Dette er favorittene til å vinne Giro d'Italia 2021

Giroen byr som vanlig på en bolk med unge, fremadstormende sammenlagtryttere, og noen mer erfarne Grand Tour-sluggere, deriblant flere Giro, Tour de France og Vuelta a España-vinnere.

TROFEET: Vinner du Giroen går du et trofé hvor navnet ditt inngraveres sammen med alle de andre tidligere vinnerne av rittet. Foto: Cor Vos

Dette er Landeveis rangering av favorittene til å vinne den rosa trøyen ...

Den store favoritten

Simon Yates var på god vei til å vinne Giroen i 2018. Etter å ha vunnet tre etapper på imponerende vis, så han utilnærmelig ut inn i den siste uken.

Men på den 19. etappen til Bardonecchia, over grusklatringen Colle delle Finestre, gikk han på en monumental smell og hele Giroen raknet.

Han slo imidlertid kraftig tilbake på høsten det samme året, da han gikk til topps i Vuelta a España og vant sin første Grand Tour.

Siden forsøkte han igjen på Giroen i 2019, men lykkes ikke helt og ble nummer åtte. Men han fulgte opp med to etappeseire i Tour de France på sommeren, og har jevnt og trutt vist at han er blant verdens beste etapperyttere.

I 2020 vant han Tirreno-Adriatico, mens det ikke så veldig lovende ut i Giroen i oktober, før han i tillegg måtte stå av rittet etter å ha testet positivt for koronaviruset.

STÅLKONTROLL: Simon Yates var aldri truet og vant Tour of the Alps. Foto: Cor Vos

I mars ble han kun slått av fenomenet Tadej Pogacar på kongeetappen til Prati di Tivo i Tirreno-Adriatico, mens han slo virkelig hardt fra seg i Tour of the Alps, og sementerte sin status som storfavoritt til Giroen.

Etter å ha vært knusende overlegen på den andre etappen til Feichten im Kaunertal, kunne han bare kontrollere inn til sammenlagtseier.

Team BikeExchange har et solid og erfarent lag, med Cameron Meyer, Christopher Juul-Jensen, Callum Scotson og Michael Hepburn til å lose Yates igjennom de flate og kuperte etappene.

Nick Schultz klatret veldig bra i Tour of the Alps, mens ringrevene Mikel Nieve og Tanel Kangert er alltid pålitelige.

Stort forventningspress

Fra hans inntog i proffsirkuset tok Egan Bernal sykkelverden med storm, og da han gikk til topps i Tour de France i 2019, trodde man det var starten på et hegemoni.

Men med det følger også store forventninger og mye press, noe som kanskje falt tungt på skuldrene til den lavmælte, colombianske landsbygutten, som aller helst bare vil sykle.

Forsvaret i Tour de France i 2020 endte i skuffelse, og 24-åringen brøt med ryggproblemer i den siste uken, etter å ha blitt fullstendig hektet av sammendraget opp Grand Colombier på den 15. etappen.

I stedet leverte Tadej Pogacar en uforglemmelig prestasjon, og plutselig ser ikke Bernal ut til å ha carte blanche på Grand Tours det neste tiåret.

Talentet til Ineos Grenadiers-rytteren er det ingen som betviler, men han har plutselig havnet i litt i en underdog-posisjon, og man er usikre på hvor man har ham.

OMSIDER: Egan Bernal skulle egentlig debutere i Giroen i 2019, men brøt kragebeinet i forkant av rittet. I stedet endte han opp med å vinne Tour de France. I 2021 er han endelig på plass. Her på lagpresentasjonen. Foto: Cor Vos

Ryktene om ryggproblemene svirrer, og i forkant av Giroen har unggutten heller ikke lagt skjul på at de ikke er fullstendig eliminert.

Ble nummer fire sammenlagt i Tirreno-Adriatico i mars, men ble bare nummer elleve på klatreetappen til Prati di Tivo, og totalt sett langt unna Pogacar.

Har imidlertid hatt to gode måneder til å forberede seg til Giroen, og har tilbrakt tiden i Colombia og i høyden der. Formen bør være der, så er det ryggen og forventningene som kanskje er x-faktorene som kan vippe lasset her.

Det er utrolig mange høydemeter som skal forseres. Giroen har ikke med Stelvio, som går over 2700 meter over havet, men for eksempel på den 16. etappen har man tre fjell over 2000 meter over havet, og høyeste punkt (Passo Pordoi) på 2239 meter over havet. Det taler til Bernals fordel.

Ineos Grenadiers har som vanlig et formidabelt lag, med Pavel Sivakov, Filippo Ganna, Daniel Martínez, Jonathan Castroviejo, Gianni Moscon, Salvatore Puccio og Jhonatan Narváez.

Utfordrerne

Mikel Landa

Da Mikel Landa virkelig slo igjennom i Giro d’Italia i 2015, så han ut som den neste, spanske Grand Tour-vinneren.

Alberto Contador vant til slutt sammenlagt, mens Landa ble nummer tre sammenlagt bak daværende lagkamerat Fabio Aru i Astana.

