STØRSTE MOTSTANDS VEI

Alle vet at nylagt asfalt er best, likevel får vi ikke nok av brostein. Hvorfor?

Sist oppdatert 1. april 2015 kl 15.00
UTFORDRINGER: Hadde vi ønsket at sykling skulle være så lett som mulig hadde vi brukt motor. Illustrasjon: Roar Sager.
UTFORDRINGER: Hadde vi ønsket at sykling skulle være så lett som mulig hadde vi brukt motor. Illustrasjon: Roar Sager.

Landeveissykling er en paradoksal aktivitet. Vi som trives med å sykle mil etter mil gjennom kulturlandskapet møter oss selv i døra titt og ofte.

Vi er ute etter en komfortabel sykkel som byr på høy fart og stivhet i frasparket. Vi trener for at det å klatre bakker skal gå lettere og fortere, og vi klager over hull i veien når vi sykler langturer eller intervaller. 


Les også: Så kule var gutta før hjelmpåbudet kom

Likevel har mange av oss en dragning mot det ubehagelige og det stygge. Vi har en dragning mot smerten og lidelsen og følelsen av å overvinne vanskeligheter. Blant oss syklister er det lite som byr på så mye spenning, og som har skapt så mange myter som knallharde ritt over Europas aller dårligste veier. Både proffer, tursyklister og publikum valfarter hvert år til forblåste sletter i grensetraktene i Nord-Frankrike, til bratte gårdsveier i Nederland, og tusen år gamle kjerreveier med hullete brosteinspartier i Belgia.

Les også: Denne langturen blir vi aldri lei av

På disse trange veiene arrangeres de største rittene hvert år. Vårklassikerne er kjent for sine glatte brostein, sine bratte bakker, sitt dårlige vær og for den enorme prestisjen det ligger i å vinne dem.


I Paris-Roubaix er flere av de groveste brosteinsstrekningene vernet mot utbedringer slik at de også i fremtiden kan punktere sykkeldekk, brekke kragebein, og skille de tøffeste fra de som ikke er villig til å trå over terskelen til der senebetennelse, stive nakker og vannblemmer i hendene råder.

ALT VAR BEDRE FØR: Sykle Paris-Roubaix du også, som turritt. Foto: Cor Vos.

Vår største sykkelstjerne gjennom tidene, Thor Hushovd, ønsket mer enn noe annet å vinne Paris-Roubaix. Han kom veldig nære flere ganger, men klarte det aldri. Nå er det nye norske helter som jager den store prestisjen det er å løfte brosteinstrofeet over hodet i Roubaix.

Men ingen har fått det til.

Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen er antatt potensielle vinnere både i Paris-Roubaix, hvert år.

Kanskje allerede i år. Kanskje også Amund Grøndahl Jansen?

Les også: Stiltips til nybegynneren

Det er ikke bare i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland at syklister forserer dårlig underlag. Det er heller ikke bare proffer med rittseier i tankene som smiler av et ruglete gate-legeme. Også til fjellene i Sveits reiser mange syklister ens ærend for å sykle et fjellpass utenom det vanlige.

Sankt Gotthards pass kombinerer ristingen fra brostein med stigningen og hårnålsvingene fra klassiske alpepass. Kan det bli noe verre? Kan det egentlig bli noe særlig bedre?

Landevei ønsker å bruke vårløsningen til å hylle det vanskelige og det vonde. En hyllest til det å gå i kjelleren for så å komme styrket opp igjen. En feiring av det å gjøre noe, ikke fordi det er enkelt, men fordi det er skikkelig vanskelig.

Ta for deg av din lokale brostein og føl på ristingen og på hvor glatt det blir i regnvær. Ved å oppsøke det vonde 
i kontrollerte mengder vil vi lettere lære å mestre det. Uansett hvor i landet du bor vil du finne veistubber brolagt med granitt du kan øve på.

Lid deg gjennom vårens siste brosteinsklassiker, og gled deg til en smertefull sesong med stive bein vonde hender.

TANNPUSS: På en solrik dag støver det så mye at du det knaser i tenna om du tar en gel. Foto: Cor Vos.

Publisert 1. april 2015 kl 15.00
Sist oppdatert 1. april 2015 kl 15.00
annonse
Relaterte artikler
annonse

Landevei.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen Vesteng | Journalist: Knut Andreas Lone | Journalist: Henrik Alpers |

Tips oss: Send mail her!

Salgssjef Fri Flyt AS: Alexander Hagen