De siste månedene har jeg gjennom mine ulike SoMe-kontoer registrert norske syklister på treningsleir flere steder i Europa. Det deles økter på Strava og det legges ut bilder av store grupper på 8-10-12 syklister som slikker UV-stråler langs veiene på Spanias solkyst. Dette i et land hvor det dør godt over et hovedfelt med mennesker av COVID-19 hver dag.
Når jeg graver dypere finner jeg flere norske syklister med registrerte tider opp de lokale bakkene på treningssteder i utlandet, bare den siste måneden. Mange av dem er satsende norske amatørsyklister, noen unge, noen eldre. Felles for dem er at de søker bedre treningsforhold, selv om alle fremtidige konkurranser lagt på is.
Dette er en kommentar. Dette gir utrykk for artikkelforfatterens syn, og er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens standpunkt. Gjermund Kvåle Jordheim er en del av redaksjonen i Radio Landevei, men jobber ikke med den daglige driften av landevei.no.
Etter min mening, har de like mye å gjøre i Spania som bloggeren Julia Nyland. Jeg tenker at det er strengt nødvendig at dere kommer dere hjem.
For i den ene enden av Idretts-Norge sitter flere norske idrettsutøvere fortvilet for idrettsanleggene de bruker for å utøve idrettene sine er stengt. I den andre enden har en god andel norske syklister gått under radaren og reist utenlands for å optimalisere treningsforholdene.
Lenge før de norske syklistene satt snuten mot det store utlandet har det vært klinkende klart at utenriksdepartementet fraråder alle reiser som ikke er strengt nødvendige, til alle land. Vi oppfordres til å holde oss mest mulig hjemme, møte færrest mulig folk og for all del ikke hjelpe til med å spre smitte lokalt, regionalt eller globalt.
En konkret tolkning av strengt nødvendig finnes ikke, men sunn fornuft burde være tilstrekkelig for folk flest. Det gjør at folk kan dra i begravelser til sine kjære, at den globale handelen går sånn mer eller mindre rundt og at profesjonell idrett har blitt bedrevet på et tilnærmet normalt nivå den siste tiden.
På grunn av disse rådene har vi fra et sportslig perspektiv fått se Molde i åttendedelsfinale i Europa League, sett det norske herrelandslaget i håndball kvalifisere seg til OL og UNO-X-laget har gitt alle sykkelfans hakeslepp med imponerende resultater i belgiske semiklassikere.
Man kan finne mange gode argumenter for at profesjonell idrett ikke er strengt nødvendig. På en annen side bedriver profesjonelle idrettsutøvere jobben sin når de konkurrerer. Det å krysse landegrenser for å konkurrere er en del av det å bedrive arbeidet sitt, på samme som utenlandske sesongarbeidere reiser fra kontinentet til Lofoten for å hjelpe til med skreifisket.
Men er en amatørsatsing på en idrett et yrke – eller er det i beste fall spissen av toppen på behovspyramiden? All den tid alt handler om utgifter og ikke inntekter, heller jeg helt klart mot det siste.
Samtidig som norske amatører trener som om ingenting rart foregår i Spania har jeg som Oslo-borger blitt godt kjent med hva restriksjonene som gjelder i en pandemi gjør med mennesker. På jobben min snakker jeg daglig elever som ikke finner meningen lenger med å gå på videregående skole. På fritiden har de satt ungdomstiden på vent slik at vi som samfunn skal lande mest mulig på beina når dette en gang går over – sammen med de som nå trener i utlandet.
Og straks går vi inn i en ferie. Påskeferien er min favorittferie, men grunnet tiltak og anbefalinger er det høyst usikkert om jeg og alle andre som bor i og rundt Oslo kan reise på påskefjellet for å besøke familien. Samboeren min går konstant rundt med munnbind og visir på jobb, og jeg har venner som ikke har møtt foreldrene sine på flere måneder.
For andre derimot er det ikke et problem å fly 2500 kilometer til et land som ligger topp ti i statistikken for antall pandemirelaterte dødsfall.
At en delegasjon treningskåte nordmenn reiser utenlands for å bo, handle på butikken, trene i komfortable temperaturer og potensielt belaste utenlandske helsesystem, skulle bare mangle?
De er jo tross alt syklister?