Men Landa så ut som den sterkeste klatreren, vant to tøffe fjelletapper, men ble begrenset av lagledelsen og måtte hjelpe Aru.

Han har imidlertid aldri blomstret helt slik man så for seg. Prestasjonene i tiden etter var svingende og oppholdet i Team Sky ble overhodet ingen suksess.

De siste årene har han imidlertid utviklet seg til å bli en utrolig stabil og pålitelig sammenlagtrytter, selv om det er lengre mellom de ekstreme klatreprestasjonene, er han i toppen jevnt og trutt.

HERJET: I 2015 var det Mikel Landa som dominerte i fjellene. Foto: Cor Vos

Det er også oppskriften for suksess i Grand Tours, og han har en meget solid rekke bak seg nå. I Tour de France i 2017 og 2018 ble det henholdsvis fjerde- og syvendeplass. Giroen i ’18 ble en ny fjerdeplass, før han de to siste årene er blitt henholdsvis seks og fire i Tour de France.

Bahrain-Victorious-rytteren har funnet en rytme og oppskrift som fungerer, men har altså ikke stått på podiet i en Grand Tour siden ’15, så det begynner å bli på tide igjen. Giroen passer ham bra, med store mengder klatring, men han er også utrolig svak på tempo.

Selv om det bare er i underkant av 40 kilometer med tempo, er det nok til at han taper noen minutter. Han kan imidlertid trøste seg med at han har et meget solid lag, med Pello Bilbao og Damiano Caruso som selv er kandidater til plasseringer høyt i sammendraget, samt unge, fremadstormende Gino Mäder.

Hugh Carthy

Den lange, slanke rytteren fra Fulham i Storbritannia er kanskje ikke spesielt elegant, når han knekker seg oppover bratte klatringer, men har vist seg å vokse frem til å bli en strålende sammenlagtrytter.

Det første gjennombruddet fikk han i Giroen i 2019, da han ble nummer elleve sammenlagt, før han tok det neste steget i Vueltaen i fjor, med en imponerende etappeseier opp Alto de l’Angliru og ble nummer tre sammenlagt.

En kar på 193 centimeter som vinner opp stupbratte Angliru der altså. Intet mindre enn spektakulært.

STERKEST OPP ANGLIRU: Carthy tok en formidabel triumf på Alto de l'Angliru i fjorårets Vuelta, etter å ha distansert konkurrentene i avslutningen. Foto: Cor Vos

26-åringen er en klassisk dieselrytter. Jo lengre, jo bedre, jo tøffere, jo bedre. Bør komme til sin rette i den brutale siste uken, hvor det er langt og hardt.

Var solid i Katalonia rundt og Baskerland rundt, og viste fremgang i Tour of the Alps. Ingen av rittene som nødvendigvis var spesialtilpasset hans fremste kvaliteter.

Med Giroen som det store målet denne sesongen er han absolutt å regne som en av favorittene, når han ikler seg EF Educations Giro-trøye.

Pavel Sivakov

Han blir kanskje etter hvert bundet opp mot Bernal, dersom colombianeren er på sitt beste, men i utgangspunktet er Sivakov en som kan kjempe om podiet.

Har i likhet med sin lagkamerat Giroen som sitt store mål denne sesongen, og har nok ikke planer om å vike alle sine ambisjoner for Bernals skyld. Ineos ønsker også at russeren skal være med i toppen så lenge som mulig, slik at laget kan spille på det.

23-åringen regnes som et av sportens største talenter, og Giroen er bare hans fjerde Grand Tour. Ble nummer ni i Giroen i 2019, etter å ha gått til topps i oppkjøringsrittet Tour of the Alps.

GOD I TOUR OF THE ALPS: Pavel Sivakov skal være i bra slag til Giro-starten. Foto: Cor Vos

Kan vise til en rekke gode prestasjoner de siste årene og er uten tvil en av sammenlagtstjernene for fremtiden. Dette er det neste steget på veien til å sy sammen stabiliteten helt i toppen.

Har litt press på seg, både med å levere for laget og Bernal, og samtidig kjempe der oppe selv. Så kan plutselig alt ansvaret falle på unggutten også.

Aleksandr Vlasov

Et annet russisk stortalent er Aleksandr Vlasov. Han ble nummer fire i Tour de l’Avenir i 2018, da Tadej Pogacar vant, og etter noen solide prestasjoner i mindre ritt i 2019, blomstret Astana – Premier Tech-rytteren i fjor høst.

Etter sterke prestasjoner var det store forventninger til Giro d’Italia-debuten, men den endte allerede på dag to, da 25-åringen fikk store mageproblemer.

I stedet ble det Vuelta a España noen uker senere, hvor han tok en fin ellevteplass. En meget godkjent Grand Tour-debut. Blant annet med annenplass på Alto de l’Angliru.

Det viser at han holder tre uker, og så må han bare pusle videre med resten av bitene.

NÆR SEIER: Kun Pello Bilbao slo Aleksandr Vlasov på den siste etappen i Tour of the Alps. Foto: Cor Vos

I år har han fortsatt å ta steg, med annenplass sammenlagt i Paris-Nice og tredjeplass i Tour of the Alps, for et par uker siden.

