Det er etterhvert blitt noen noen måneder siden supertucken ble forbudt, og syklister må nå ha rompa på setet når de sykler utfor.
Hva det innebærer synes uklart, i det hele tatt kan det være lurt å ta en fot i bakken og oppsummere når supertucken kom - og når den ble syklet for siste gang.
I august 2020 veltet Fabio Jakobsen i Polen rundt og kvestet seg alvorlig på grunn av elendige gjerder ved oppløpet. Det internasjonale sykkelforbundet forstod at de var nødt til å gjøre noe.
Nye regler ble skapt og gamle ble frisket opp. Rittarrangører ble pålagt nye gjerder for å unngå lignende uhell som med Jakobsen, og samtidig innførte de flere regler som påvirket rittsykling.
To ganske vanlige sittestillinger ble forbudt:
1. «Puppy paws» er sittestillingen der en hviler albuene på styret for å oppnå en mer aerodynamisk tempostilling.
2. «Supertuck» er sittestillingen der du i utforkjøringene krøller deg sammen til en liten ball på overrøret for å bli så aerodynamisk som mulig.
Begge sittestillingene har ulike varianter med ulike navn, men uansett navn - alt ble forbudt fra 1. april, både for proffene og i turritt.
Siden dette er saken om supertuckens vekst og fall, må vi nå spole sju år tilbake i tid.
Da sloveneren Matej Mohoric vant U23-VM i Firenze i 2013 kom han solo til mål etter en lang utforkjøring. Han satte seg på overrøret, trengte ryggen innunder setet og tråkket det han var kar om. Selv om sittestillingen helt sikkert hadde blitt brukt tidligere, var det første gang sittestillingen var lenge i monitor. Og dermed fikk han – kanskje noe ufortjent – æren av å være supertuckens skaper.
I 2016 møtte vi supertuckens lillebror, såkalte«speed tuck». Chris Froome angrep ut av det blå nedover fra Col de Peyresourde under den åttende etappen av Tour de France. Han satte seg også på overrøret, men presset ikke rygg og hofte under setet, derimot lente han seg over styret, med mye av vekten over forhjulet.
Hviletuck: Svein Tuft bruker supertucken til å hvile ut i en lang utforkjøring, Giro d'Italia 2017.
Det var først da Froome syklet slik det virkelig tok av. Selv om Giro d'Italia, som regelrett er tuftet på ville utforkjøringer og hadde huset mang en supertuck i flere år, ble det aldri skikkelig butikk.
Matej Mohoric var simpelthen ikke kjent nok til å gjøre sittestillingen skikkelig populær. Ikke Giroen heller.
Men med Froome og Tour de France? Sirkuset var i gang, og nå skulle alle gjøre det, proffer og amatører, selv om begge «tuckene» har vært brukt lenge. I bildearkivet finner vi bilder av speed tuck’en langt tilbake på 80-tallet.
Men hvorfor ble det ikke populært enda tidligere?
En ting som er helt sikkert er at stålsykler med sine supertynne overrør var et mareritt å sette seg på. I tillegg var overrørene på de gamle stålsyklene nærmest vannrette, slik at en aldri fikk skvist rygg og rumpe innunder setet. Geometrien på moderne sykler med tjukkere rammer er annerledes enn i forrige årtusen, og avstanden fra overrør til setespiss har simpelthen økt. Styre og stem hadde også en helt annen løs-ning som gjorde det ubehagelig å lene overkroppen mot stemet.
«Supertucken er død. Lenge leve supertucken.»
Syklene før i tiden var heller ikke like stive og stabile som i dag, det var simpelthen ikke noe særlig å legge seg i en speed tuck, og umulig med en supertuck.
Det vi derimot så i stålsykkelens glansdager var noe ganske annet, noe ganske mye farligere enn dagens sittestillinger. Marco Pantanis supermannstilling – der han hadde rumpa over bakdekket, magen mot setet og utstrekte armer – var lite annet enn livsfarlig. Men sittestillingen til Pantani var også uhyre aerodynamisk, og beviselig veldig rask. Faktisk så rask var den, at den var verdt risikoen mente mange. Men var den egentlig det?
Selvfølgelig er det forsket på nettopp dette. Etter Froomes utforangrep i 2016 bestemte en gruppe forskere ved Eindhoven University of Technology for å finne ut av nettopp dette. De laget seks småskalamodeller av ulike syklister i forskjellige sittestillinger og testet posisjonene i vindtunnel.
FARVEL: Dette er strengt forbudt. Flere syklister har allerede blitt disket i et forsøk på å tøye reglene.
Forskerne tok utgangspunktet i en syklist som sitter i bukken, og ønsket å finne ut hvor mye raskere ulike sittestillinger var sammenlignet med dette. Studien målte syklister i hastigheter mellom alt fra 25 til 216 kilometer i timen, men konsentrerte seg om Chris Froomes snittfart ned fra Peyresourde den aktuelle dagen, vanvittige 62,5 km/t. De tok også for seg sikkerhet, vektdistribusjon og tråkkeffektivitet. For det er ikke like lett å trå mye watt i Froomes stilling som om en sitter på setet.
Resultatet ble etterhvert klart, en avansert algoritme regnet ut hvor effektiv sittestillingen til Froome virkelig var. Den var 9 prosent raskere under de gjeldende forhold sammenlignet med å sitte i bukken. Pantanis supermannstilling var 14 prosent raskere, mens Mohoric’ stilling var hele 17 prosent raskere.
