra gruppa, og henter vannflasker til resten av lagkameratene sine fra følgebilen i brutalt terreng.
En siste kraftanstrengelse, før han forsvinner bakover i dypet.
Eller han som uten å tenke hopper av sin egen sykkel, gir den videre og blir stående i veikanten med flatt dekk.
Ofte kanskje sett på som litt stusselige karakterer uten mål og ambisjoner for egne karrierer. Utsagn som kan veives bort som sludder når du ser Adam Yates by på sin egen vannflaske til kapteinen, etter at Tadej Pogačar sekunder i forveien har hylt ut i frustrasjon etter å ha mistet sin egen.
TV-seerne der hjemme er kanskje ikke mest opptatt av disse bidragene, men i Tour de France gjør disse hjelperytterne en helt uvurderlig jobb.
Uten lagkamerater hadde man vært håpløst fortapt i gruppettoen på mange av etappene. En ting jeg mener skiller seg litt ut med årets utgave, er måten noen av de største navnene kaster seg ut i rollen som hjelperyttere.
Tilsynelatende uten å mukke.
Les også
Har Uno-X vært aktive nok i brudd, og gode nok i massespurtene? Vi sjekket med tre internasjonale sykkeleksperter.
Wout van Aert
Han er trolig en av de mest omdiskuterte hjelperne av dem alle, og jeg klødde meg selv i hodet av Wout van Aerts fantastiske energi og arbeidskraft under fjorårets Tour de France. Det ser jo ofte ut til at han går i brudd for moro skyld. Ikke er han redd for å ta i tak der fremme heller.
Under 2022-utgaven av rittet ble det kanskje litt voldsomt. Og jeg var blant dem som tenkte at det store fokuset rundt van Aerts jakt på etappeseirer og dertil også den grønne trøya, fort gikk litt på bekostning av Jonas Vingegaard.
Den gang vant han grønn trøye, tok tre etappeseirer og ble nummer to på fire etapper. Blant annet de tre første på dansk jord, noe som også ga ham fire dager i gul trøye. Kanskje er det lettere å sette pris på belgieren når han ikke vinner like mye?
Et godt eksempel på hans bidrag i årets utgave, kom på vei oppover mot Joux Plane. Fartsøkningen til Rafal Majka først gjorde at han måtte slippe gruppa. Etter en pust i bakken kom seg opp igjen, satte tempo på nytt - og kjørte av Majka i stedet. Helt makeløst!
Mot Saint-Gervais Mont Blanc var han i gang igjen. Denne gangen nok mer motivert av jakten på etappeseieren har fremdeles står uten. Men uansett da: For en forbannet luksus det er å ankomme touren med en rytter som så å si hver dag kan infiltrere en gruppe foran og som kan være til nytte - dersom man trenger ham.
OMDISKUTERT: Wout van Aert hjelper andre, og hjelper seg selv. FOTO: Cor Vos
Som da han i 2022 ventet over toppen av Col du Galibier, og deretter mørnet Tadej Pogačar ytterligere ved å holde tempoet oppe inn mot Col du Granon. Det var textbook-opptreden av en god hjelper!
I år har van Aert paradoksalt nok vært nærmest på dag to, da Victor Lafay åpnet med en langspurt – og Jonas Vingegaard fikk kritikk for ikke å ta det siste magadraget for å hjelpe den belgiske superstjernen inn til seier …
Til dere som er kritiske til van Aert og hans disposisjoner sier jeg bare: Tenk hva han kunne fått til med et helt lag bygd rundt for å gå for ting som passer ham best i en Grand Tour, á la det Peter Sagan hadde rundt seg i BORA-hansgrohe.
Med verdens mest allsidige sykkelrytter som kaptein.
Mama mia!
Mathieu van der Poel
En annen som har imponert meg i årets tour, er Mathieu van der Poel. Han var fryktelig svak - til hans standard å være - under fjorårets Tour de France.
Det endte opp med at han sto av etappen mot Col du Granon.
I våres vant 28-åringen Milano-Sanremo, ble nummer to i Flandern rundt og vant Paris-Roubaix. Toppnivået hans trenger vi ikke å diskutere.
Det virker ikke som han kom inn til touren helt i toppslag. Seieren i Belgium Tour til tross, han kjørte konservativt de første dagene der knekkerne imot nok også var litt i tøffeste laget for ham.
Et uvanlig tøft og klatretungt Tour de France hjelper ikke van der Poel. Når han i tillegg er på samme lag med Jasper Philipsen, bærer av den grønne trøya og mannen med fire etappeseirer på samvittighet så langt, så blir det naturlig vis mindre fokus på egne ambisjoner for denne himmelsendte gaven av en rytter.
Les også
I løpet av den første uken i Tour de France fyller Alexander Kristoff 36 år og sykler sin tiende Tour, hvor han jakter sin femte etappeseier i rittet.
Jeg synes likevel det var imponerende at han agerte som opptrekker også under etappe 8 mot Limoges. Philipsen ble nummer to den dagen, men i et annet scenario kunne den også passet van der Poel. Nederlenderen syklet også på sin ’franske hjemmebane’ da mamma Corinne Poulidor og bestefar Raymond var nær knyttet til området rundt Limoges.
Å se noen av de største stjernene støtte seg helt og holdent til lagets strategi og lagets beste, er likevel en fin ting å registrere fra årets Tour de France.
Mathieu van der Poel er en god lagspiller.
Hadde for øvrig Philipsen stått med fire seirer uten van der Poels opptrekk på etappen mot Bayonne, Nogaro og Bordeaux? I think not!
Sepp Kuss
For en mann amerikaneren er. Og for en hjelperytter!
