Det fascistiske diktaturet til Benito Mussolini og annen verdenskrig avleder bare midlertidig fra at Italia i det forrige århundre er et todelt land. På den ene siden de fattige og lite utviklede regionene i sør. Her preger landbruk, konservatisme og mafiaen dagliglivet. På den andre siden det industrialiserte og velhavende Nord-Italia.
Et godt fungerende produksjonssamfunn, mekanisk og kjølig, «men uten sjel». Forskjellene mellom nord og sør splitter italienerne i ulike leire. De er enten kristendemokrater eller kommunister. De er enten religiøse eller ateister, og de støtter enten Gino Bartali eller Fausto Coppi, to syklister som har blitt et symbol på Italias indre konflikter.
1914, når skuddene fra Sarajevo utløser første verdenskrig, kommer Gino Bartali til verden i Firenze. Fem år senere blir Fausto Coppi født i Castelliana, et lite sted i Piemonte. Begge er arbeiderbarn. Bartali er sønn av en muremester, og heller ikke Coppi er født med sølvskje i munnen. Unge Coppi er ofte syk, lei av skolen, og blir i en alder av 13 år slakterlærling.
Den spinkle gutten er melankolsk og innesluttet, men på sykkelen skifter han karakter og viser frem sitt unike talent i ritt. Også Bartali har siden 13-års alderen syklet aktivt, men er en annen type enn Coppi. De grove ansiktstrekkene til Bartali minner heller om en bokser enn om en syklist.
I 1935 tar han steget opp i proffenes rekker. Bartali blir italiensk mester, dominerer Giroen to år på rad og vinner ikke minst Tour de France i 1938. Legnano-rytteren er en formidabel klatrer, og selv i de bratteste stigninger har Bartali det runde tråkket. Han er lagets ubestridte kaptein, helt til Fausto Coppi blir hentet til samme lag i 1939. Nå er det Coppi som bærer «Maglia Rosa» i Giro d’Italia, mens Bartali vinner Milano-Sanremo.
Enn så lenge er de ikke rivaler, bare lagkamerater. Duellen får vente, fordi det er krig. De vet ikke at de skal bli et symbol på sykkelkultur i vår tid, 70 år senere.
Illustrasjon: Cor Vos.
Coppi blir innrullert og sendt til Tunisia, der han i kamphandlinger mot britene blir tatt til fange. Bartali derimot tilslutter seg de italienske partisanene. På oppdrag fra erkebiskopen i Firenze transporterer han falske papirer, som skaffer hundrevis av jøder en ny identitet. Med dokumentene godt gjemt i stålrammen, tilbakelegger katolikken mil etter mil for den italienske motstandsbevegelsen.
Ikke uten grunn kalles Bartali for den «syklende munk». For den dypt religiøse sykkelrytteren er det en selvfølge at han hvert år under Tour de France valfarter til grotten til den hellige Bernadette i Lourdes og legger ned blomsterkranser. Bartalis audienser hos paven er tallrike, selv om også Coppi blir tatt imot av Pius XII.
Men Coppis handlinger er langt fra plettfrie i det katolske Italia. Coppi bryter med etablerte moralforestillinger når han innleder en affære med «den hvite damen», Giulia Occhini, selv om begge er gift. På 1940-tallet er utroskap fremdeles straffbart i Italia, og paven oppfordrer Coppi offentlig til å avslutte forholdet.
Når Coppi avviser oppfordringene, nekter Pius XII å velsigne hans deltakelse i Giro d’Italia, og tillater at publikum spytter på ham. Det blir masseslagsmål mellom tilhengerne til Coppi og Bartali, som er minst like beryktede som duellene til deres helter.
Illustrasjon: Cor Vos.
Ved krigens slutt har begge skilt lag. Mens Bartali fortsatt sykler for de grønne firfislene til Legnano, kjører Coppi nå for de blå ørnene til Bianchi. I VM 1948 blir det kaos. Coppi og Bartali vokter hverandre uten å bry seg om resten av feltet. Til slutt stopper de opp, går av syklene og bryter rittet på trass.
Det italienske sykkelforbundet utestenger fedrelandsforræderne i noen måneder, men allerede året etter skal «duoen fra helvete» sammen vinne Tour de France for Italia. Det åpenbare luksusproblemet er et mareritt for landslagssjefen Alfredo Binda. Hvordan skal han utnytte deres ulike mentalitet til en felles fordel?
Bartali er en rytter av den gamle skolen. Han sykler på følelsen, drikker Cognac og et par sigarer gjør ingen skade. Coppi derimot er opptatt av moderne treningslære. Han leser litteratur om aerodynamikk og kosthold, og er på diett. I tillegg er han villig til å ta mer dop, lovlig i datiden selvsagt, enn resten.
Binda avgjør at verken Bartali eller Coppi blir kaptein, og får dem til å inngå en fredsavtale før rittet. Når Tour de France kommer til Pyreneene og etter hvert Alpene, vil det nok vise seg hvem av de to som er sterkest.
Problemet er bare at både Bartali og Coppi får en ulykksalig start i Touren. De ligger allerede langt bak i sammendraget, når Coppi på den femte etappen til Saint-Malo velter og taper minutter. Men det som ser ut til å bli en italiensk fiasko, er bare ouverturen til en av Tour de France’ største dueller. Coppi starter opphentingen ved å vinne en tempo og viser sin klasse i Alpene.
I Briançon gir han etappeseieren til sin argeste konkurrent, Bartali, som har bursdag den dagen. Gesten er ikke bare en takk for Bartalis hjelp i rittet så langt, men en anerkjennelse av en verdig motstander. Dagen derpå triumferer Coppi i Aosta-dalen og tar over den gule ledertrøya fra Bartali.
Tvekampen de to imellom løfter både Coppi og Bartali til nye høyder, og lar de øvrige rytterne se ut som statister. Coppi vinner Touren til slutt, mens Bartali må nøye seg med andreplass i sammendraget.
Og selv om begge skulle fortsette å vinne store ritt, og utkjempe mange dueller, skulle 1949 bli det siste året der Gino Bartali og Fausto Coppi møttes som likeverdige rivaler. Fausto Coppi dør bare 40 år gammel av malaria i 1959, etter en safaritur til Burkina Faso. Ettermælet handler om en løssluppenhet og arroganse til livet selv. Gino Bartali dør i år 2000, 85 år gammel. CONI, den italienske olympiske komité, erklærer to dagers landesorg.