Stabiliteten er kanskje et spørsmålstegn rundt russeren, og samtidig er han en av de med minst Grand Tour-erfaring av rytterne rundt toppsjiktet.

Er likevel kapabel til å sy sammen et ritt i toppen her, og bør komme til sin rett mot slutten av rittet. Trives godt i veldig bratte bakker, så klatringer som Monte Zoncolan, Sega di Ala og Alpe di Mera bør passe ham veldig godt.

Dan Martin

Den irske ringreven var tidvis all over the place i innledningen av sin Grand Tour-karrieren, men også han har etter hvert blitt veldig stabil.

Gjorde en endring i rittprogrammet sitt i april, og bestemte seg for å droppe Tour de France og Ardennerklassikerne, til fordel for den italienske Grand Touren.

Med Carl Fredrik Hagen ute med skulderbrudd og operasjon, og Michael Woods og Chris Froome i Tour de France, er Giroen en fin mulighet for 34-åringen.

I FORM: Dan Martin har vist at han er i godt slag, og kjemper om sin første podieplassering i en Grand Tour i Giro d'Italia. Foto: Cor Vos

Løypen bør nemlig passe han svært godt, med mye klatring, både bratte og lengre fjell, samtidig som tempokilometerne er begrenset – hans desiderte akilleshæl som syklist.

Har utholdenheten, toppnivået og erfaringen til å kjempe om podiet her, men har gjerne hatt problemer med å holde seg på sykkelen. Senest i Tour of the Alps, hvor han veltet fra en topplassering.

Samtidig viste han der at han klatret med de aller beste, og var omtrent på samme nivå som Vlasov og Carthy.

Tok også en veldig sterk fjerdeplass i Vueltaen i fjor, hvor han ikke var langt unna Carthy.

Outsiderne

Det er overraskende mange som holder Remco Evenepoel høyt blant favorittene, og enkelte mener han er den store favoritten.

Vi mener det er gode grunner til å være mer nøkterne rundt 21-åringens sjanser her.

Han veltet stygt i Il Lombardia i fjor høst og pådro seg et bekkenbrudd. Han var tilbake forholdsvis kjapt, men det straffet seg og i starten av året hadde han tilbakeslag.

Dermed har han ikke kjørt ritt på rundt ni måneder og vi står altså uten noen som helst referansepunkter denne sesongen. Samtidig er dette også hans Grand Tour-debut.

COMEBACK: Etter ni måneder borte er Remco Evenepoel tilbake. Her på lagpresentasjonen torsdag. Foto: Cor Vos

Talentet er ubestridelig, og han har levert noen hinsides prestasjoner så langt i sin korte proffkarriere, men all logikk tilsier at han ikke kjemper om seier her.

Med hans kvaliteter bør han imidlertid være kapabel til å kjempe om en fremskutt plassering i sammendraget, det er det ingen tvil om.

Deceuninck – Quick-Step kommer også med et veldig solid lag. João Almeida ble nummer fire i fjorårets Giro. Fausto Masnada ble nummer ni i samme ritt, og nylig nummer tre i Tour de Romandie, mens James Knox er en strålende hjelperytter i fjellene.

Samtidig blir det også spennende å se om Jai Hindley (Team DSM) kan følge opp den overraskende annenplassen fra i fjor.

Australieren har vært langt fra eksepsjonell i år og har hatt en litt treg start på sesongen, men på etappen i Tour of the Alps hvor Yates knuste alle, ble 25-åringen nummer seks, så ting tyder på at formen begynner å komme.

I det tyske laget søker også Romain Bardet sin gjenoppstandelse som sammenlagtrytter, og franskmannen virker også å nærme seg toppsjiktet igjen.

Emanuel Buchmann (Bora-hansgrohe) har noen stødige prestasjoner denne sesongen, og fjerdeplassen fra Tour de France i 2019 viser at han er kapabel til å kjempe i toppen.

ÉN DAG I ROSA: Jai Hindley tok den rosa trøyen på 20. etappen, før han mistet den til Tao Geohegan Hart på den siste dagen av rittet. Foto: Cor Vos

Marc Soler (Movistar) viste form da han vant en etappe og ble nummer fire sammenlagt i Tour de Romandie. Det er forventninger til at han skal stå frem som Movistars nye Grand Tour-kort, men har ennå til gode å slå helt igjennom der spanjolene ønsker at han skal være.

George Bennett har ingen resultater å vise til denne sesongen, men han er Jumbo-Vismas mann og de følger sin tilnærming, med å trene seg i form. Newzealenderen har potensialet, men det mentale og presset er kanskje den store fallgruven hans.

Hvis ikke står forhåpentlig Tobias Foss klar i andre rekke, til å ta over tøylene dersom han svikter.

En solid bolk med ryttere ligger i sjiktet vi nå er inne i. En som kanskje ville vært høyere under normale omstendigheter er Vincenzo Nibali, men Trek-Segafredo-rytteren pådro seg et brudd i hånden for omtrent tre uker siden.

Han gjennomgikk deretter en operasjon, men kom raskt i trening og har fått klarsignal for å starte Giroen. Men bruddet har trolig trukket litt form ut av ham.