Men fra 1. april var det altså slutt. Hva angår «puppy paws», var det allerede spesifisert i regelverket at du skal ha hendene på styret til enhver tid, der åpenbare unntak er når du spiser eller drikker, eller åpner eller lukker for eksempel en vest.
«Supertuck» blir rammet av et nytt regelverk som spesifi-serer «dangerous conduct» – farefull opptreden. Sittestillingen blir definert som farlig både for rytter og medsyklister. Men det var UCI som definerte at det var farlig, ikke rytterne selv. De kvinnelige proffsyklistene fikk ikke en gang sjansen til å uttale seg gjennom sin interesseorganisasjon. Da regelen ble annonsert var det mange som klødde seg i hodet. Det er ikke forbudt for en arrangør å ha fartshumper eller brannhydranter i løypa, men det syntes mindre viktig.
Kjørt seg bort: Amund Grøndahl Jansen med en ensom supertuck under Tour de France i 2019.
Odd Christian Eiking var klar i sin sak:
– Det er mye som er farlig i livet. Jeg synes det er tåpelig at UCI forbyr det.
Alexander Kristoff skjønte heller ikke så mye, og sa retorisk:
– Jeg føler ikke det er så farlig. Det er jo farten som er farlig?
Amund Grøndahl Jansen var som vanlig tydelig i sin sak:
– Det kommer ikke til å spare en masse velt.
Men regelen er her, kanskje for godt. UCI sier du i første omgang vil bli gitt advarsler og vennlige påminnelser, men fra sommeren og utover vil du få tidsstraff i etapperitt, i tillegg til at du risikerer å bli diskvalifisert fra endagsritt. Dette gjelder altså for proffene, men regelen er den samme her hjemme. Norske dommere kan sanksjonere med utestengelse, diskvalifikasjon eller tidstap om nødvendig, forklarer en av NCFs dommere.
I Flandern rundt, bare noen dager etter forbudet inntraff, så vi ryttere gjorde alt de kunne for å bli aerodynamiske, uten å få det helt til. Kunsten så ut til å være å komme så langt ned mot overrøret mens rompa fortsatt var i kontakt med setet. Fra et pervertert synspunkt kunne det se ut som enkelte gikk for å få setespissen inn i selve baken, eller på en eller annen måte hekte buksa i tuppen. Det som var helt tydelig for både damene og herrene, var at mange nok skulle ønske supertuck fortsatt var lov.
Så om vi speider framover, hva kan rytterne finne på nå?
NEI, NEI OG ATTER NEI: Glem det. Gjør du noe som ligner blir du disket. Foto: Cor Vos.
La oss vende blikket inn i skogen, og se litt på terrengsykling, en sport sanksjonert av UCI de også, men der det likevel er helt andre regler som gjelder. I terrengsykling finner vi faktisk en helt annen form for regelhåndtering. Hele terrengsporten er tuftet på rebelske nyvinninger, stikk i strid med landeveissporten, der flere regler er basert på koder fra datiden. Følgelig har det vært enklere for terrengsyklister å lage tekniske løsninger som gjør at de sykler raskere, for miljøet har aldri vært mot fremdrift, de har heller løftet det opp, og å sanksjonere nyvinninger har aldri fungert der, noen har alltid jobbet seg rundt det.
I 2013 ble heve-senkepinner standard på terrengsykler for grovt terreng. Dette er en hydraulisk innretning i setepinnen, som via en spak på styret gjør det mulig å senke setet med opptil 20 centimeter. For ned bratte steinrøyser er det mye enklere å sette utfor om ikke setet er i veien.
Du har sikkert allerede skjønt det. Mange spekulerer i om ikke heve-senkepinner kommer til å bli normalen på proffenes sykler i ritt eller fjelletapper der det er mye opp og ned. For tenk om du kunne sitte lovlig på setet, og at setet er senket helt ned til overrøret på sykkelen. Da vil du plutselig sitte 15-25 centimeter lavere enn du gjorde da du klatret opp bakken, alt avhengig av hva produsentene finner på.
Da vil du ikke bare bli mer aerodynamisk. Med et lavere tyngdepunkt vil du også få langt bedre kontroll over sykkelen. Vi snakker altså om en lovlig supertuck, perfeksjonert av nytt utstyr. Heve-senkepinner er for lengst standard på enkelte gravel-sykler.
Er sykkelsporten blitt sikrere etter avskaffelsen av supertucken? Ble Flandern rundt et tryggere ritt siden Tim de Clercq ikke lenger kunne legge albuene på styret når han tauet inn brudd? Går snittfarten ned i rittene som kommer?
Vi tør svare nei. Ja visst har en mer kontroll på setet, men de sitter da virkelig ikke på overrøret i de farligste svingene, ei heller i tempostilling i spurten. De mange hundre veltene hvert år skyldes sjelden sittestillingen. For proffenes del kommer det meste til å være likt, bortsett fra at det nå er kappganglignende regler i utforkjøringene. Du kan fortsatt sykle i 100 om du har rompa på setet, men ikke i 50 med rompa på overrøret.
Mens vi ikke vet med sikkerhet hvem som egentlig gjennomførte den første supertucken, er man noe sikrere på hvem som gjennomførte den siste, lovlige supertucken. Under Dwaars door Vlaanderen den 31.mars så vi den sveitsiske mesteren Stefan Kung legge seg i en supertuck da han var i fronten av en mindre gruppe ikke langt fra mål. Også i kvinnenes utgave av rittet ble supertucken brukt, men kvinnene kom i mål noen timer før herrene, og Kung kan således kalle seg supertuckens gravferdsagent.
Supertucken er død. Lenge leve supertucken.
