Av Albert Londres, journalist i Le Petit Parisienne

Coutances, 27. juni 1924.

Denne morgenen dro vi før hovedfeltet ....

Vi nådde Granville da klokkene slo 06:00. Plutselig kom noen ryttere gjennom. Så snart de dukket opp ropte publikum, som trodde at de kjente dem igjen, "Henri! Francis!". Henri og Francis var ikke i feltet. Alle ventet. Begge kategorier av ryttere passerte; første kategori, det vil si proffene, og "skyggemennene". Skyggemennene er touriste-routiers, frilansere, en gutsy gjeng med gutter, uavhengige som ikke er under kontrakt med de velstående sykkelprodusentene. De har et hardt liv, men de har mengder av kamp i seg.

ROMAIN BELLENGER: Vinneren av etappe 2

Romain Bellenger: Vinner av etappe 2.

Verken Henri eller Francis er å se. Nyheten kom gjennom: Pélissier-brødrene hadde stått av. Vi klatret inn i Renaulten og kjørte uten en tanke for dekkene tilbake retning Cherbourg. Pélissiers er vel verdt et sett med dekk.

Coutances: En mobb gutter skravler om scoopet.

"Har du sett Pélissiers?"

"Jeg har rørt dem," sier en av de skitne smådjevlene.

"Vet du hvor de er?"

'I Cafe de la Gare. Alle er der. "

Alle var der. Jeg måtte presse meg gjennom for å komme inn i bistroen. Publikum sto i stillhet og stirret med åpen munn mot enden av lokalet der tre trøyene var plassert foran tre krus sjokolade. Det var Henri, Francis, og den tredje var ingen ringere enn den andre, jeg mener Ville, som ble nummer to i Le Havre og Cherbourg. ”Har dere en brainstorm?” spurte jeg.

”Nei”, sa Henri, ”vi er bare ikke bikkjer.”

”Hva skjedde?”

”Det gjaldt en vits, eller en trøye egentlig. I dag tidlig i Cherbourg kom det en kommisær til meg, og uten et ord dro han opp trøya mi. Han sjekket at jeg ikke hadde på meg to trøyer. Hva ville du si om jeg dro opp vesten din for å se om du virkelig hadde på deg en hvit skjorte under? Jeg liker ikke manerene deres, det er det hele."

”Hvorfor skulle han bry seg med om du hadde på deg to trøyer?”

”Jeg kunne hatt på meg 15, men jeg kan ikke starte med to og komme i mål med én.”

”Hvorfor?”

”Det er reglene. Vi må ikke bare sykle som dyr; enten fryser vi eller så kveles vi. Det er alt sammen en del av sporten, øyensynlig. Så jeg gikk og fant [rittleder] Desgrange. ”Jeg har ikke lov å kaste fra meg trøya langs veien, er det så?”

”Nei. Du kan ikke kaste noe som hører til organisasjonen.”

”Den tilhører ikke organisasjonen, den tilhører meg.”

”Jeg diskuterer ikke dette på gaten.”

”Hvis du ikke vil diskutere dette på gaten går jeg og legger meg igjen.”

”Vi ordner opp i det i Brest”

”Det vil være fullstendig ordnet opp i i Brest for jeg vil ha stått av. Og jeg står av.”

”Og din bror?”

”Broren min er broren min, ikke sant Francis?” De kysset over sjokoladen. [De er franskmenn.]

”Francis var allerede på veien med feltet Jeg tok ham igjen og sa ”Francis, vi stopper.”

”Det var som smør på varm toast”, sa Francis. ”I dag tidlig hadde jeg vondt i magen. Jeg følte meg over hodet ikke bra.”

 ”Og du, Ville?”

”Jeg?”, svarte Ville, med en latter som et lite barn. ”De fant meg i i kjempetrøbbel i veikanten. Begge knærne mine var låste, døde.”

Theophile Beeckmann: Vinner av Etappe 3

Theophile Beeckmann: Vinner av Etappe 3

Pélissier-brødrene har ikke bare bein, de har hode. Og i det hodet har de dømmekraft.

”Du har ingen forståelse for hva denne Tour de France er,” sa Henri. ”Det er et Golgata. Verre: Veien til korset har bare 14 stasjoner, vår har 15. Vi lider fra start til mål. Vil du vite hvordan vi holder det gående? Her...” Han tok en flakong opp fra vesken sin: ”Det er kokain for øynene. Dette er kloroform for gommene.”

”Dette” sa Ville, og tømte posen sin, ”er liniment til å få litt varme i knærne.”

”Og pillene, vil du se pillene? Se her, dette er pillene.” Hver av dem tok ut tre bokser.

”Faktum er," sa Francis," at vi holder det gående på dynamitt. "

Henri fortsatte: "Du har ikke sett oss i badekaret etter målgang. Kjøp billett til showet. Når vi har fått gjørma av, er vi hvite som et liksvøpe, drenert tomme av diaré; vi besvimer i vannet. Om natten på rommet får vi ikke sove. Vi rykker og danser omkring som Sankt Vitus. Se på skolissene våre, de er laget av lær. Vel, de noen ganger gir de seg, de ryker, og det er garvet lær. Bare tenk hva som skjer med huden vår. "

"Vi har mindre kjøtt på kroppen enn du ville se på et skjelett," sa Francis.

"Og tåneglene våre," sa Henri, "Jeg har mistet seks av ti, de blir slitt bort litt etter litt på hver etappe." [Fra å bli trengt ned i de myke sykkelskoene, snarere som dansesko, under konstant press mot tåhettene.]

"De vokser ut igjen til neste år," sa broren. Brødrene kysset hverandre enda en gang over sjokoladen.

”Så det er det. Og du har sett noe ennå. Vent til Pyreneene, det er ’hard labour.’ [Han bruker det engelske uttrykket] Vi utstår alt dette, men vi ville ikke la et muldyr gjøre det vi må gjøre. Vi er ikke arbeidssky, men vi vil i Guds navn ikke bli sparket omkring. Fysisk slit klarer vi, men vi vil ikke tolerere å bli misbrukt. Navnet mitt er Pélissier, ikke Fido."

"Hvis jeg legger en avis over magen min og starter med den, en må jeg komme i mål med den. Hvis jeg kaster den fra meg – straff. Når vi dør av tørst: Før vi setter drikkeflaskene våre under rennende vann må sørge for at det ikke er noen 50 meter unna som betjener pumpen, ellers – straff. Du trenger å drikke, så du pumper vannet selv. Dagen vil komme da de putter bly i lommene våre fordi noen synes at Gud laget menn for lette. Alt går ned avløpet. Snart vil det bare være landstrykere igjen, ingen artister. Sporten er blitt gal, ute av kontroll.”

”Ja,” sa Ville, ”galskap. Det går av skaftet.”

En ungdom steg frem til bordet. "Hva vil du, gutt?”.

”Eh, altså, Monsieur Pélissier, når jeg ser at du ikke vil mer, hvem kommer til å vinne nå?”

***

[Det er fra dette intervjuet Londres’ bruk av ”Forcats de la Route” (Slaver av veien) i negativ betydning har sitt utspring. Henri Desgrange, som tidligere hadde brukt uttrykket som en hyllest til ”sine” ryttere ble meget oppbrakt. Raphas søte bruk av utrykket på Pro-serien sin har en temmelig sinister historie, med andre ord.]