Opplagt en av de beste klatrerne i bransjen, likevel er han fullstendig engasjert i å hjelpe Jonas Vingegaard og Primoz Roglič mot nye triumfer.
I mai var han slovenerens viktigste mann da han klarte å holde Geraint Thomas fra livet i kampen om sammenlagtseier i Giro d’Italia. Kuss hjalp lagkapteinen sin med å kvitte seg med Joao Almeida med tempoet han satte over Coi og den siste biten opp til Val di Zoldo på den 18. etappen.
Det er ikke mange som drister seg ut på en giro-tour-dobbel i løpet av en sesong, men når man ser hvor stødig Durango-mannen er ved Vingegaards side, så er det nesten så man ikke tenker over hvordan sesongplanen hans så ut i mai.
Når man er så god selv, vil det alltid dukke opp spørsmål om hvor godt de kunne klart seg som lagkaptein andre steder. Benji Naesen snakker mye om ”GC-Kuss” i Lanterne Rouge Podcast.
Amerikaneren er helt oppe på 6.-plass i sammendraget, men tapte minuttet til de beste etter at han slapp teten nær toppen av Saint-Gervais Mont Blanc. Da hadde han også gått ned som førstemann i velten langt fremme i hovedfeltet tidligere på etappen.
- KUNNE IKKE TRO DET: Endelig var det han som skulle skinne. Sepp Kuss vant etappe 15 i Tour de France for to år siden. FOTO: Cor Vos
Det som er så imponerende med Kuss er at han virker så fornøyd med å ha en beskyttet rolle i Jumbo-Visma-laget. Han vet åpenbart selv hva som er mulig og ikke mulig for ham fra sykkelsetet. Han virker takknemlig for å få sjansen til å spille en sentral rolle.
En slags lønningsdag fikk han også under 2021-utgaven av Tour de France. Det var en sjelden dag i bruddet for amerikaneren på den 191,3 kilometer lange fjelletappen med utgangspunkt fra Céret. Totalt 4500 høydemeter, og Kuss - som bor i Andorra - syklet på hjemmebane med kjæresten og hennes familie ventende på toppen av Col de Beixalis.
Kuss angrep og så seg aldri tilbake. Der satt sterke navn som Alejandro Valverde, Wout Poels og Michael Woods – men ingen maktet å hente inn Jumbo-Visma-rytteren før målstreken.
– Det betyr mye. Jeg kan fremdeles ikke tro at jeg er med i Tour de France, langt mindre vinne en etappe. Det er virkelig utrolig. Jeg har ikke ord, uttalte han etterpå.
Slik snakker en ekte hjelperytter.
Les også
Etter fire år i spanske Movistar har Katrine Aalerud bestemt seg for å bytte beite. Neste stoppested blir Uno-X, erfarer Landevei.
Best of the rest
Jonas Abrahamsen har pekt seg ut som en fin type under årets Tour de France. Alltid positiv og alltid imøtekommende. Han jobber for lagkameratene sine enten det dreier seg om posisjonering inn mot massespurten i flatt terreng, blir med i brudd eller posisjonerer klatrerne inn mot bakken.
– Jøsses, så bra han har vært. Det var overrasket meg, uttalte Anders Adamson (ekspert for svensk Eurosport) til Landvei nylig.
Danskene Mads Pedersen og Mattias Skjelmose har også gjort mye jobb for Giulio Ciccone så langt. Pedersens seier på dag åtte i Limoges var resultat av sublimt teamwork. Men han har da også virkelig gravd dypt i fjellene for å betale tilbake.
Jonathan Castroviejo har vært enorm for Ineos-Grenadiers og framstår i dag som den aller viktigste mannen rundt 22 år gamle Carlos Rodriguez.
En annen som bør trekkes fra er Luka Mezgec. 35-åringen har en ganske utakknemlig rolle som ensom svale i opptrekket rundt Dylan Groenewegen. Sloveneren må gjøre jobben både Abrahamsen og Søren Wærenskjold bidrar til samtidig, men har likevel klart å levere spurteren sin i posisjon til å hente hjem både en 2.-plass og en 4.-plass. Imponerende!
Stakan velger seg van Aert
Hjelperytter og Vegard Stake Laengen er to ting som hører sammen i én setning. Asker-mannen har lagt personlige ambisjoner helt bort, og rekker i stedet hånda i været for å være førstemann i aksjon på UAE-rekka når seierssjansene til Tadej Pogačar skal optimaliseres.
STØDIG HJELPER: Vegard Stake Laengen vet hva det går i. Og det gir ham startplass i Tour de France år etter år. FOTO: Cor Vos
Det var derfor passende å spørre nettopp Stakan hvem han mener er det beste og viktigste hjelperytteren i årets Tour de France?
– Det er vel Wout van Aert. Det er i hvert fall vanskelig å komme unna ham. Dylan Van Baarle er også kjempesterk. Det er to superstjerner som er på skyhøye lønninger, så det blir på en måte en litt annen liga. De har mange gode på Jumbo-Visma. Vi har mange gode vi og, men det er kanskje mer i bakkene at vi har sterke og mest kjente navnene, sier han.
Uselvisk og fint!
Dylan Van Baarle, forresten. Vinneren av Paris-Roubaix i fjor, Omloop Het Nieuwsblad i år - og sølvvinner fra VM i Leuven for to år tilbake.
Han sitter og tauer i front av feltet dag ut og dag inn. Uten å klage.
Får meg til å tenke på Mark Cavendish i Sky-drakt i 2012. Han ble satt til å taue hovedfeltet på vegne av Bradley Wiggins og Chris Froome.
Med den sureste minen i fjeset jeg har sett på noen syklist.
