Analyse av Tadej Pogačars etappeseier i Giro d'Italia

Med etappeseieren skrev Pogačar seg – nok inn en gang – inn i historiebøkene som etappevinner i alle tre Grand Tours, og med 19 etapper igjen å sykle, har han allerede 45 sekunder ned til nestemann i sammendraget, Geraint Thomas.

Det var helt tydelig at Pogačar veldig gjerne ønsket både etappeseier og rosa trøye allerede på dag én av Giro d'Italia. Hadde han tatt rosa på dag én, er det helt klart mulig han kunne holdt den til Roma. Det har ingen klart siden Gianni Bugno i 1990, en bragd som ville vært helt uhørt i moderne sykling.

Men eventyrlige bein for Jhonatan Narváez knuste den drømmen.

Pogačar ønsket ikke bare å vinne av egen ærgjerrighet for seire, rekorder og bragder, men også fordi han ønsket å hedre et nylig avdød medlem av juniorlaget Pogi Team som han er med å støtte hjemme i Slovenia.

Om han trengte det eller ei, ga i hvert fall det sjeldne nederlaget (Pog har åtte seire på tolv rittdager i 2024) motivasjonen til å slå tilbake.

Med 4,5 kilometer til mål kom akselerasjonen alle hadde ventet på. Det etter opptrekk fra blant andre danske Mikkel Bjerg, som kjørte 470 watt i ti minutter, før Pogačar etter hvert tok over tøylene.

Det eneste som var overraskende med angrepet var nesten at det ikke kom tidligere. Men der ligger også litt av essensen i denne analysen.

Pogačar har et helt bevisst forhold til sin offensivitet og sykkelgleden og underholdningen som ligger i det. Og ikke minst at det er hans fremste våpen.

Men tilnærmingen til søndagens klatring var annerledes enn det vi har sett tidligere. Det var ikke den samme nådeløse akselerasjonen vi er vant med.

Ei heller den frenetiske desperasjons-aktige fremtoningen vi ofte ser i angrepene hans, som på Tour de France-etappen til Col du Granon i 2022, hvor han gikk overmodig til verks og ga Jumbo-Visma sjansen til å nedsable ham.

Eller på åpningsetappen i fjorårets Tour, hvor han fra første mulighet forsøkte å knekke Jonas Vingegaard, og dro til med alt han var god for.

Søndag var det langt, langt mer behersket.

Etter at Rafa Majka svingte til siden, var det en stående akselerasjon i rundt fem sekunder, før han satte seg ned og begynte og kverne. Likefullt tok det ikke lange tiden før de fleste var falt av. Ben O'Connor fulgte lengst, og da australieren begynte å sige bakover, kom en ny liten, stående akselerasjon, før det var tilbake i jobbemodus.

Pogačar så helt uanfektet ut og åpenbart ikke i all out-modus, noe eksproff August Jensen beskrev bra på Eurosport sin sending.

– Vi er blitt så vant med at han skal vinne med et og to minutter, det er nesten så man skal begynne å spekulere i om det er dårlig form å vinne med et halvt minutt. Men det han gjør er jo nesten umenneskelig. Han har alt presset på seg, alle tror han skal vinne og så angriper han og får akkurat den luka han trenger for å ta rosa trøye. Ikke for å sementere den, men for å legge et kjempegrunnlag for resten av Giroen, sa Jensen.

For med Jonas Vingegaard (og Remco Evenepoel) skadet etter velten i Baskerland rundt og et høyst usikkert kort til sommerens Tour de France, ligger det mye i potten for Pogačar. Å vinne både Giroen og Touren i samme sesong har kun seks mann klart: Fausto Coppi, Jacques Anquetil, Eddy Mercxk, Bernard Hinault, Miguel Indurain, og sist Marco Pantani i 1998.

Vingegaard er antagelig den eneste som er på Pogačars nivå i fjellene og hans desidert største konkurrent, og om han ikke er med eller ikke er på sitt sedvanlige nivå, ligger veien vidåpen for Pogačar.

