Andreas Leknessund imponerte på Giro d'Italia-etappe

Den første fjelletappen sto på menyen, men den 26,4 kilometer lange stigningen opp til Grand Sasso og Campo Imperatore leverte ikke til forventningene.

– De store sammenlagtlagene sykler konservativt fordi det er langt igjen og de bruker kreftene sine fornuftig, er Kurt Asle Arvesens analyse overfor Landevei.

Et brudd på tre mann ble gitt masse tid å slå seg løs på. Det ble tidlig klart at etappevinneren befant seg der framme.

Test for Leknessunds lag

Soudal-Quick Step dyttet Team DSM foran seg i køen når det gjaldt å arbeide i hovedfeltet, tross at Remco Evenepoel ikke hadde mer enn 28 sekunder å hente inn på nordmannen for å ledelsen tilbake.

Med de mektige Appenninene som kulisser, og befant feltet seg faktisk i det samme området der Arnold Schwarzenegger var med å spille inn «Red Sonja» tilbake i 1985. De mørke nedbørsskyene over ski-resorten i Abruzzo burde varslet om actiondramaet som straks skulle utfolde seg - men det varte og rakk.

– En begivenhetsløs etappe så langt, konkluderte Sean Kelly på Eurosport.

PSST! Les alt om årets etapper i vår guide

Beholdt trøya – blir historisk

Davide Bais (Eolo-Kometa) vant etappen. Det var Simone Petilli som var den største trusselen for nordmannens trøya, men Intermarché-Circus Wanty-rytteren var for sent ute.

– Nok en dag med norsk sykkelhistorie, kommenterte Arvesen da det ble klart at Leknessund behold trøya på den fjerde dagen.

Blant favorittene skjedde det ikke stort mot slutten, annet enn at Evenepoel forsøkte å snike til seg noen små sekunder på Primoz Roglic på de siste meterne.

– Det var supersterk motvind. Alle satt egentlig bare og ventet. Ingen ønsket å kjøre og heve farta, for det ville være mye enklere å sitte på hjul. Det ble stillingskrig. Jeg hadde egentlig lyst til å gjøre noe, men det var ikke forhold til det, forklarte Geraint Thomas i intervju med Eurosport etterpå.

Slik gikk det til

Det var dag fire i rosa ledertrøye for Andreas Leknessund, og absolutt den mest krevende med krevende Gran Sasso i finalen. Den mektige toppen i Appenninene ble brukt som målgang i Giro d'Italia også i 2018 da Simon Yates vant foran Thibaut Pinot og Esteban Chaves.

Den avgjørende klatringen opp til Campo Imperatore var hele 26,4 kilometer lang, men absolutt mest krevende mot slutten. De siste fem kilometerne snittet på 8,2 prosent, maks 13.

• Fikk du med deg denne? Leknessund åpner opp om tragisk dødsfall

DSM-rytteren hadde i tillegg Remco Evenepoel halsende i hælene med kun 28 sekunders ledelse foran etappen. Belgieren ga bort trøya ved Lago Laceno tidligere i uka. Joao Almeida, Primoz Roglic og Geraint Thomas lå heller ikke mer enn rundt minuttet etter i forkant av etappen.

Davide Bais, Simone Petilli, Henok Mulubrhan og Karel Vacek gikk i TV-bruddet, og DSM-laget var ikke veldig bekymret for at den kvartetten. Petilli lå nærmest nordmannen i sammendraget, men var nesten åtte minutter bak.

McEwen så ikke lyst på mulighetene

Etappens første hinder kom i to trinn. På den siste av dem, Roccaraso, begynte både Vacek og Mulubrhan å vise svakhetstegn.

Laget til Leknessund tok det tranquilo, og lot bruddet få nesten 12 minutters ledelse. På vei inn mot Gran Sasso ble Tromsø-mannen filmet i hyggelig passiar med danske Magnus Cort, noe som tydet på at de følte at situasjonen var under kontroll.

Foran den siste klatringen opp Gran Sasso innrømmet tidligere toppspurter Robbie McEwen at han ikke levnet nordmannen de helt store sjansene:

– Det har vært en fantastisk innsats fra Leknessund. Han tapte spurten om etappeseieren, men den rosa trøya går fra dag til dag, hvis du kan klare å holde på den. Han kommer til å kjempe med nebb og klør i dag for å beholde La Maglia Rosa, men jeg ser ikke for lyst på mulighetene hans med kun 28 sekunder på Remco Evenepoel, kommenterte McEwen for GCN Racing.

Brøytekanter og hagl

Ved foten av fjellet hadde trioen foran fremdeles hele 9 minutter og 30 sekunders ledelse. Drømmen om etappeseier levde fremdeles for enten Bais, Petilli eller Mulubrhan.

At Jonathan Milan ledet an i feltet med 36,5 kilometer igjen, iført den lilla maglia ciclamino (poengtrøya) fortalte at hardkjøret fremdeles lot vente på seg. Bak var Jonas Iversby Hvideberg i ferd med å avslutte sin arbeidsdag i feltet. I teten satt bare Florian Stork og Harm Vanhoucke tilbake foran den norske sykkelyndlingen.

Nede i lavlandet var forholdene fine, men ved målområdet på toppen meldte Anders Mielke fra Eurosport om to grader, høye brøytekanter, vind og korte skurer med både regn og hagl. Trolig ingen ulempe for en 23-åring fra Tromsø med rikelig med erfaring under slike forhold.

– En «slow burner» og et beist av et fjell venter, formanet Rob Hatch hos GCN Cycling.

Antiklimaks

Den rolige marsjfarten i feltet gjorde at etappseieren lå på et sølvfat for de tre foran i bruddet. Det ble også meldt om motvind mot slutten av etappen, noe som truet med å dempe angrepslysten ytterliggere. Leknessund hadde kun igjen Vanhoucke mot slutten av etappen, men det nederlandske laget hedret fremdeles trøya ved å ligge langt framme i feltet.

I kommentatorboksen begynte tålmodigheten å ebbe ut blant ekspertisen.

– En begivenhetsløs etappe så langt, kommenterte Sean Kelly for GCN Racing.

– Vær tålmodig. Det er et langt Giro d'Italia. Du kan ikke vinne et maraton ved kun å gjøre spurter, istemte Adam Blythe.

På Twitter var det også flere som luftet sin misnøye mot strategien de største lagene hadde lagt for dagen.

Bais overrasket - og vant

Mens hovedfeltet syklet under banneret som viste fem kilometer igjen til toppen, satt Remco Evenepoel bare og gliste i regnbuetrøya. Det var bare et av mange tegn på at dagens etappe ikke ville bli det helt store fyrverkeriet.

Foran kjempet Vacek, Petilli og Bais desperat for å klamre til seg etappeseieren. Der lå også spenningen. På de siste 200 meterne - i stupbratt terreng - viste Davide Bais seg som den klart sterkeste.

Den første proffseieren for en rytter som vanligvis legger ned en hel del kilometer i brudd i løpet av en sesong.

– Endelig klarte jeg det. Det var uventet, sa Bais i intervjuet etterpå.

Bak var det klart at Leknessund beholdt den rosa ledertrøya. Petilli var for sent ute til å ta den, og storkanonene virket heller ikke interessert i å riste Tromsø-mannen ut av trøya.