Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Inn i støvet. Les Sables-d'Olonne, 28. juni 1924. [del 1]

Det er noen freaks som svelger murstein, mens andre spiser levende frosker. Jeg har sett fakirer sitte i smeltet bly. Dette er normale mennesker. De virkelig nøtteskallene er visse galninger som forlot Paris den 22. juni for å bade i støvet. Jeg kjenner dem godt; Jeg er medlem av klubben.

Vi har gjort 381 km mellom Paris og Le Havre, 354 km mellom Le Havre og Cherbourg, og 405km fra Cherbourg til Brest til latter. Det var ikke tilfredsstillende. Når du har fått en smak for det, kan du ikke få nok. Selv servitøren på hotellet i Brest registrerte hvilken appetitt vi hadde, og var sympatisk. En time etter midnatt banket han på døren til rommet:

"Det er 1:00," ropte han. "Tid for å spise støvet vårt."

"Hvor mange kilometer har vi fått i dag?"

"412."

"Hurra!" Alle roper og ruller ut av sengen, beruset av glede.

Vi krysset Finistère og videre gjennom departementene Morbihan, Nedre Loire og Vendée. Støvet av Morbihan er dårlige greier sammenlignet med Finistère sitt, og Nedre Loire-støvet er litt mer syrlig. Vendéestøvet, det er en ordentlig delikatesse; Jeg bare tenker på det og munnen løper i vann. Jeg håper at støvet i Landes neste mandag er like godt.

Korsfarerne av Tour de France har nådd sin fjerde stasjon. De dundrer inn i Landerneau i halsbrekkende fart midt på natten. Det er den eneste byen siden starten der det er stille. Det er 2.30 om morgenen. Landerneau sover. Det er kaldt. Chateaulm sover. Hjulene på 100 sykler knaser over bakken. Ved Quimper henger hele Cornwall ut av vinduene. [Vi er i Bretagne og Londres slår en vits]. En Bretoner, begeistret ved synet av dem, sa "Det er trist. Vi legger ut 250.000 franc på en hest for en to og et halvt minutters løp, og menn som jobber mye hardere enn noen hest får kyllingfor." Solen tar en hvil i horisonten.

"Det er ikke mulig å sykle med Guds gullmedaljes grelle skinn i øynene," sier Alavoine med lange vokaler. Feltet drar samlet ned til Lorient.

”Jeg kaster inn håndkleet. De kan beholde det." Souchard står av. Knærne hans er skutt. "Dette slutter her. Hvor kan jeg kjøpe sivile klær?”

”Hos meg," svarer en tilskuer. I hver by er skreddere på utkikk etter ryttere som står av. De er alle hyggelige gutter, sportsentusiaster, og på jakt etter en handel.

Vi passerer gjennom Vannes: Matstasjon. De slår ned på matposene som en ung tiger på en svak gammel bøffel.

”Dere har tid, 3 minutter," sier en Monsieur bak barrieren til dem.

”Nei, edsvorne kommisær, edle herre, det er ikke det at er jeg presset på tid, bare at soigneuren min er 200 km herfra og venter på å sette hjertet mitt tilbake der det skal være, skjønner du.” Alavoine, selvfølgelig, hvem ellers?

Et dekk smeller. Rytteren setter i gang med å erstatte det. En Bretoner som kjempet i krigen – den i 1870 - ønsker å vite hvem rytteren er. Han løfter skuldervesken, sjekker nummeret, og konsulterer listen sin. Lambot. ”Det er deg, gutten min," sier den gamle mannen fra Bretagne. ”Du gjør en god jobb. Gutten min kjenner deg, vet du. Jeg skal fortelle ham at jeg så deg.”

Ti meter lenger opp i veien hører vi "Argh! Jeg skal drepe deg!" Det er nummer 106 som skjeller ut dekket sitt som har skrelt av. Nummer 268 er Auguste Rho, fra Milano. Han ser ut som poeten D'Annunzio, og det er forvirrende.

”Hei! D'Annunzio!" Rho innser gradvis at det er ham de snakker om.

Honoré Barthélémy: Mannen med glassøyet
Honoré Barthélémy: Mannen med glassøyet

Honoré Barthélémy: Mannen med glassøyet.

En annen rytter har stoppet ved siden av veien; ikke for å reparere maskinen, men ansiktet. Han har ett ekte øye og ett glassøye. Han tar ut glassøyet for å tørke det. "Jeg har bare hatt det fire måneder. Jeg er ikke vant til det." Det er Barthélemy. "Jeg mistet det. En flintstein fløy opp fra veien." Han dunker på øyehulen. "Det er puss i den."

"Har du smerter?"