Det kommer til å prege resten av Giroen, og det kommer ikke til å være forrykende angrep, lange solostunt eller lignende, det kommer til å være mer kontrollert og han vil tøyles av sportsdirektørene.

Vi har sett både Alberto Contador og Chris Froome på sitt aller beste måtte betale for den belastningen Giroen er i Touren.

Med ledelsen han allerede har skaffet seg kan han og UAE kontrollere, og på en normal dag klarer ingen å kjøre fra Pogačar. Han kommer ikke til å kjøre på en uverdig måte, men han trenger ikke øse på med krefter, han kan være sparsommelig og hente litt og litt tid med sin eksplosivitet i avslutningene og via bonussekunder. Og kommer nok til å vinne minst et par etapper til på den måten.

At Giroen har lagt opp en rute som er den korteste på lang tid og med vesentlig færre høydemeter enn normalt det siste tiåret, hjelper også godt på.

For konkurrentenes del, både i Giroen og Touren, håper de nok at Pogačar skal "havne utpå".

LES OGSÅ

Stor guide: Alt du trenger å vite om årets Giro

Årets Giro d'Italia er som vanlig en tøff affære, og i tillegg til seks toppavslutninger i fjellene blir det to lengre tempoetapper. Her er alt om de viktigste etappene, favorittene og de norske rytterne.

Erfaren vs. umoden

Geraint Thomas viste i klatringen at de eldste fortsatt er eldst. Waliseren fyller 38 år om kort tid, men tross at han ikke så superskarp ut i Tour of the Alps, ser det ut som han har hatt kontroll på formen.

Ineos Grandiers-rytteren er en diesel og gjorde det han måtte, da han ikke klarte å følge Pogačars akselerasjon: Han tok sitt eget tempo og har posisjonert seg strålende med tanke på å ende på podiet i år også.

Nå venter fire etapper som fort blir begivenhetsløse i sammendraget før den 7. etappen, en 40,6 kilometer lang tempo, som avsluttes med syv kilometer slak motbakke, en perfekt anledning for å befeste hans posisjon i sammendraget ytterligere.

At det er en Giro uten de helt ellevilt bratte klatringene hjelper ham nok også etter hvert, og mye av motstanden hans er fremdeles relativt ung og mindre erfaren.

Og apropos, hei Ben O'Connor.

For der Thomas var som en temperert Wrexham Lager, var O'Connor den rake motsetningen og alt for overmodig.

– Jeg var den dummeste fyren i hele Giro d'Italia, uttalte han etter etappen – med rette.

Tross gjentatte toppresultater i ukesritt, har han aldri klart å gjenskape fjerdeplassen fra Tour de France i 2021, og det han viste søndag var kanskje én av grunnen til det.

Han ga alt for å følge Pogačar og var sjanseløs til å hente seg inn igjen etter hvert som resten av gruppa kom tilbake. Det betalte han dyrt for, og så jevnt det fort blir bak Pogačar i år, kan det ha kostet ham podiet, selv om det bare er 30 sekunder opp til Thomas.

I fjor endte de tre beste i rittet innenfor ett minutt og 15 sekunder, og etter to etapper å dømme ser både Thomas og Daniel Martínez bunnsolide ut, i tillegg til at Cian Uijtdebroeks seiler opp som en dark horse.

Heldigvis for O'Connor er det mye sykling og mange klatringer som gjenstår, så han har gode muligheter til å gjenopprette æren, så lenge han lærer av sine feil.

Denne saken er skrevet av

Knut Andreas Lone

Journalist

Knut var selv aktiv Norgescup-syklist på landeveien i sine yngre dager. De siste ti årene har han dekket norsk og internasjonal sykkelsport tett, sykler fremdeles mye og gjør også tester av sykler og utstyr. Har du en sak Knut kan være interessert i? Send gjerne en e-post: