De største stjernene fra de største sykkelnasjonene sitter som vanlig og varmer opp rundt de store lagbussene. Det er business as usual – støttemannskapet har full kontroll på ruller, festing av startnummer og når det faktisk er start.
Utenfor Grieghallen finner vi mange av de mindre nasjonene, blant annet Rwanda.
Det er lenge siden klisjéen om at det er et krigsherjet land begynte å ebbe ut, men deltagelse i internasjonal sykkelsport er fortsatt ikke vanlig kost. På steinhellene, lent inntil et reklametelt, sitter Valens Ndayisenga og tar på seg skotrekk. Rett på det kalde underlaget.
– Det er et enkelt oppsett. Vi kjører tempoen som vanlig, og bytter sykkel i bånn, forklarer Sterling Magnell, sportslig leder for landslaget til Rwanda.
Han er tidligere toppsyklist, men fant fort ut da karrieren var over at han ikke ønsket et vanlig kontorliv.
KLAGER IKKE: Selv om Tour of Rwanda er ett av de viktigste rittene i hjemlandet, har ikke støttemannskapet skaffet en stol til Ndayisenga i VM. Foto: Henrik Alpers.
Ved siden Ndayisenga, som fortsatt strever med latextrekkene, står en vanlig sykkel, på rulla står en temposykkel. Han har omtrent samme plan som tre fjerdedeler av rytterne, bytte sykkel i bånn av Fløyen, og gi full gass oppover.
Han kommer seg etter hvert på temposykkelen fra Pinarello, middels interessert i å snakke med pressen. Engelsken er litt under pari, han er passe introvert, hvert fall i øyeblikket, og gjemmer seg raskt bak solbriller og store hodetelefoner.
– Agendaen hans i VM er en ganske annen enn andres, forklarer Magnell.
– Valens har vunnet Tour of Rwanda to ganger, og dette er en del av oppkjøringen til årets ritt i november, han er tittelforsvarer. Vi er her selvsagt også for å representere Rwanda på en positiv måte, og noe annet som er viktig, er å teste oss selv mot nasjoner som er samme sted i utviklingen som oss forklarer han.
Trøblete ankomst
Mens det for de aller fleste er et stort nok problem å kvalifisere seg til et verdensmesterskap, er det for enkelte utøvere et stort problem å faktisk komme seg til mesterskapet – aldri så kvalifisert en måtte være.
– Ndayisenga er vår eneste eliteutøver, i tillegg til to stykker som skal kjøre u23. Strengt tatt hadde vi tre utøvere kvalifisert, som vi også hadde budsjett til, men vi fikk utfordringer med visumsøknadene.
– Hvilke utfordringer snakker vi om?
– Problemet er at vi søkte for sent. Det er utallige utfordringer for utøvere fra Rwanda når vi skal søke visum til ulike land, og det er forskjellig byråkrati i alle nasjoner. Denne gangen søkte vi simpelthen for sent.
– Hjalp det ikke å si at dere skulle kjøre VM?
– Nei, det hjelper aldri å si hva du skal. Norge er et Schengen-land vi antok hadde samme prosesser som andre Schengen-land, men det var mer tungvint. Rwanda har normalt sett ikke utfordringer, men det er tunge byråkratiske prosesser, så denne gangen gikk det bare ikke i tide. Vi reiser så mye, og noen ganger får vi det bare ikke til, forteller han.
Den afrikanske mesteren
Det er Volvo som leverer nøytrale servicebiler til VM i Bergen, og biler til mindre nasjoner eller nasjoner med lang reisevei. Ved en av bilene er det fullt liv, og det spraker i fargene fra det eritreiske flagget.
Den sportslige ledelsen fra Eritrea ser ut til å digge det at du kan lukke igjen bakluken med en knapp.
Inni bilen sitter eritreiske Meron Tshome, afrikansk mester på tempo, stor stjerne i det sykkelgale hjemlandet.
Følgebilen er både stedet for å konsentrere seg, samt garderobe.
Sammen med ledelsen står en liten fanskare, alle fra Bergen. Det er en hel del mer liv i dem, enn de sindige nordmennene som knapt tør se i retning ukjente syklister.
De har full oversikt over Meron, og synes det er ekstremt kult at vi vil snakke med helten. At vi har møtt ham tidligere, i Sør-Afrika, gjør dem desto ivrigere.
Vi må ta bilde.
Meron selv har et avslappet forhold til VM. Selv på rulla, minutter før han skal starte.
– Jeg er egentlig veldig opptatt nå. Dette er det største temporittet i verden, men jeg er ikke akkurat laget for denne løypa. Jeg er den regjerende afrikanske mesteren, så jeg må bare prøve det jeg kan. Vi har andre tempoutøvere som kunne gjort det bedre, men vi hadde noen problemer med visumsøknaden, så det er bare meg her, forteller han.
Bak ham står den ivrige fanskaren og filmer med iPader og telefoner, mens de vifter med flagg og plakater.
Ikke lenge etter er det støtteapparatet som tar oss til side. Meron er åpenbart ikke så god til å si nei.
Selv om tempodeltagerne til Rwanda og Eritrea har få ambisjoner på dagens øvelse, ser de på deltagelsen som mer enn bare noe de gjør fordi de får muligheten.
– VM er det absolutt høyeste nivået du finner. For utøverne å komme hit og se hvordan det fungerer, gjøre seg erfaringer, se på hvordan de beste utøverne kjører, det er en del av treningen for en utøver som senere skal bli konkurransedyktig i senere mesterskap. Men når det gjelder U23-klassen har vi Joseph Areruya, han vant en etappe i «Baby Giroen» (Giro Ciclista d’Italia, også kjent som U23-Giro d’Italia, red. anm), og han har faktisk en reell vinnersjanse på lørdag, sier Magnell til slutt.
PS: Ndayisenga ble nummer 52 på tempoen, 6.05 bak Dumoulin, mens Teshome ble nummer 59, 9.49 bak vinneren.