"Nei, men hjernen min lekker.» Han stiger på og kjører full fart for å komme tilbake til feltet. Noen oppkomlinger av noen landsbysyklister som sannsynligvis har ventet på denne dagen hele året, hekter seg på. En av dem er barhodet.

"Du oppfører deg som en klovn og du har ikke engang lue?" Alavoine, naturligvis. Mens han tørker øynene sine legger han til "Svigermor må ha pepret veien i dag."

"Det er hardt?" sier jeg.

"Det er hardt for oss, men for leserne dine er det morsomt, så la oss få øynene deres til å falle ut." Alavoine mener "La oss kjøre, gi dem litt fart." Han fyker av gårde. Jeg mister ham av syne. Mottiat passerer leende. Han har ledd i 250km. Han vil fortsatt le etter 5000 km. «Hvordan går det?" ler Mottiat.

NAM NAM, MADAME! Bottecchia tar utradisjonelt verktøy i bruk for å bytte dekk. Uavhengige ryttere, touriste-routiers, kunne utgå fordi de gikk tomme for dekk i løpet av en etappe. Foto: Presse Sports
NAM NAM, MADAME! Bottecchia tar utradisjonelt verktøy i bruk for å bytte dekk. Uavhengige ryttere, touriste-routiers, kunne utgå fordi de gikk tomme for dekk i løpet av en etappe. Foto: Presse Sports

NAM NAM, MADAME! Bottecchia tar utradisjonelt verktøy i bruk for å bytte dekk. Uavhengige ryttere, touriste-routiers, kunne utgå fordi de gikk tomme for dekk i løpet av en etappe. Foto: Presse Sports

Vi passerer et villdyr i veikanten. Rasende fortærer det gummi. Det er den gule trøyen, Bottecchia. Han har punktert. For å få det dekket av raskere river han i det med tennene. Bellenger stiger på igjen etter en punktering. Mens han passerer han roper han "De river det fra hverandre i front!" Det er Thys som lager rabalder. Han går i brudd med to medskyldige: Frantz og Archelais, albue mot albue. Et snev av drama. Frantz har fått beskjed om å holde tempoet høyt.

Jeg vet egentlig ikke hvorfor Archelais er der. Han er en skyggemann, en rytter uten stall, syklende for seg selv siden starten; ingen manager, ingen lår, ingen legger, ingen ingenting. Etter hver etappe er han så kjørt at han gråter som et barn, men han kommer alltid til mål med essene, de beste. Du har lyst til å gi ham en dytt, mens Frantz er brutalt sterk. Hvis Frantz våget å si "Jeg er sliten", ville telegrafledningene langs veien vridd seg i ukontrollert latter. Og resultatet? Vi ville ikke vært i stand til å få våre rapporter gjennom fra Brest til Nantes.

En rytter er i nød: "Ræva mi dreper meg. Jeg har styrket den i seks måneder." Og i et utbrudd av sinne: "Hvem er det jeg sykler mot? Ræva mi!”

I Roche-Bernard passerer en av skyggemennene. Han er svært langt bak; han har punktert flere ganger enn han kan telle. Han roper glad "Jeg gidder ikke jakte etter flere bregner." Lederne lesser på med tempo.

Markien av Priola, alias M. Hector Tiberghien, vil ikke ødelegge ryktet for noe så trivielt som kjøre i en rett linje. Når han ser en pen kvinne ved veien, gir han henne et slengkyss på vegne av Cycle Sport og Velocipede France.

Inn i varmen. Feltet avgir en sterk lukt av varm gummi. Ryttere tar sine bidons og tømmer innholdet over hodet. Ansikter stripete av støv og vann, veldig kjekke ser de ut.

Nantes. Store folkemengder. Brua har kollapset, så de krysser Loire til fots, på en flytebro laget av båter, som går opp og ned som en pustende brystkasse. Alavoine er i ledelsen; Han setter flasken til leppene og tar en slurk. Han ser ut som en hornblåser som signalerer et regiment på parade.

Félix Goethals: Vinner av etappe 4

Félix Goethals: Vinner av etappe 4 

Der Manche-departementet sådde sine veier med flintstein og ventet å høste punkteringer, har Nedre Loire gjort forstadsveiene i Nantes kuperte for å fremstå mer vennlig.

"Ah, de kommunale veifolkene har ikke høvlet veiene flate," sier Alavoine; alltid og stadig Alavoine.

Det er for varmt. Skaperen er urimelig. Han kommer til å drepe disse mennene. Jeg drar foran dem til Sables. De har 412 km i beina, 1560 siden Paris. Solen steker, det støver, de har vært i sadelen siden 02:00 og nå er klokken 18:30. De klarer ett siste drag, en siste lidelse for å komme til mål. Mengden, slitne av å vente, roper til meg ''Hva skjer? Har de gått i dvale?"

”Nei.”